![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Arnold Juklerøds brakke utenfor Gaustad er omkranset av lys. Den innerste krets av sympatisører er samlet. - Hærføreren er gått bort, hutrer redaktør for «Søkelyset» Øystein Hansen. Av Pål Mathiesen
Januarkvelden er bikkjekald. Sykehusets silhuett tegner seg som pigger mot himmelen. Stearinlysene varmer sjelen, men ikke legemet. TV2s Per Ståle Lønning ser det journalistiske poenget og sier: - Den kulden Arnold Juklerød opplevde kan ikke måles i minusgrader. Kulden mot Arnold ble hans tragedie, og den tragedien er Gustads skam.
I førstningen er de fleste stille. Med unntak av stressa fotografer er det en rolig og tenksom forsamling som tramper, lett hvileløst, omring på «Arnolds Plass». Sorgen over Juklerøds bortgang har merket disse menneskene. Det skjedde så brått. Etter alt det skytebasen fra Telemark hadde overlevd, trodde man vel nesten at han var uovervinnelig. Men døden innhenter alle mennesker. Og nå har Arnold Juklerød reist til sin Gud. En Gud han trodde fast på, hele livet igjennom.
- Men ingen holdt troen på Vårherre høyere hevet enn Arnold. Han var en meget Bibeltro mann. Bibelen i brakka bærer preg av å være dyktig gjennomlest. Og Arnold hadde alltid et sitat fra Bibelen å komme med, uansett hvor håpløs situasjonen var, minnes en tydelig beveget Thore Lie.
Plassen for velferdsbygget på Gaustad, hvor Juklerød har tilbragt år av sitt liv, fylles. 40-50 mennesker er til sammen. Pressens nærvær fører til at noen av nøkkelpersonene i Juklerøds støttegruppe bestemmer seg for å tale. Egentlig ville de kanskje bare ha vært sammen i sorgen. Men situasjonen roper på at noen vil sette ord på det mange tenker. Adfersviter Arild Karlsen, en av Juklerødssakens absolutte frontsoldater, er førstemann ut:
- Vi føler egentlig ingen kampvilje i dag. Da vi fikk greie på at Arnold var død, ble vi bare sorgfulle. Vi gråt. Ringte til hverandre. Søkte trøst. Men når vi står her foran Gaustad, er det klart at vi føler bitterhet. Bitterhet overfor de menneskene som i årevis terroriserte Arnold. Systematisk tok de maten fra ham, soveposen fra ham, brillene…Nå har Arnold Juklerød blitt et lik i lasten for Gaustad Sykehus. En mann de selv karakteriserte som drapsfarlig, som blant annet gikk imellom inne i Velferdsbygget her, da to psykiatere røk i tottene på hverandre. Noe av det fantastiske med Arnold er at han behandlet alle mennesker likt. Det er også derfor han fikk så mange venne i meget ulike leire.
- Den tirsdagen Arnold ble syk kjørte jeg forbi Gaustad. Jeg tenkte på å dra oppom, men orket ikke. Jeg var for trøtt. Men alle dere som kjenner meg vet at jeg har vært her hundrevis av ganger. Og det som slår meg i dag er alle de menneskene, og da særlig toppene her på Gaustad, som alltid har gått forbi. Som systematisk har motarbeidet Arnold i årevis. Det er fryktelig, ja, det er en stor tragedie.
Ingen klapper. Man klapper ikke i slike sammenhenger. Man tar det inn over seg. Forsamlingen er rolig. Men under de ulike appeller slipper noe av det underliggende sinne ut. Men det er ikke et sinne. Det er noe mer. Det er et vrede.
Juklerød nærmeste pårørende på Gaustad, Thore Lie, trer frem med et lys i hånden og gir en kort oppsummering av skolesaken. Lie legger vekt på at departemenetes innrømmelser i høst var en stor seier for Juklerød. Men under sin tale blir også Lie mer emosjonell:
- Tenk på dette: At Arnold var en mann uten utdannelse. Her på Gaustad møtte han mennesker som hadde vært på all verdens universiteter. Men det var Arnold som forstod!!
En litt merkelig mann fra «Søkelysets» redaksjon står frem på plassen og forkynner at « dette ikke er dag for kamp, men en dag for sorg og takknemlighet. Arnold var høyt elsket og vil blir dypt savnet"
Redaktøren Hansen av bladet som retter et kritisk søkelys på psykiatrien, etterfølger med et følelsesladet innlegg:
- Hærføreren er borte, men vi fotsoldater går videre i Arnolds kamp mot den umenneskelige psykiatrien.
Det er tragisk for sykehuset at Juklerød er borte. Han var en viktig påminnelse for oss om at vi er i en farlig bransje. Hele Menneskeliv kan bli ødelagt hvis vi gjør noen feil. Og feil er blitt gjort. Det var Juklerød selv et levende symbol på. Det er min oppfatning at Juklerøds bortgang er et tap for oss som arbeider her.
Saastads avbrytes av en dame som forteller at hun har hatt samme diagnose som Juklerød. Hun føler seg provosert over at den Gaustadansatte tok ordet. Men folk hører ikke så mye på henne. Noen begynner å gå. De fleste ønsker å se det meningsfulle i det Arnold Juklerød har utrettet for norsk psykiatri. At hans innsats faktisk har betydd enormt mye.
«Takk ARNOLD JUKLERØD - for din kamp!» Står det på de røde og grønne plakatene på plassen. De fleste er gått hjem. Et time er forbi. Plakatene og lysene står tilbake. Fotografen forsøker å fange inn Juklerøds brakke av Gaustads karakteristiske tårn i ett og samme knips. Det går ikke. Kontrasten på tårnet er for svak.