![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
165 s.
Ex Libris, 1995
Alkymisten, med undertittelen «En fabel om å følge sine drømmer», er en roman som det er mindre interessant å vurdere som litterært verk enn som et fenomen i samtiden, siden den litterært sett mest fungerer som et medium for å stappe i leseren visdomsord hun ikke behøver. Her kommer et par tendensiøst utvalgte eksempler: «Man kan lære mer av sauer enn av bøker.», «Kanskje Gud skapte ørkenen for at menneskene skulle glede seg over daddelpalmene.»
Brasilianske Paulo Coelho er en av Latin-Amerikas mest populære forfattere. Alkymisten er en bestselger i ikke mindre enn 24 land. Den har solgt over 3 millioner eks, og er «vår generasjons nye kultroman», ifølge bokomslaget. Hvilken frekkhet!
Alkymisten er - som forfatteren lykkeligvis gjør oss oppmerksom på i et forklarende etterord - en symbolsk tekst. Derfor handler den om en gjetergutt som flakker rundt med sauene sine i Sør-Spania i en noe ubestemt fortid. Gjetergutten har en drøm og legger ut på en reise til Afrika og pyramidene, hvor det skal befinne seg en skatt. Han treffer en konge, en tyv, en vakker jente og han ser mange tegn på at han er på rett vei. Og selv om han møter motgang og flere ganger mister alt han eier, så spiller det ingen rolle, for «når det er noe du virkelig ønsker, vil hele universet arbeide for at ønsket ditt skal gå i oppfyllelse.»
Det skjer ingen overraskende ting i denne teksten, heller ingen voldsomme eller provoserende hendelser som kunne gjøre leseren urolig. Ingen av romanens «karakterer» blir drept, bortsett fra 490 soldater som ligger på bakken og er døde. Boken har et av bestselgerens fremste kjennetegn: Den er fullstendig ufarlig. Den provoserer ingen, bortsett fra leserens tålmodighet, siden innholdet i denne utstrukne fabelen/romanen (165 s.) knapt nok holder til en novelle.
Og fabelen har sitt eget vokabular, delvis hentet fra andre visdomstekster og alkymiens lære, som gir seg utslag i setninger av typen: «Jo nærmere du kommer drømmen, desto mer blir din egen historie den egentlige grunnen til å leve.» Egenterapiens tryllord er i rivende utvikling, tenk bare på Koss og andre, som hele tiden «jobbet med arbeidsoppgavene» sine, mens alle andre trodde de gikk på skøyter eller sto slalåm.
Og visdomsordene gjentas med jevne mellomrom, av ulike personligheter, og det hele blir fort uendelig vakkert, siden alt henger sammen og hele universets sammenheng kan sees gjennom et sandkorn. Det gjelder bare å følge tegnene, selv om gjetergutten har fått med seg en viss semiotisk ballast, og sier at tingene snakker mange språk: «En gang var et kamelvrinsk bare et kamelvrinsk, så ble det et faresignal - og til slutt et vrinsk igjen.»
I Vest-Europa er historien slutt, Gud er død og ideologiene er blitt til talk-shows. Det eneste dagens mennesker behøver for å leve er livsvisdom. I en teknifisert samtid er selvsagt enhver korreksjon, ethvert opprør på vegne av estetikken og friheten, velkommen. På den annen side: I en tid som preges av selvoppnevnte guruer og hurtig-frelsere i alle slags forkledninger bør man være ekstra kresen overfor bøker som snakker varmt om sauer, pyramider, Nøkkelen til Lykken og De Vises Sten. Særlig hvis teksten er så flat, umystisk og indoktrinerende som denne.
Dessuten vil jeg benytte anledningen til foreslå en fornyelse av eventyr-sjangeren. Man kunne som et første, lite skritt forby misbruk av sauer til sødmefylte pedagogiske formål, slik at leserne ikke føler seg som uskikkelige unger.