![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Erik Pisani In Face - meditasjoner med horn
Grete Byrkjeland rørlege bilete
Unge Kunstneres Samfund, Oslo, til 4. februar.
Unge Kunstneres Samfund starter vårsesongen 1996 med en debutantutstilling av Erik Pisani, samt en dokumentasjonsutstilling av Grete Byrkjeland.«Godt begynt er halvt fullendt» heter det. Erik Pisanis installasjon består i et bærbart stereoanlegg og to dyrehorn. In Face - meditasjon med horn heter den og åpenbarer både tomme rom og tomrom. Lyden er urytmiske trommeslag avspilt fra en cd, og den spilles kontinuerlig. Det skulle også ha vært en tegning direkte på vegg knyttet til verket, men den er altså fraværende.
Høyttalerne er montert på dørkarmene, i ørehøyde. PlassŽr hodet mellom dem og du vil oppleve en total stereoeffekt av disharmoni. I tillegg får du en følelse av å være «tom i hodet». De mer eller mindre rytmiske slagene er alt betrakteren har å forholde seg til. Installasjonen er kort sagt en audibel opplevelse. Umiddelbart virker lyden suggererende, men over tid blir lydteppet mer en kilde til frustrasjon og irritasjon enn til meditasjon.
Stereoanlegget og dyrehornene er hver for seg kilder til rytmer og lyd, og de kan sees som uttrykk for henholdsvis det teknologiske og det primitive. Monteringen av høyttalerne markerer et skille mellom to hvite og tomme rom. Det er dette som kalles kontraster. Pisani debuterer her med separatutstilling, - blir det neste en utstilling som er «fullt og helt»?
rørlege bilete er et todelt prosjekt. For det første er det utsmykningen av bilfergens salong. Dernest er det dokumentasjonen av utsmykningen, som i UKS fremstår i installasjonsform. Dokumentasjon er jo etterhvert blitt en kunstform i seg selv. Atmosfæren fra M/F Melderskin er forsøkt gjenskapt med tre salongbord og en klappstol. Rommet er statisk - i motsetning til bilfergen - og snoppapiret under en av glassplatene er kun en rekvisitt.
Det steds- og tidsspesifikke ved rørlege bilete preger verkets karakter. Som en del av prosjektet la hun løse materialer som salt, sukker, mel og papirlapper under glassplater på bordflatene. Hensikten var å få materialet til å danne nye former og figurasjoner under påvirkning av maskinens vibrasjoner og fergens bevegelser i sjøen. Det er blant annet slike forhold rørlege bilete kan vise til; bordenes rektangulære form blir bilder under en ytre påvirkning. Samtidig er dette prosjektet like mye en dokumentasjon av reisen, både i fysisk og mental forstand. Fotografiene er relativt usystematisk arrangert på veggen. Vi har å gjøre med enkle, amatørmessige «snapshots» som viser passasjerer, biler, mannskap, fergeleie eller lignende. Det er kort sagt minner om en reise.
Grete Byrkjeland har gitt passasjerene noe annet å se på enn det daglige fjordlandskapet. For en tilfeldig tilreisende vil en fergereise i Sunnhordlands fjorder kunne oppleves som en smule eksotisk, og kanskje ser man på de små fergeleiene som pittoreske steder. Men når fergeturen er en nødvendig del av reisen mellom hjem og jobb så kan naturen etterhvert bli noe man «ikke ser». Hennes anvendelse av kulturen blir en form for avveksling, og bidrar til andre synsopplevelser. Derfor er det på sett og vis noe rørende ved rørlege bilete, og det er ikke negativt ment.