BOK: Stein Versto: Innfalda tid. Minne

87 sider Det Norske Samlaget 1995

Symbiotisk

Stein Versto våger, og lykkes, i krevende poetisk landskap.

Musikk er ikkje tonar

men mennesket: når det fyller tomrommet

med sitt nærvær.

Med sin for oss ukjente biografi trenger Versto en basis i en større sammenheng, en formidlingskunst som gjør jobben, for både ham og oss, det elegiske må gi sitt til skriver og leser, slik oppdagelsen kommer:

Vaknar ein morgon og kjenner

at ordet eg

er for lite.

Noe av dette problemet løses, lett ironisk, ved å ta i bruk haiku-triaden, som med sitt på papiret lille format har plass for akkurat så store dimensjoner som skriveren klarer å rydde vei for. Det er ikke korrekt her, å forvente radikale innovasjoner fra Verstos side i en diktgenre med hundrevis av år bak seg, men han klarer faktisk å komprimere uttrykket, og utløse en kondens og saftighet som kvalifiserer triaden til å inkluderes i en eventuell nordisk haiku-antologi:

Ein skrå skugge

av nattleg tonnasje

ankrar opp.

Det er en frigjørende delikatesse og ledighet her, som kombinert med en varm og samtidig v‡r og forsiktig atmosfære av, ja - divinatorisk «høykomikk» er med og holder oppe styrken i samlingen:

Fall til ro og kjenn

på din eigen ande

Du dreg inn det stoffet fuglar flyg i

Fleirfaldige vengeslag luft.

Dette lette imperativet, motivert av utsagnet

Pusten som held pusten

igang

så me heile tida

kan pusta, ville kanskje ikke eksistert uten det rause overskuddet som seksjonen «Stormen» i fire dikt makter å overlevere med en overbevisende, men ikke påtrengende økonomi, som i de urimede kuplettene:

Kvart ord er

bilete for eit nytt

Kvart svar er

kjerald for eit spørsmål

Kvart liv blir

hausta i eit anna

, du blyge Allstadverande,

kvar gong du rører deg

opnar himmelen

ei ny aning!.

Versto tør å spille på det imaginære blåserinstrumentet han kjenner på leppene, og det virker troverdig med den dimensjonen av sterk nærhet diktene er utførte i; s.48 er det nærmeste av en akse en så kort samling som dette kan komme, der den tar opp i seg alle de «plan i ulike høgder» som Versto har inkludert. Den allerede siterte «pusten i pusten» er en av flere metaforer fra østlig tankegods, som han har sluppet inn i materien, med både hell og kyndighet; den konkrete tiltroen på tidens fylde, at selve handlingen å vente, slik flere retninger innen buddhismen forkynner, gir og tilføyer noe til det allerede eksisterende, forstørrer intimiteten med dette elegiske «du» som mange av diktene er rettet til - fordi de har muligheten til å og inkludere og involvere oss andre, med «bare» diktene å orientere oss etter. I samme dikt på s.48 figurerer også to «store» navn, Shakespeare, og den litt seinere landsmannen, komponisten Henry Purcell; det er Purcells operaversjon av Stormen som omgir den lett forkledte åpenbaringen, med buddhistisk valør, i inngangen

Langsamt går det opp for han at han lyttar

like mykje med beina i kroppen som med øyro.

Dette kommer igjen i nestsiste dikt i samlingen, der Versto formidler en ekte østlig-anonym henvendelse, relevant for elegien - som en sokratisk parabel, og relevant for en større, felles nærmest transhistorisk tålmodighet, av enkelte forklart som «håp»:

Når du er den rette

og tida den rette for deg

er det einast ei ørlita

rørsle du treng

for at hjartet ditt

opnar seg

For om det ligger en liten, men samtidig passabel genre-leksjon å hente fra Versto, er det kanskje at elegien ikke (aner)kjenner grenser. Den vil holde det levende levende.

KURT G. SWEENEY

Innfalda tid. Minne: Overbevisende, men ikke påtrengende økonomi.

Artikkel automatisk generert, 26/01-96, kl. 02.10 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.