En utvikling raskere enn mennesket?

Mennesket nærer en angst for dyptgripende samfunnsendringer i vårt teknologiske samfunn. Science Fiction er muligens godt egnet til å fange denne angsten. Samtidig har nuet blitt mer og mer likt science fiction, skriver svenske Kay Glans

ovenfra-og-ned-perspektiv.

Dagens Sverige minner om århundreskiftets Østerrike-Ungarn. I det gamle dobbeltmonarkiet dekket utbroderte fasader over at storhetstiden var over og at sentrifugale krefter holdt på å sprenge riket. Kløften mellom det tilsynelatende og den underliggende realiteten utløste hos Wiens avantgarde en demaskerende strategi, som ble byens store bidrag til århundrets tankeliv. I dagens svenske samfunn finnes det et overmål av hule former og fasader, bak hvilke det skjuler seg interessekonflikter og nye realiteter. Politikkens og kulturens retorikk gjør det mulig å forkle egeninteresse, motvilje mot forandring og misunnelse som streben etter rettferdighet og likestilling. Dette burde kunne stimulere en vital satirisk litteratur, men det forutsetter en distansering fra de gamle venstreideologiene. Det har kulturverdenen enda ikke evnet.

Opplevelsen av en slik kulisseverden avhenger ikke minst av at vi gjennomlever en fase med intens økonomisk og teknologisk utvikling som ubønnhørlig undergraver tidligere løsninger. De som var flinkest til å løse gårsdagens problemer er ofte de mest uvillige til å oppdage at vilkårene har endret seg. Det er som i den klassiske tragedien - i og for seg gode egenskaper leder rollefiguren i fordervelsen. Den seriøse er imidlertid uvillig til å påta seg oppdraget som «tidlig alarmsystem» og utvikle følehorn for kommende sosiale og tekniske forandringer. Å forsøke å skape en motvekt mot det høye forandringstempoet gjennom en slags kulturell treghet er en strategi med betydelig potensiale. Ofte bunner dog den avvisende holdningen i nostalgi og virkelighetsfornektelse.

Den manglende evnen til å være følehorn henger også sammen med den seriøse kulturens tendens til å lamme seg selv. Science fiction-forfatteren Michael Moorcock sa at genren var interessant for ham fordi den ble oversett av kritikken og at man derfor kunne skrive uten selvhøytidelighet. Fleksibilitet og fornyelse forutsetter subkulturer, men et lite og konsensusrettet land som Sverige tilbyr ingen god grobunn for slike. Her trenger alle seg på i det selvhøytidelige nasjonale forumet. Kanskje fordres en spesiell form for manglende selvhøytidelighet for å kunne reflektere motstridende reaksjoner foran en fremtid den politiske tenkningen ikke klarer å gripe særlig effektivt.

Vil man ha indikasjoner på den frykt og de forhåpninger som utviklingen vekker, må man hovedsakelig vende seg til science fiction. At denne genren egentlig handler om samtiden er blitt en klisjé, men noen strømninger er mer samtidige enn andre. Det gjelder fremfor alt cyberpunken, som beveger seg i en nær fremtid og som har inntatt en sentral posisjon i den samtidige bevisstheten. Nuet har på sin side blitt stadig mer likt science fiction. Den franske filosofen Jean Baudrillard sier rett ut at vi ikke trenger å lese science fiction ettersom vi lever i den. Innen genren har man flittig utnyttet grepet å skape «a sense of wonder» gjennom å tegne en fremtidig teknologi som ligger hinsides leserens forståelse. Vår konkrete virkelighet blir mer og mer lik denne fiksjonen; vi omgis av en teknologi med indre mekanismer få brukere forstår.

Den tyske vitenskapshistorikeren Gernot Böhme hevdet i «Am Ende des Baconschen Zeitalters» (1993) at vi har forlatt en epoke og derfor også nå kan navngi den - den baconske tidsalder, da man i Francis Bacons tradisjon trodde at vitenskapelige og teknologiske fremskritt kunne skape en bedre verden. Nye satsninger motiveres ikke lenger med at de bringer velsignelser, men med at de er nødvendige for at ikke å havne på etterskudd.

At dagens situasjon er avgjørende ny, kan historiske sammenligninger avkrefte. Frykt og forventninger for det nye har eksistert i stadige nye perioder i historien. Visse grunnholdninger vedlikeholdes gjennom deres stadige friksjon mot utviklingen. Det som for noen har vært fremskritt har for andre vært sammenfall. Der samtiden stadig ses fragmentert, ses fortiden som helhetlig og harmonisk. Det nye er at det nå fremfor alt er den utopiske venstresiden som tar opp de konservative argumentene.

Forventningene til informasjonsteknologien har forgjengere. Som Howard Rheingold påpeker i «The Virtual Community» (1993) er det langtfra første gang man tror at en ny teknologi skal velte hierarkier og desentralisere makten. Samme forhåpninger ble knyttet til dampen, elektrisiteten og Tv-apparatet. Troen på at informasjonsteknologien kommer til å gi en kulturell revolusjon må ses i lys av den sammensmeltningen av datateknologi og motkultur med røtter i det amerikanske 60-tallet, som fikk fornyet tiltrekningskraft gjennom de politiske utopienes fall. En hjemløs utopisk lengsel forsøker å hekte seg på teknologien, med forventninger om å oppnå det den politiske kampen ikke lyktes med. Paradoksalt nok er både en stor del av frykten og forventningen del av barn av samme millenaristiske mentalitet; 60-tallets tro på grunnleggende forandring i verden.

Selv om det er vanskelig å generalisere, tror jeg at Böhmes tese fanger et vesentlig aspekt ved samtiden. Vi står etter alt å dømme foran en intensiv teknologisk og økonomisk endringsfase som ikke etterfølges av noen egentlig utopi. Vitenskap og teknologi står sterkere enn noensinne, men selve «opplysningen» som politisk ideologi er forkrøplet. Vi tror ikke lenger at fornuften kan styre, og selv om så hadde vært tilfelle, er det ikke mye som taler for at det skulle bringe noen velsignelser. Dette paradokset uttrykkes på det kulturelle planet i sammenflettingen av teknologi og myte. Forenklet kan man snakke om en teknologisk romantikk, som godtar opplysningen i form av teknologi, men som vil blande den med diverse romantisk tankegods.

Musikkvideoen «Welcome To Tomorrow» av Snap, som nylig lå på listene, fanger paradokset bra. I deres morgendag ferdes menneskene i verdensrommet, iført arkaisk påkledning og bevæpning. Innen science fiction har denne sammenkoblingen en lang historie. Stanley Kubrick ga f. eks. i 2001 et elegant eksempel på hvordan man kan kortslutte urmennesker og avansert teknologi. I Star Wars møter vi også en fusjon av avansert teknologi og middelalderske og mytiske motiver. Paradokset finnes også hos cyberpunkens foregangsmann William Gibson i hans trilogi Neuromancer (1984), Count Zero (1986) og Mona Lisa Overdrive (1988). Cyberpunkens hardkokte stil og gateatmosfære gjør at man lett overser hvor nær Gibson egentlig ligger myten og sagaen. Datamaskinen brukes ikke som redskap for tenkning men som projeksjonsskjerm for myter. Cyberspace fylles med voodoskikkelser. Den teknologien som bidro til at verden mistet sin fortryllelse skal nå trollbinde den på ny. Cyberpunken går over i cyberklynking.

Samme situasjon finnes i den teoretiske tenkningen. Den innflytelsesrike medieforskeren Marshall McLuhan erklærte allerede på 60-tallet at det moderne mennesket lever i myten. Tyskeren Norbert Bolz gir lignelsen om dagens verden som global landsby et spesielt innhold: vi samles foran mediaskjermene som rundt et leirbål, stirrer inn i flimmeret og vil lytte til myter. En annen tysker, Hansjörg Schertenleib snakker om neandertalerens gjenkomst i silikonalderen. Kanskje er «silikonium» et passende navn på vår epoke. Når historien erklæres slutt, er det fristende å søke til forhistorien.

Jeg tror dette paradokset forteller mye om de dypere følelsesmessige reaksjonene i dag, om hvilke muligheter for bearbeidelse av teknologi som blir aktuelle når opplysningen har kollapset. Paradokset må forstås på ulike og selvmotsigende nivåer; som et symptom i den grad at den samtidig uttrykker og besverger en kraft.

Paradokset uttrykker først og fremst en oppfatning om den menneskelige naturens uforanderlighet. Grunnleggende menneskelige motiver og egenskaper har en enorm evne til å sette seg selv inn i nye sammenhenger. Men det paradokset at vi beveger oss frem til fortiden - at neandertaleren vender tilbake i silikonium - røper også en redsel for teknologien. Kulturen har med stor og langvarig møye lagt et lag av hemninger over de primitive driftene. Teknologiens raske utvikling underminerer kulturens autoritet og når det kulturelle overjeget fordamper, frigjøres også de mest primitive sjiktene i mennesket.

Men det er også knyttet et håp til det primitives gjennombrudd - at det skal finnes en grense for teknologien. Det arkaiske representerer en drøm om at det skal finnes noe som er konstant i en verden preget av et stadig raskere utviklingstempo. Lenge kunne den overleverte kulturen være en motvekt til den revolusjonerende teknologien, men jo svakere denne tradisjonen blir, desto større blir fristelsen og nødvendigheten av å falle tilbake på det arkaiske. Dette er kanskje teknologiens paradoks: Desto mer kraftfullt den forandrer verden, desto større spillerom levner den til det mytiske.

Den teknologiske romantikken omfatter teknologien for å kunne temme den, taler for en symbiose med den og håper at symbiosen skal skje på menneskets vilkår. Den skiller seg fra de romantikerne som sier kategorisk nei til teknologien, men den sier ja fordi den håper å kunne finne tilbake til opprinnelsen gjennom en enda mer avansert teknologi. Fremover til fortiden er dens motto.

Paradokset aktualiserer spørsmålet om hvor høyt utviklingstempo mennesket egentlig tåler. Noen mener at vi egentlig er tilpasset til å leve i det såkalte jeger-samler-samfunnet og for lenge siden forlot den tilværelsen vi egner oss til. Andre mener at vi etter hvert, når irrasjonelle engstelser har lagt seg, kommer til å tilpasse oss det kommende samfunnet, slik vi har vent oss til det industrialiserte. Vi kommer til å klappe vårt favoritthusdyr, en genmanipulert blanding av hundens og kattens beste egenskaper - «kund» kommer den kanskje til å kalles, ettersom markedsmekanismene sikkert har hatt et ord med i spillet - og nyte naturen like mye som nå.

Det kan allikevel trekkes i tvil om vi noensinne blir vant med det industrialiserte samfunnet. De totalitære reaksjonene sier noe annet. Selv om mennesket virkelig er så formbart, så utelukker det ikke at veien fremover møtes med kriser og behov for å oppveie utviklingstempoet og manipulasjonsmulighetene. Både den ekstreme miljøbevegelsen og den religiøse fundamentalismen streber etter det de oppfatter som ekte og opprinnelig, enten i form av naturen eller i form av troen på ordet. Det er ikke vanskelig å påvise det godtroende og konstruerte i disse forestillingene. Det utelukker imidlertid ikke at behovet for dette unnvikende ekte kan bli en virksom politisk og kulturell faktor, særlig når teknologien stadig oppleves som invaderende livets intimsfære.

((1)):

LYSSABELEN: Sammensmeltningen av høyteknologi og middelalder som gjennomsyrer science fiction. (Alle bilder er utlånt av butikken Avalon)

UTOPI: Den teknologiske romantikken som godtar opplysningen i form av teknologi, vil blande den med diverse romantisk tankegods.

DYSTOPI: Det arkaiske representerer en drøm om at det skal finnes noe som er konstant i en verden preget av et stadig raskere utviklingstempo.

((4))

ROBOCOP: Cyberpunkens hardkokte stil og gateatmosfære gjør at man lett overser hvor nær den egentlig ligger myten og sagaen.

((5)):

Marshall McLuhan: Den innflytelsesrike medieforskeren erklærte allerede på 60-tallet at det moderne mennesket lever i myten.

((bomber))

«Datamaskinen brukes ikke som redskap for tenkning men som projeksjonsskjerm for myter.»

«Den teknologien som bidro til at verden mistet sin fortryllelse skal nå trollbinde den på ny. Cyberpunken går over i cyberklynking.»

«Vi samles foran mediaskjermene som rundt et leirbål, stirrer inn i flimmeret og vil lytte til myter.»

Artikkel automatisk generert, 26/01-96, kl. 02.09 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.