![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Giya Kancheli: Exil
ECM New Series 447 808-2
Händel: Suites for keyboard
Eleni Karaindrou:
Ulysses' Gaze
ECM New Series 449 153-2
Keith Jarrett, piano
ECM New Series 445 298-2
En salme som trengte musikk, musikk som trenger film, og en Händel som kunne trengt et cembalo - fra ECM.Det er Salme 23 (Herren er min Hyrde..) som danner det vesentlige tekstgrunnlaget i georgiske Giya Kanchelis (61) komposisjon Exil for sopran, instrumenter og tape fra 1994. Men selv om dette virkningsfulle verket med fint samspill mellom en utsøkt vakker sopransolist og en fløytist gir mye musikk for pengene, er det langt fra likegyldige verk Kancheli har skrevet til tekster av Paul Celan. I det første verket hører du nok Bach-etterlevninger, men kun i fragmenter, mens Einmal bærer en viss likhet med Garbareks Officium i seg i fløyteklangen, og dermed er det sagt at dette er musikk som først og fremst er opptatt av klanglig skjønnhet, og som enkelt og greitt suger deg inn i seg. Du hører det særlig i den overjordisk vakre sopranstemmen til Maacha Deubner på vei mot sønderrevet klagesang i Zähle die Mandelen, og vil du ha musikk til stillheten i din egen tilværelse er dette absolutt tingen. I Psalm finner du noe nesten litt tilbakeholdt Schubertsk over sopranens guttestemme-rolle - elegant, ømt, inntrengende og presist fremført. Nå er ikke Kancheli så dum at verkene ikke byr på musikalske kontraster, for når en stemning som roper på ensomheten først er etablert, så smeller musikken til med velplasserte og heftige slag. Han bruker få musikalske virkemidler, og for noen er det derfor kanskje slik at verkene på denne produksjonen varer altfor lenge, men for de fleste - altfor kort.
Musikk uten film. Manfred Eicher har fått ut Eleni Karaindrous musikk til Theo Angelopoulos' film Ulysses' Gaze, en film vi fremdeles har til gode å få sett her hjemme. I dette melankolske musikalske landskapet der trekkspill og en bratsj på vei mot sitt dypeste register understreker noe som sikkert er filmens tragiske fortelling, uten at jeg har sett den, blir filmen på mange måter forutsetningen for musikken: Du må forbinde musikken med filmens billedverden for å få virkelig utbytte av den. Ellers vil denne produksjonen fort virke som en vedvarende instrumentasjonsøvelse, et variasjonsverk med et markant tema som hele tiden kommer igjen i mer eller mindre forkledd form.
Jarretsk Händel. Og for å runde ECM-produksjonene av kan jeg jo nevne at Keith Jarrets klaverinnspilling av Georg Friedrich Händels Suiter for tangentinstrumenter byr på et velsmakende utvalg relativt ukjente små verk som uten tvil gjør seg godt på plate. Problemet her er at musikken savner cembaloets heftighet mens den glir glatt i retning av noe som må være nok et av Jarrets forsøk på å spille seg opp til en Glen Goulds musikalske og kunstneriske nivå. Han lykkes mildt sagt ikke, og det betyr at du bare kan få utbytte av innspillingen hans om du lytter kritikkløst til den. Musikken er god nok den, men det musikalske resultatet temmelig tamt.