Kunst: Nattdyrkerne

Totenmesse Munchmuseet Utstillingen varer til 7. mars

Hans Madonna, Vampyr, sjalusibilder, malt i en symbolistisk periode, markerer ham langt sterkere som noe for seg selv enn senere verker, som preges av en mer ydmyk gjengivelse av nære og allminnelige ting. Dekadansen, livstretthetens tilstand, var han imidlertid langt fra alene om, sett i 1890-årenes europeiske sammenheng. Navn som Felicien Rops, James Ensor, Franz von Stuck kan nevnes blant disse nattdyrkerne, som trengte lyset for å kaste skygge. Tematikken var driften og døden. Kvinnens skjønnhet ble forstått som en makt, bevisst brukt av et uberegnelig vesen som gikk inn for å tappe sitt offer for liv og vampyrisere det. Temaer i denne forbindelse ble også okkulte strømninger, meditasjoner over fenomener som livskraft, astrale fremtoninger og verden sett som en avindividualisert syklus av rene krefter.

Dødsmesse

I Norge ble ikke dekadansen noen omfattende kunstretning, og dødslysten som motiv fortoner seg som Munchs enemerke. At han slett ikke var alene gir utstillingen som for tiden holder på i Munchmuseet et enkeltstående vitnesbyrd om.

Tre navn trekkes frem på forsiden av katalogen til Totenmesse; nemlig Munch, Weiss og Przybyszewski. Sistnevnte var forfatter og kunstkritiker, mens Wojciech Weiss var maler, - begge samtidige med og opptatt av Munch.

Utstillingen presenterer Weiss' bilder ved siden av Munchs med tilsvarende motiv. Temaene og deres billedmessige gjengivelse ligger opp til hverandre, uten at man egentlig får inntrykk av at det var noen enveisbeundring, samarbeide eller plagiat i den forbindelse. Kunstkritikeren, forfatteren og satanisten Przybyszewski benyttes som bindeledd malerne i mellom, - om man vil, som deres ideolog.

Dødsdrift

Kort fortalt syntes Przybyszewskis filosofi å ha vært at kjønnsdriften var utgangspunktet for all smerte, som gjorde mannen til en dødsdømt, ekstasehungrig demon. Kvinnen i denne sammenheng hadde bare en tilsynelatende passiv rolle, - som forførerske. Personifiseringen av den besettende driften måtte naturligvis bli Satan, som dermed fikk en ytterst opphøyet rolle i det symbolske hierarki. For slike personifiseringer var uunngåelige for symbolister, som strebet etter å gi ideen mest mulig suggestiv form, som i Satanisk komposisjon (1899). Den gamle helvetesfyrsten ble plutselig forstått som evig del av menneskets uutslettelige natur, mer reell enn noen ånd. Men dette komplekset får også knyttet til seg can-can danserinner, som erotikk i sine mildere former, parallelt med sjalusi og selvmord. Det er kafelivets ørkesløshet som har gått amok, skal man se litt nøkternt på det. Redselen for å miste livskreftene er forgiftningens problematikk.

Kontinuerlig død

Weiss aksentuerer individualitetens grenseland, den tynne linjen mellom klar væren og en død som slett ikke synes skarp, men halvveis. Det er her bildene har sitt gjennomgående poeng, gjennom følelsen av at det flytende tåkelandet er menneskets tilstand - eller rettere sagt universets. Individualitet blir bare inkonsekvente stadier i en ubestemmelig syklus, som i Støvskyen og Impromptu, - slapt, tåkete, tidvis brutalt og lunefullt. Demring som evig situasjonsbeskrivelse. Dette inntrykket blir den psykologiske konsekvens når døden til de grader visualiseres som allestedsværende i livet, - nemlig at grensen ikke finnes. Her synes Weiss å være temmelig forskjellig fra Munch, i en grunnstemning som hos sistnevnte er langt mer preget av kjølig nøkternhet. Brutaliteten i Munchs lett karikerende typetegninger mangler hos Weiss, som gir sine skikkelser litt vagere, men også mer individuelt preg. Og der blir avgrensningen mellom de to malerne fundamental.

SIMEN MIDGAARD

Wojciech Weiss: Okkulte strømninger og astrale fremtoninger («Demon»)

Wojciech Weiss: Forførersken i nært samarbeide med Satan. («Sataniske komposjon»)

Artikkel automatisk generert, 26/01-96, kl. 02.10 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.