![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Ivo Andric' Ex Ponto preges av sin tilblivelse: Nobelprisvinneren satt fengslet for pan-jugoslavisk virksomhet.Bosnia, dette eksotiske landet i hjertet av Europa, var helt inntil Napoleons kriger ukjent og mystisk som månens bakside. Bare tilfeldige reisende skrev vitnesbyrd om det som ofte fortoner seg som beskrivelser av et djevelsk øy. Den franske konsulen i Travnik, Davil (1807-1814) kaller i brevene sine Bosnia «kannibalenes land» og menneskene «kunnskapsløse barbarer fulle av hat og misunnelse». Dette «dystre landet Bosnia», hvor Levant og Vesten, islam og kristendommen støter sammen, hvor Balkans kristne lever i en påtvunget symbiose med de osmanske erobrerne, møter leseren i Andrics romaner og noveller, i mektige og uovertrufne voldsscener som gir et rått, grusomt og reelt bilde av en tid, scener som er sterkere enn Goyas lerreter. Når Andric skriver sine store romaner (1940-44), må han, som i ungdommen var så fascinert av Machiavelli, ha hatt italienerens kjente tanke i hodet: «Når man sammenligner samtid og fortid, ser man at at alle byer, alle folkeslag blir styrt av samme ønsker og samme lidenskaper… det er grunnen til at samme ondskap og omveltninger vender tilbake»… noe som utgjør bare en variasjon av en pessimistisk, stoisk innstilling om den evige gjentagelsen og tilbakekomsten.
Ivo Andric fikk i 1961, som første jugoslav, Nobelprisen i litteratur. Det var de store romanene Broen over Drina (Na Drina cuprija) og Konsulene (Travniacka hronika), skrevet under siste verdenskrig, som gjorde ham verdenskjent.
Han er også kjent for stor novellekunst og essayistikk. Ex Ponto, som var det verket han først slo gjennom med i sitt hjemland, har en helt annen karakter. Tittelen har tilknytning til den romerske dikteren Ovid, som av keiser Augustus var blitt forvist til det ugjestmilde Tome ved Svartehavet og derfra sendte sine kjente Epistulae ex Ponto (Brev fra Svartehavet). Andric skrev sin Ex Ponto i en tilsvarende situasjon - han satt fengslet i tre år for å ha deltatt i jugoslavenes kamp for frigjøring fra Østerrike-Ungarn.
Ivo Andric ble født i 1892 i den gamle bosniske byen Travnik og vokste opp i Sarajevo, hovedstaden i Bosnia, som siden 1878 hadde vært under østerriksk- ungarsk overhøyhet. Fra 1912 studerte han filosofi, slavisk litteratur og historie i Zagreb, utga dikt og en rekke essays og oversettelser av fremmede forfattere.
Etter ett år fortsatte han sine studier i Wien og Krakow. I Sarajevo hadde Andric vært aktiv i den nasjonalistiske ungdomsbevegelsen Det unge Bosnia, som kjempet for frigjøring fra Østerrike- Ungarn og for opprettelsen av en felles sydslavisk stat. Etter mordet på den østerrikske tronfølger i Sarajevo avbrøt han sine studier i Polen og reiste hjem. Da Østerrike en måned senere erklærte Serbia krig, ble han straks arrestert. I 1917 fikk han amnesti og bosatte seg i Zagreb, hvor han i det frie Jugoslavia kunne fortsette sin dikteriske virksomhet. Året etter flyttet han til Beograd hvor han ble sekretær i Utenriksdepartementet og var i diplomat- tjenesten til 1941. Deretter viet han seg helt til sin forfattervirksomhet.
Selve verket kan ikke defineres generisk. Ex Ponto er et slags dikt i prosa. Forfatteren gir her korte, avsluttede samtaler med sin sjel, (dramatisk monolog), med dype tanker om menneskelivet, om filosofiske og etiske spørsmål og om sin egen skjebne.
Ex Ponto er oppdelt i korte, avsluttede avsnitt. Boken inneholder tanker og refleksjoner Andric gjorde seg i sin ensomhet i de lange ufrihetsårene, - tanker- og betraktninger om menneskelivet, om filosofiske og etiske spørsmål og om sin egen skjebne. Her nevnes ikke et eneste personnavn og nesten ingen stedsnavn. De ordene som forekommer oftest er «sjel», «angst», «lidelse» og «ensomhet» … Det er et sterkt drag av pessimisme i Ex Ponto. Søvnløse netter er full av fortvilende tanker og vonde drømmer.
Ex Ponto er et stykke poetisk- meditativ prosa. Disse fine, subtile lyriske vev er opphavet til temaene i hans senere store romaner, hans essays og studier om jugoslaviske forfattere - P.P. Njegos, S. Matavulj, P. Kocic, I. Samokpvlija, hans reiseskildringer… Hans tre bøker Ex Ponto, Nemiri og Put Alije Djerdeleza - som kom ut etter første verdenskrig, danner en enhet genremessig sett. Ex Ponto og Nemiri kan gå under betegnelsen «lyriske dagboksopptegnelser», mens Put Alje Djerdeleza er historien om en legendarisk folkehelt.
Andrics melankoli, som uttrykker hans sterke følsomhet, kommer enda sterkere til uttrykk i disse verkene i forhold til hans litterære førkrigsperiode. Den blir mer reell, mer alvorlig og reflektert, samtidig som hans skarpe, filosofisk lapidariske setninger fremdeles patos- og smertepregede, blir enda mer presise. Disse sjelesorgsopptegnelsene kan leses som en åndelig modnings- og erkjennelsesprosess, som et poetisk stemningsbilde, som en lidelses- fenomenologi skrevet i dagbokform, uten å være tid eller stedfestet. Denne åpne formen muliggjør et fremskritt i tiden og et tilbakeblikk i fortiden.
Det er en ekspresjonist som taler her. Bergsons intuisjonisme og Husserls fenomenologi danner et indre grunnlag for den konstruktive uro i Europa. Både Rimbaud og Whitman var ekspresjonismens forløpere, samtidig som dens røtter er å finne i barokkens rytme og patosbegrep. Sturm und Drang- perioden, Klopstock og Hölderlins påvirkning er også avgjørende.
Denne stilen, som i andre land ble kalt futurisme, kubisme, surrealisme, fikk i den tyskspråklige litteraturen betegnelsen ekspresjonisme. Den var mangfoldig i sin empiri, men entydig i sin grunnholdning til virkelighetsødeleggelsen, i sin hensynsløse søken etter ondets virkelige rot («an die Würzel der Dinger gehen»). I bakgrunnen var Nietzsches ånd - hans indre vesen: å ødelegge med ord, trangen til å uttrykke seg, å formulere seg, å blende, å reagere på enhver fare uten å ta hensyn til følgene. Det gjaldt å utslette innholdet til fordel for ekspresjonen. Det var jo hans eksistens. Man burde ikke forstå ekspresjonismen som opposisjon til den forhenværende naturalistiske stilen, denne stilen var ham likegyldig - det var selve virkeligheten som var frastøtende.
Selve ånden hadde ingen virkelighet. Den ble henvist til sin indre virkelighet, til sitt eget jeg, sin biologi, til sine krysninger av fysiologisk og psykologisk art.
Stiller man spørsmål ved naturbegrepet i årene 1910- 20, finner man at her er mer enn
natur, her kan man snakke om en identitet mellom ånden og epoken.
«Naturens fenomener synker jeg ned i og suger jeg inn i meg på samme tid. Alle tordenvær vekker gjenklang hos meg, all stillhet finner sin plass i meg, alle vinder sine tumleplasser, all tåke sine kløfter. Menneskene tynger meg, jeg knuges av deres grovhet og nedrighet.»
Virkelighet - Europas demoniske begrep. Europa i 20- årene i sin tvangsstreben etter å
forvandle det underbevisste til det bevisste, opplevelsen til vitenskap, affekt til erkjennelse, sjelen til psykologi, kjærligheten til nevrose. Hvem bryr seg egentlig om mennesket? Vitenskapen kanskje, den monstrøse vitenskapen, som ikke hadde noe annet å by enn disse uanskuelige begrep, og en meningsløs konstruert verden.
«Si meg hvor kjærlighet fins! Si meg hvordan jeg skal flykte fra det onde, si hvor jeg skal søke dekning mot hatet!»
Litteraturen som oppstod i denne perioden ble utløst av opplevelsen av en dyp indre krise foran den første verdenskrig, og idehistorisk sett er den sjelens reaksjon mot en virkelighetsetterligning som preger det naturalistiske litteraturbildet og det impresjonistiske litterære univers som konsentrerte seg bare om det ytre - den ekspresjonistiske kunstneren derimot skaper sin kunst ut fra et rent åndelig inntrykk, sjelelige opplevelser av jeg- et. Det er ideen som former sin egen dynamiske virkelighet, derfor sprengningen av de tradisjonelle estetiske former og opphevelsen av språk- logikken. Setningsformen blir bevisst forenklet, telegram-aktig forkortet og grotesk forvridd.
Ex Ponto er en bok med flere plan, - en mosaikkaktig komposisjon i likhet med Andrics senere verk. I boken er enkelte «små» fortellende opptegninger «interpolert» i den lyriske prosavev og kan anses som kimen til hans senere fortellinger (fragmenter av fortellende stoff), som i seg selv er bevis på at forskjellen mellom Andrics prosaistiske og poetiske diskurs er hårfin. Noen av disse opptegnelsene kan betegnes som føljetongistiske skisser (3. del av Ex Ponto) gitt i en relieffaktig nyansert situasjon med glimrende språklig virituositet. Fortellingen om Nikola Balta, hans selvmord og begravelse, har et sosialromantisk preg over seg, som tilsvarer Andrics daværende politiske oppfatninger.
Noen av disse opptegnelser er egentlig naturbeskrivelser. Den bosniske naturen i sin visuelle-symbolske ekspresjon; barsk, hard, og truende symboliserer og avspeiler den dikterens indre liv og hans sveven mellom tro og tvil. Den reflekterer et bestemt menneskebilde og er forsøk på å danne et antropologisyn som skulle være både religiøst og panteistisk, men også moderne negativt og pessimistisk.
«Det går prosesjoner rundt kirken og til kirkegården, og det oppsendes bønner og tordner litt, men da blåser det en glohet vind som fører med seg rødt støv og fordriver skyene, og igjen skinner en stålblå himmel over fortvilte mennesker og avsvidde marker. I løpet av den tiden jeg har vært tvunget til å leve her, har jeg vokst sammen med folket og landsdelen, og det berører meg smertelig dette med maisen, den gode forsørger, som bare såvidt har spiret opp og nå allerede visner: tørken ligger på min sjel som en glødende uutholdelig tørst.»
Ivo Andric' Ex Ponto er oversatt til norsk av Arne Gallis og utgitt av Solum Forlag i 1989.