BOK: Torbjørn L. Knudsen, Gunnar M. Sørbø, Svein Gjeråker (red.): Norges utenrikspolitikk

492 sider Chr. Michelsens institutt/Cappelen akademiske forlag

Ukonsentrert blikk mot verden

Hvilket bilde av verden preger norsk utenrikspolitikk etter den kalde krigens opphør? Med utgangspunkt i «det utvidede utenrikspolitikkbegrep» har 26 forskere lagt dette temaet under lupen. Forfatterne ønsker å undersøke de følger som de endrede ytre vilkårene vil ha for norsk utenrikspolitikk.

Boken har et mangfold av temaer, fra sikkerhetspolitikk via olje- og gasspolitikk til bistandspolitikk og menneskerettspolitikk. De geografiske inndelingene er også adskillig mer nyansert enn det hittil har vært vanlig. De tidligere «u-land» har fått fire ulike kapitler, i tråd med den generelle tendensen til nyansering av denne gruppen land.

Et sentralt spørsmål er hvor godt norsk utenrikspolitikk som helhet er belyst. Spørsmålet er også i hvilken grad bokens innhold samsvarer med intensjonene bak boken - å være en innføringsbok.

Det er umulig å ta med alt som er relevant innenfor rammene av en slik bok. Det ville også virke mot målsetningen om å være et innføringsverk. Spørsmålet blir da hvilke utvalgskriterier som slår igjennom. Disse spriker sterkt mellom de ulike forfatterne, etter deres forskningsmessige hovedinteresser. Resultatet blir en rekke ulike versjoner, like mye smakebiter i tråd med forskernes egne preferanser som en nøktern oversikt over alle aspekter. Sprikene er uunngåelige, og demonstrerer en stor bredde innenfor det utenrikspolitiske forskningsmiljøet i Norge. En slik bredde kan ikke være annet enn positivt. Men boken blir dermed også fragmentert og oppstykket. Boken mangler et rammeverk, eller en oversikt som kan plassere disse delene bedre i forhold til hverandre. Hver av de tre delene kunne trengt en overgripende innledning fra redaktørenes hånd.

Kanskje er noe av intensjonen med den første delen av boken å sørge for et visst rammeverk. To av de tre bidragene - om de internasjonale rammene for utenrikspolitikk etter den kalde krigen, og om beslutningsprosesser i norsk utenrikspolitikk - stiller opp en rekke relevante faktorer. Det er imidlertid vanskelig å få øye på noe analytisk grep i disse bidragene. De blir lite annet enn momentlister. Nettopp disse to temaene kunne hatt et stort potensiale som overgripende kapitler, noe som desverre ikke er tatt vare på. De er skrevet av direktørene ved to sentrale forskningsinstitutter, henholdsvis Institutt for fredsforskning og Norsk utenrikspolitisk institutt, og det ville ikke være urimelig å vente noe bedre fra disse herrene.

Bidraget om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk ser ut til å vippe den andre veien. Her mangler det ikke analytiske grep. Imidlertid er forfatterne først og fremst ute i polemisk ærend, og vil utvilsomt, ved å angripe hovedstrømmen i norsk sikkerhetspolitisk forskning, vekke til debatt. Spørsmålet er hvorvidt det er en god innføring. Hverken det polemiske innholdet eller den relativt utilgjengelige formen kan sies å høre hjemme i det formatet en innføringsbok er ment å være.

Lesegleden tar seg imidlertid opp utover i boken. Mange av bidragene er svært godt skrevet, og gir et interessant overblikk over de valgte temaene. De mange unge forskerne har gjort et solid arbeid, og stiller ikke på noen måte i skyggen av de få veteranene som har bidratt. Både den tematiske og den geografiske delen fyller stort sett intensjonen om å gi en innføring. Bokens informasjonsmengde vil være av stor verdi for den som vil tegne seg et bilde av norsk utenrikspolitikks mange fasetter. Dilemmaet mellom norske økonomiske interesser og moral har blitt tatt forholdsvis godt vare på i kapitlene om menneskerettigheter og i kapittelet om Stillehavs-Asia.

Kapittelet om internasjonaliseringen av kapitalmarkedene peker på aspekter ved utenrikspolitikken som sjelden har kommet i fokus. Det ligger utvilsomt mye politikk i norsk utenriksøkonomi, som ofte har blitt overlatt til den korporative kanalen, altså kontakten mellom interesseorganisasjoner og departementene. Kapittelet ser imidlertid helt bort fra den norske handelspolitikkens innhold. Dette rettes delvis opp gjennom den geografiske delen av boken. Likevel ser det ut til at det manglende fokus blant politikerne på innholdet i Norges handelspolitikk har smittet over på forskningen. Det utenrikspolitiske forskningsmiljøet som sådant har hatt vanskelig for å rive seg løs fra den politiske dagsorden, for å grave dypere i de ikke-uttrykte sidene ved utenrikspolitikken. Det er å håpe at det store verket om norsk utenrikspolitisk historie som nå skal lanseres klarer å favne denne siden av norsk utenrikspolitikk på en bedre måte enn denne boken klarer.

Likevel er spørsmålet på sin plass: hva er egentlig nytt? Bokens utgangspunkt er de endringene som har funnet sted i den erklærte utenrikspolitikken. Det feltet som når opp på politisk topplan har blitt sterkt utvidet. Imidlertid kan målsettingene om å «sikre Norges næringsgrunnlag og sysselsetting», og bidra til å utbygge «et bedre organisert verdenssamfunn» vanskelig sies å være noe nytt i norsk utenrikspolitikk. Svekkelsen av de sikkerhetspolitiske aspektene har utvilsomt gitt større rom for andre saker. Disse sakene har vært ute av fokus på høyt politisk nivå, og de ser også ut til å ha vært ute av fokus for hoveddelen av utenrikspolitiske forskere. Men boken som helhet klarer ikke å tegne noe klart bilde av hva som er nytt og hva som er kontinuitet - hverken når det gjelder de faktiske geopolitiske endringene, eller oppfatningene av dem.

GISLE ASCHIM

Illustrasjon: Lasse Kolsrud.

Artikkel automatisk generert, 26/01-96, kl. 02.10 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.