![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
91 sider
Oktober 1995
Jon Michelet vil veldig gjerne være en «stein i strømmen» og sveve som «en sinna veps» i offentligheten, men utover denne underlige metaforbruken er hans siste skriverier i Leve republikken først og fremst en hyllest til det politisk korrekte.Det er Jon PK's petit-skriblerier i Klassekampen våren og sommeren 95 som nå er samlet i bokform. Der forsvarte han kongefamilien mot de fæle tabloidjournalistene. Men, for allerede her å bryte med det politisk korrekte, har Jon PK tenkt at hvis alle journalistene i tabloidpressen hadde fulgt paragrafene 3.3, 3.10, 4.1, 4.3 og 4.4 i pressens Vær Varsom-plakat, hadde ingen fått sett Märtha Louises finger? Hadde Jon PK skrevet sin bok og vunnet sin seier over pressen, før Märthas finger ble vist i offentligheten, hadde vi mistet kanskje det skarpeste angrepet på tabloidpressen og dets virkemidler.
Märthas Louises finger er langt krassere, og utvilsomt langt mer folkelig, enn Leve republikken, selv om Jon PK prøver hardt både på å være folkelig og rabiat. Jon PK gjør Helge Krogs parole om «at du alltid skal gjøre det du tror kan skade deg sjøl mest» til sin og vil derfor fremføre «en visjon som er så spæisa, vill og forferdelig at den skremmer hele Blitz inn i Garden».
Jon PK har vridd nøtta til fornuftens yttergrense og hentet følgende spæisa visjon: Kongefamilien har like stor rett til et privatliv som alle oss andre. Denne visjonen er spikeren i Michelets suppe. Utfra denne ville og forferdelige visjon går Michelet til angrep på alle som jakter på kongefamilien. Og som Jon PK avslutter del 1 med: «For nå kommer jeg til oppsummerings-poenget. Det er meget enkelt: Vi vant. Seier'n er vår».
Den «helkontinuerlige minoritetsarbeider» Jon PK vant over tabloidpressa. Og dette er et faktum som posøren Jon PK. ikke kan la gå fra seg ubemerket.Dette må vi skrive bok om. Leve republikken er derfor ikke en bok om republikken, men om Jon PKs følelsesliv og vellykkede kamp mot tabloidpressa. Bokens tittel skulle ha vært «Leve Jon PK». Dramaturgisk leder boken frem mot den store kulminasjonen i sommer. Etter en krig som ikke står tilbake for kampene ved Stalingrad, trer Jon PK frem fra kruttrøyken. Han er såret, barten er skutt bort, shizofren og paranoid etter å ha opplevd
krigens redsler, MEN alle kan se at han er seierherre.
Dramaet om pressedekningen av vårt kongehus rulles opp i all sin fylde i Leve republikken. Seirene til Jon PK får naturligvis bred omtale. Ikke bare var det tre vanlige folk som ropte til Jon PK at han vant over Se & Hørs Haavik og VGs Versto i NRKs Debatt 21, men det var til og med en «broder i ånden» som skrev en kronikk i Aftenposten for å støtte Michelet. Disse fantastiske seirene skyldes ifølge hærføreren selv at «noe av det jeg har lært, fra innsida, har gjort det mulig for meg å føre et effektivt slag mot mediemakta. Og vinne.» Grattis Jon PK! For å vinne slike seire kreves det en strateg på lik linje med keiseren Napoleon av republikken Frankrike.
Med Jon PKs spæisa visjon ført frem til seier har med ett det norske samfunnet blitt modernisert og forfallet i den norske offentligheten er snudd. Kjære herr Lektor i Genanse og verdighet behøver ikke ødelegge sin paraply i fontenen på Fagerborg, men tvert imot puste lettet ut og gå inn til sine, med ett lærevillige, elever og lese høyt fra Kongsemnerne.
Vi som kanskje trodde Jon PK hadde skrevet en politisk bok om republikkens fordeler i et moderne samfunn, vi som synes det er merkverdig at den øverste politiske leder i Norge ikke er folkevalgt får puste ut vi òg, og heller håpe at Jon PK får et nytt anfall og vrir nøtta si til fornuftens yttergrense atter en gang.
Riktignok sier Jon PK noe om republikk i bokens annen del, men kampene i bokens første del har tappet vår helt for hans siste krefter og pennen har ingen kraft lenger, bortsett fra at Jon PK avslører at han også i sin tid var mot Dynastiet. Det er tydelig at annen del bare er skrevet for å mildne det inntrykket av at Jon PK er en rabiat monarkist. Hvordan kan det ellers tolkes at bokens innledning og avslutning er direkte motsigende. I innledningen allierer Jon PK seg med Ask Burlefot og gir kongen rett til å gifte seg med hvem han vil. På slutten vemmes Jon PK ved at kongehuset utvannes fordi kongen faktisk gifter seg med hvem han vil. Men når tanken glipper og ryggmarksrefleksen overtar styringen i Jon PK avsløres det vel også det som har ligget under Jon PKs til tider rabiate forsvar av kongefamilien. Han vil ha en kongefamilie som gir ham like vakre bilder som kong Olav som tar trikken under energikrisen og Kong Haakon som klarte å rømme fra stygge tyskere og samlet seg under kongebjørka i Molde. Kravet fra folket må være klinkende klart: «Gi Jon PK fast stilling som kongefamiliens vaktbikkje».