TEATER: Peter Turrini: Alpeglød

Regi: Jos Groenier Nationaltheatret, Amfiscenen.

Skvalder

Uten dobbel bunn eller eksistensiell dimensjon blir et teaterstykke banalt og patetisk.

Peter Turrinis Alpeglød er slett. Hva hjelper det da med brukbar scenografi - og skuespillere med stoff i seg til noe mer? Det er dårlig gjort å by dem slikt. Det må bli pinlig. For Turrini har snappet opp «postmoderne» poenger uten å forholde seg seriøst til sitt stoff. Selvsagt er forkledning, rolle-spill i spillet, fortelling av ulike versjoner av et liv interessant - forutsatt at det finnes en eksistensiell dimensjon i verket. En tragisk dimensjon. Finnes den ikke, blir det løst skvalder.

Mari Maurstad som horen og blindeforbunds-arbeidersken og den tilkortkomne skuespillerinnen, sliter i økende grad med teksten. Banaliteten er nemlig ikke tilstrekkelig dobbeltbunnet - og den 68-aktige friskheten med bruk av dildoer og fargede kondomer som liksom-realistiske rekvisitter, har liten sjokkeffekt, ja liten effekt i det hele tatt. Det blir mer og mer pinlig, det er alt. Fordi det er kjedelig. Vulgarismen ligger i formen - aldri i innholdet, hva kunst angår.

Ole-Jørgen Nilsen som den tilårskomne blindebukken lager fuglelyder som gir gjenlyd - det hører til oppsetningens stemningsmessige høydepunkter. En anonym tredjeperson, «Gutten», spilt av Mathias Calmeyer, forsvinner ut av interessefeltet lenge før han hørbart forsvinner for godt - i et motorsykkelcrash som fornemmes like uvedkommende som det er overrumplende. Og det at det ikke angår noen, blir poengløst i et stykke hvor nettopp ingen ting angår oss.

Jeg tror ikke egentlig det kan angå østerrikerne heller. Vel handler det forsøksvis om deres uoppgjorte forhold til sin nazi-fortid, blant annet. Men det er også en banal idŽ at et uttrykk blir kunstnerisk interessant bare fordi sujettet er godt, fordi det kan hende kan synes «aktuelt», eller fordi det rett og slett er på moten. Stykket er revnende fullt av umotiverte fakter, utbrudd, overbetoninger, og den patos som samtidens forfattere er så engstelige for, og unngår etter beste evne, kommer snikende inn bakveien - i form av en ufrivillig patos: det blir patetisk - som det heter. Og fremmedgjøringselementene, ja hele den fremmedgjorte atmosfæren er fullstendig blottet for nerve. Både det uttalt emosjonelle og det som er forsøkt behandlet med distansen som grep.

«Når man ikke vet noe om verden, må man finne på en ny», sier Mari Maurstad som Jasmine. Jo visst. Det er selve den eksistensialistiske grunntesen: vi skaper vår verden selv. Det er ikke noe nytt av i dag. Men det man faktisk skaper på nytt, er mening. Og det er noe som mangler her - simpelthen fordi maskeraden med de ulike identitetene blir for tom, og versjonene av livshistorier blir for hule: det finnes ikke noe spenn mellom vesentlig og uvesentlig, slik blir det bare trivielt.

Det er all grunn til å ta slike kunstneriske problemer opp til vurdering i dag: den såkalt postmoderne bruk av verfremdungseffekter - og dertil hørende genre-brudd, etc. Forholdet mellom maske og identitet, mellom uttrykk og innhold, er ikke løst ved å påstå at de to svever fritt uavhengig av hverandre. Det må være et - rent kunstnerisk - et spenningsforhold mellom dem. Et spenningsforhold av musisk karakter. Det er et forhold som f. eks. må innebære at den blinde mannen ikke primært fremstår som type, med den blindes karakteristiske stive outrerte mimikk. Slik Ole-Jørgen Nilsen spiller ham, blir han for ensidig definert gjennom sin blindhet: stykkets hovedmetafor blir overtydelig.

PETER SERCK

Overtydelig, ensidig, stivt: Alpeglød blir trivielt teater. Foto: Leif Gabrielsen.

Artikkel automatisk generert, 26/01-96, kl. 02.10 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.