87 sider
Det Norske Samlaget 1995
Stein Versto våger, og lykkes, i krevende poetisk landskap.Stein Verstos diktsamling Innfalda tid. Minne har forvandlingens, metamorfosens, muligheter; det er en elegi, uten pretensjoner, som innser mens det oppdager, og vice versa. Det er den ene av samlivets to personer som gjennomlever tosomheten når den andre parten er borte; det er en krevende og kravfull materie som kan ri en mer erfaren poet enn Versto direkte inn i pinlig, sprengt, sukkersøt patos. Det har ikke skjedd her, fordi han har holdt den han i diktene snakker til, så tett opp til seg som minnet tillater, han insisterer på å holde fast på den som er opphavet til denne boken, som bl.a. konsekvent viser seg i
Musikk er ikkje tonar
men mennesket: når det fyller tomrommet
med sitt nærvær.
Med sin for oss ukjente biografi trenger Versto en basis i en større sammenheng, en formidlingskunst som gjør jobben, for både ham og oss, det elegiske må gi sitt til skriver og leser, slik oppdagelsen kommer:
Vaknar ein morgon og kjenner
at ordet eg
er for lite.
Noe av dette problemet løses, lett ironisk, ved å ta i bruk haiku-triaden, som med sitt på papiret lille format har plass for akkurat så store dimensjoner som skriveren klarer å rydde vei for. Det er ikke korrekt her, å forvente radikale innovasjoner fra Verstos side i en diktgenre med hundrevis av år bak seg, men han klarer faktisk å komprimere uttrykket, og utløse en kondens og saftighet som kvalifiserer triaden til å inkluderes i en eventuell nordisk haiku-antologi:
Ein skrå skugge
av nattleg tonnasje
ankrar opp.
Det er en frigjørende delikatesse og ledighet her, som kombinert med en varm og samtidig vr og forsiktig atmosfære av, ja - divinatorisk «høykomikk» er med og holder oppe styrken i samlingen:
Fall til ro og kjenn
på din eigen ande
Du dreg inn det stoffet fuglar flyg i
Fleirfaldige vengeslag luft.
Dette lette imperativet, motivert av utsagnet
Pusten som held pusten
igang
så me heile tida
kan pusta, ville kanskje ikke eksistert uten det rause overskuddet som seksjonen «Stormen» i fire dikt makter å overlevere med en overbevisende, men ikke påtrengende økonomi, som i de urimede kuplettene:
Kvart ord er
bilete for eit nytt
Kvart svar er
kjerald for eit spørsmål
Kvart liv blir
hausta i eit anna
, du blyge Allstadverande,
kvar gong du rører deg
opnar himmelen
ei ny aning!.
Versto tør å spille på det imaginære blåserinstrumentet han kjenner på leppene, og det virker troverdig med den dimensjonen av sterk nærhet diktene er utførte i; s.48 er det nærmeste av en akse en så kort samling som dette kan komme, der den tar opp i seg alle de «plan i ulike høgder» som Versto har inkludert. Den allerede siterte «pusten i pusten» er en av flere metaforer fra østlig tankegods, som han har sluppet inn i materien, med både hell og kyndighet; den konkrete tiltroen på tidens fylde, at selve handlingen å vente, slik flere retninger innen buddhismen forkynner, gir og tilføyer noe til det allerede eksisterende, forstørrer intimiteten med dette elegiske «du» som mange av diktene er rettet til - fordi de har muligheten til å og inkludere og involvere oss andre, med «bare» diktene å orientere oss etter. I samme dikt på s.48 figurerer også to «store» navn, Shakespeare, og den litt seinere landsmannen, komponisten Henry Purcell; det er Purcells operaversjon av Stormen som omgir den lett forkledte åpenbaringen, med buddhistisk valør, i inngangen
Langsamt går det opp for han at han lyttar
like mykje med beina i kroppen som med øyro.
Dette kommer igjen i nestsiste dikt i samlingen, der Versto formidler en ekte østlig-anonym henvendelse, relevant for elegien - som en sokratisk parabel, og relevant for en større, felles nærmest transhistorisk tålmodighet, av enkelte forklart som «håp»:
Når du er den rette
og tida den rette for deg
er det einast ei ørlita
rørsle du treng
for at hjartet ditt
opnar seg
For om det ligger en liten, men samtidig passabel genre-leksjon å hente fra Versto, er det kanskje at elegien ikke (aner)kjenner grenser. Den vil holde det levende levende.