![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Oktober Forlag 1995
Reflekser og rekyler på vei mot et reelt monografisk felt.Litt forbausende har Geir Gulliksens siste diktbok fått en genrebetegnelse som tittel; monografien forbindes først og fremst med den typen biografier der saken og ikke personen bak står i forkant for det forfatteren prøver å belyse og utdype; et klasseksempel innen den skjønnlitterære skolen er Hans Aaraas' doktoravhandling om franskmannen Georges Bernanos - filologisk grundighet kombinert med en overbevisende behandling av Bernanos' helt spesifikke teologiske poetikk, der det mest nødvendige biografiske stoffet er tatt med, men heller ikke mer.
Perspektivet her hos Gulliksen er både større og mindre, inngangen til samlingen
en stat,
sa vi Men da
hadde den allerede tatt bolig i oss
staten gjorde seg hjemmekjent i oss
og vi sa: annekter alt,
er en sammenfatning av sfærene og skiktene som dukker opp, side om side, i mange av sekvensene; det er en dempet desperasjon som enkelte ville oppfatte som defaitisme i dette første diktet, med sitt klostrofobiske språksyn - videre lagt ut litt lenger ute i teksten:
i dagsrevyen
gjenoppstår regjeringen brundtland
som privat stiftelse med datterselskaper
i bakhjernen helt inn i kroppens beinbygning.
«Omnipresens!!» kunne en teolog ha sagt om dette ikonografiske nærværet i fysiologien - en teolog med litt av Tor Ulvens attityder og legning, måske…
Og det er, kan hende, den mest sunne av reflekser - for ikke å si rekyler - Gulliksen benytter seg av på neste side: litteraturhistorien, der Dante plutselig og uventet kobles inn i konteksten, skulder mot skulder med Fru Harlem Brundtland:
du ville dø
men sover fire år senere på et sjakkrutete gulv
(..) drømmer om noe du leste
hos Dante, som du ikke forstår, men likevel
øyner som en virkelig passasje
Litt (u)frivillig komikk er ute og luftes her: dikterstaten kontra sosialiseringsdetaljestaten; alle og enhver vet naturligvis hvem som vinner, men ikke nødvendigvis hvor det siste ordet blir å finne. Eller for å sitere Reagan som siterer Seneca: alder har forrang.
Det er også mulig å oppfatte et litteratursyn, som, er inkluderende, som omfatter mer enn det snevert skjønlitterære, som gir den genrebetegnelsen Gulliksen bruker ekstra hold:
Jeg kan ikke lese engang Du er jan myrdal og jeg
er en atten år gammel rødegardist i en kinesisk hallusinasjon
Ikke overse bruken av psykiatrisk terminologi lagt inn til slutt i dette historistiske genrebildet, det er sterke krefter og retninger i aktivitet her, som vi idag, slentrende, liker å kalle den litterære 70-tallismen (men hvorfor ikke heller 70-tallets haugianisme?); uansett er det i samsvar med det siterte åpningsdiktet, med sitt språksyn, som ikke ser ut til å kjenne en intim, ikke-offentlig sfære.
Men Gulliksen slipper ikke dette resonnementet så lettvint fra seg; diktet om finansmekleren Ilmari Hyvšnen på enogtjue, som på et toalett i Hamburg drømmer om en alternativ, sannere eksistens, er egentlig bare en prolog til diktet som kommer i de tre siste linjene, etter
men Ilmari er ikke her, ikke Birgitta,
og det er forhåpentligvis ikke vi heller,
ikke du, ikke jeg, ikke engang et fettet telefonrør;
selve «diktet» består av
bare tung og uforstående lykke
Hvit sand som beveger seg
gjennom uvitende vann.
Det er ganske tett opp til the heart of the matter, som ofte kjennetegner en vellykket monografi; enkelte vil kalle dette klam og autistisk poesi, men glemmer i så fall det synet som ligger bak og styrer, med eller mot sin egen vilje. Krevende, kravfullt og ikke minst kravstort er det helt klart, tett opp til det nådeløse - som en dyd av nødvendighet:
Skal vi grave deg opp, skal vi tvinge deg
til å gå, snakke, tenke for oss Nå som du
endelig er eiendomsløs, nå som du endelig ikke
er produktiv lenger, skal vi tvinge deg til å produsere
alt som ingen trodde ingen andre enn du skulle kunne.
Ja, hvem tør å fortelle Tron Øgrim at døden er proletarens poetiske kredibilitet?
Det er igrunnen et litt hinsidig budskap, eller, et Sisyfosprosjekt der man forsøker å forlate hele historiens døgnpregende jerngrep, og går
inn i en tidsflate som liksom bare er din egen, tenker du
En total biografi, der ditt minne bare er minnet om å bli
unøytralisert spontan empati.
Dette lille sitatet peker mot et reelt monografisk felt, et totalt univers slik en tenker som Levinas ville akseptere og ikke minst anerkjenne. Og det store, ustilte spørsmålet i denne samlingen, er kanskje om den anerkjennelsen eksisterer, eller bare pretenderes for syns skyld.