Film: Funny Bones

Regi: Peter Chelsom Storbritannia 1994

Brilliant fra Blackpool

Funny Bones bygger seg gradvis opp til å bli en perfekt sirkusforestilling.

Regissør Peter Chelsom viste gode takter med Hør min sang, som tok utgangspunkt i miljøet rundt den erkebritiske varianten av revyteateret, «music hall». Med Funny Bones viser han at hans interesse for fargesterk, folkelige vaudeville-aktig underholdning ikke var av forbigående karakter. Funny Bones er en hel liten skattekiste av både glitrende og middelmådige, men gøyale klovne-opptredener, opptredener, vitser og filosofering omkring latterens livsviktige betydning.

Hovedansvaret for at denne filmen er blitt tilnærmet genial, må allikevel tildeles manusarbeidet, utført av regissøren i samarbeid med Peter Flannery. Sjelden gjøres tilskueren så bevisst på forfatterarbeidet bak en film. For hver scene dreies handlingen noen grader i uventet retning, inntil den biter seg selv i halen og går rundt igjen. Så avsluttes også filmen passende nok med en temmelig så uvanlig karuselltur.

En viktig figur i denne filmen er et ungt britisk komikertalent med nesten autistiske trekk, spilt av nykommeren Lee Evans. Mye av filmens troverdighet står og faller med at han lever opp til sin families beskrivelse at han er et «latterbarn» snarere enn et «kjærlighetsbarn» - at han er skapt for å være klovn, at han er født som verdens morsomste gutt.

All verdens spesialeffekter kunne ikke manipulert tilskueren til å tro på denne figuren, hadde han ikke vært det han sies å være. Her ligger en pussig begrensning i filmens vesen; man kan uten problemer gi illusjon av at verden sprenges i filler, at man kan treffe blink med pistolen mens man kjører bil, eller at kvinner kan våkne opp om morgenen med perfekt sminkede ansikter. Men man kan ikke fuske med å hevde at man skal resitere verdens mest fantastiske dikt, for så å komme med et eller annet manusforfatteren har funnet på. I den kanadiske filmen I Heard the Mermaids Sing presenteres tilskueren for angivelige fantastisk revolusjonerende malerier. Siden man vanskelig kunne kreve at rekvisittavdelingen skulle finne på banebrytende kunst lot man lerretene være lysende firkanter, slik at tilskueren selv fikk gjette seg til hvordan bildene var. Det rent kunstteoretiske var tross alt av mindre betydning for filmen enn å etablere at det her var snakk om helt usedvanlig kunst.

I Funny Bones krever manuset en skikkelse som er skapt til å få mennesker til å le. Vanvittig nok, har man løst dette rett og slett ved å hyre Lee Evans, som er skapt for å få mennesker til å le.

Funny Bones er en film med helt uventede løsninger på helt uventede problemstillinger. Den er spennende som en thriller, og den morsomste filmen på kino idag, sammen med Postmannen. Avslutningen er så forrykende og følelsesmessig intens at man må trekke pusten dypt og gni seg i øynene før man retter seg opp for å gå ut av kinosalen. Og i tillegg til å være morsom, sier den noe meningsfylt om det å være morsom.

Funny Bones er av det slaget som gjør det å være filmanmelder til en forbannet bra jobb.

BJøRN GABRIELSEN

Klassisk: Fra venstre: hevdvunne klovnevetarener Freddie Davies og George Carl, sammen med den fabelaktige nykommeren Lee Evans. Løp til kinoen og se dem!

Artikkel automatisk generert, 26/01-96, kl. 02.10 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.