[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Underlivspolitikk - i år også.

Mens republikanerne nærmest konkurrerer om å skadeskyte hverandre, har endelig president Clinton mulighet til å spille statsmann. Men en ny bok skrevet av en innsider som står presidenten nær, gir hodebry. Presidentens erotiske sidesprang brettes ut. Ingen vet vet hvem Det hvite hus' Deep Pen er. Av Andreas Viestad

Det bærer unektelig preg av en farse, jakten som nå er på gang for å finne ut hvem som har skrevet den sensasjonelle boken Primary Colors. Ved å gi ut boken under navnet Anonymous, spiller forfatteren på strenger fra Viktoriatidens England. Da var det vanlig at kjente forfattere og sosietetsmennesker ga ut erotiske pamfletter under det samme forfatternavnet. En del av spenningen lå deretter i å gjette seg til hvem som hadde skrevet bøkene, men gjetningen foregikk også i det stille, for like viktig som det var for forfatteren å ikke bli avslørt, var det også for leseren.

Jakten på hvem Anonymous er, er derimot svært offentlig. Delvis som en del av reklamemakeriet rundt utgivelsen, er det viktig å bygge opp om mysteriet, dessuten er det viktig for Det hvite hus å stoppe lekasjen, hvis forfatteren fremdeles befinner seg innenfor staben fortsatt. Erotikken er også minst like fremtredende som i viktoriatidens anonyme pamfletter.

Fiksjon eller fakta?

I Primary Colors, som riktignok er en roman, møter leseren en ambisiøs sørstatsguvernør, Jack Stanton, på jakt etter Det hvite hus. Han er flankert av en smart, kald og distansert kone. Dessuten har han ikke alltid lett for å finne seg til rette bare med denne ene kvinnen, og iløpet av kampanjen dukker en av hans tidligere elskerinner opp med et lydbånd av en samtale hun har hatt med den håpefulle presidentkandidaten. Høres det kjent ut? Historien fra valgkampen i 1992 er ikke til å ta feil av.

Men det som sies å plage Det hvite hus mest er at fortelleren i boka er modellert etter George Sephanopoulos, den unge politiske rådgiveren som sto sentralt i valgkampen i 1992. Han mer enn noen annen er ute etter å finne ut hvem det er som står bak boka. Blant annet har han innrømmet at det er flere deler av boken som gjengir samtaler og situasjoner der bare Clinton og han var til stede.

Dermed er spekulasjonene i gang: Hvilke situasjoner er det her tale om? Er det her tale om en av bokas mange episoder der hovedpersonen må redde kandidaten ut av stygge kniper, nesten alltid med kvinner, av og til med forholdsvis unge jenter.

Bokens første møte med Stanton foregår i en hotellsuite før et strategimøte for valgkampen. Han dukker opp fa soverommet med en kampanje-groupie.

«Stanton hadde døren til soverommet på gløtt; han kneppet opp skjorten over et hårløst, rosa bryst. Han hadde omtrent den samme fargen som en medium rå stekt biff på vei fra grillen, fortsatt litt dampende. Han åpnet døren på vidt gap og sa: "Du husker miss Baum.» Var det virkelig en miss Baum, er da spørsmålet hele Washington spør seg.

Det hvite hus har dermed havnet i en lei klemme. Forfatteren understreker i forordet at det her er tale om en roman, ikke dokumentarisk materiale. Samtidig er det åpenbart at «enhver likhet med vikelige personer og hendelser» ikke er tilfeldig.

Hvis det hvite hus ikke foretar seg noe, regnes det som en stilltiende aksept av at det som står i boka er sant. Hvis de derimot går ut mot den, aksepterer de også sannhetsverdien; for hvem gidder å argumentere og motbevise hendelser i et fiksjonsverk?

Deep Pen

Forfatteren Anonymous har allerede blitt døpt Clintons Deep Pen, med klar henvisning til Nixon og Watergates Deep Throat. Det har da også lenge blitt spådd at Clinton, i politisk sammenheng kjent som the Comeback Kid, omsider vil falle for egen hånd, som et resultat av egne drifter. Men Jennifer Flowers, damen med lydbåndene fra 1992, som i boka heter Cashmere McLeud, klarte ikke å felle Clinton ved forige valg.

Også i forkant av dette valget kan «underlivsfaktoren» spille inn. Den såkalte Paula Jones-saken raser videre. Nå har Jones fått medhold i at hun kan ta ut sivilt søksmål mot presidenten for seksuell trakassering. Hun påstår at Clinton blottet seg for henne og forslo oralsex. Når hun ikke ville, truet han henne til å holde munn om episoden. Han skal også ha lovet henne jobb i administrasjonen i Arkansas for kjøpe hennes stillhet. Hvis denne saken løper videre opp mot valget i november, kan det få store konsekvenser for valgkampen. «Bob Dole kommer til til å sette inn alle kort på karakter, for det er hans eneste budskap», skriver the New Republic. Hvis han stiller opp mot en president som er nødt til å la kjønnsorganet sitt fortografere i en sak om seksuell trakassering, kan dette bli et godt kort for den ellers gamle og nokså sjarmløse Dole.

Pesident Clinton har som rikspolitiker hele tiden hatt dametrøbbel. En rekke angivelige forhold har tatt fokus bort fra politikken og rettet spørsmål om karakteren hans. Det forutsettes at det skal være en sammenheng mellom personlig moral og offentlig moral. «En mann som bedrar kona si, bedrar like gjerne hele landet», sa en innringer til Rush Linbaughs kristen-konservative radioprogram nylig.

«Det gjelder å bedra med stil»

Samtidig er det klart at regelen ikke gjelder for alle. Gary Hart, den karismatiske demokraten som prøvde å nå opp i primærvalgene i 1988, røk ut på grunn av et forhold utenfor ekteskapet. George Bush derimot, skal etter sigende ha hatt en elskerinne i nærmere 20 år, men han klarte å holde det skjult til det siste. Dessuten ved å avvise spørsmål som hadde med dette å gjøre som «privatspørsmål», kunne man ikke ta ham i å lyve. «Det gjelder å bedra med stil», er gjetordet i Washington. Mesteren var John F. Kennedy, som hadde en rekke forhold med kjente sosietetspersoner og filmkjendiser, blant dem Angie Dickinson. Forholdene var snarere med på å øke begeistringen for den unge, kjekke og potente presidenten.

Med Primary Colors har valgkampen kommet inn i sitt vante spor. Med både den såpeoperaaktige Hillarygate, Paula Jones og en Bob Dole som er i ferd med å lansere en kampanje som dreier seg mest om hans stolte bakgrunn som krigsflyger og familiefar, blir det nok vanskelig for mange amerikanere å skimte politikken bak personfokuseringen. «Kanskje må Ross Perot frem med sine plansjer og diagrammer igjen før vi får noen klare politiske alternativer», sier Tim Russert, politisk kommentator i NBC. Og Perot står klar med lommeboken.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Kritikk ]
Artikkel automatisk generert, 08/02-96, kl. 18.25 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.