Nittedal og kunsten

- Vi har Kåre Tveter, Kari Grasmo, skulptøren Kjersti W. Goksøyr og ikke minst Borghild Rud - som illustrerte Prøysen. Visste du forresten at Prøysen bodde største delen av sitt liv her i Nittedal? Han og Borghild var nesten naboer. Hun donerer fortsatt bilder til oss i en alder av 86. Av Pål Mathiesen

Tidligere kultursjef i Nittedal, Casper Øwre, er ikke i tvil: - Den lokale tilknytningen betyr det aller meste for kommunenes utvalg av kunst.

Jeg hjelper den godslige og lett pedantiske nordlendingen inn med gråpapirpakker fra bilen. Innhold: Reproduksjoner av klassikere.

- Vi har ikke hatt noe innkjøpsbudsjett siden 1986, men hvert år «skraper» vi budsjettene rundt juletider. Det er alltid noe lommerusk igjen et eller annet sted. I år har vi brukt pengene på bilder til nybygget på Skytta sykehjem oppe ved Gjellerudåsen.

- Hvor stort var innkjøpsbudsjettet for kunst før det ble borte?

- I 1986 var det på 10.000 kroner.

- Jaha.

- Det hender vi får tak i noen grafikk-mapper. Vi fikk blant annet noe kunst fra OL-administrasjonen, for en veldig billig penge.

- Har du sluttet å argumentere for å få gjenopprettet et innkjøpsbudsjett?

- Neida. Men når du har hørt at «vi har da altfor mye som det er» en del ganger, så synker troen.

Borghild

En trenger ikke høyere utdannelse for å forstå at billedkunstens premisser i Nittedal kommune befinner seg på det trivielle plan. Selve kulturseksjonen befinner seg i Moelvenlignende brakker på oppsiden av selve rådhuset. De er tre. Jeg bommer røyk, spanderes kaffe og settes inn i essensialitetene.

Kunstnerinnen Borghild Rud er bygdens bærebjelke innenfor kunstlivet. Kommunen har landets største samling av hennes arbeider. Over 300 alt i alt. Maleri, akvarell, tegning og lito.

- Vi omtaler henne som «the grand old lady», forteller kultursekretær Britt Hexeberg. Øwre supplerer:

- Borghilds arbeider er selve stammen i vår kunstsamling. Hennes bidrag til kunstinteressen er uvurderlig. Vi har hennes orginaltegninger til Prøysens «Julekveldsvise» og eventyret om «Kvitebjørn Kong Valemon» på hovedbiblioteket. At hun, de siste årene, tildels overøser oss med egen kunst er litt spesielt, men vi er henne uansett evig takknemlige.

Øwre forteller at kommunen, i tidligere år, godtok kunst som skattebetaling fra familien Rud og andre kunstnere:

- Gammelrådmannen var kunstinteressert, skjønner du, så derfor.

Rådhuset

Det nye Rådhuset ble bygget for 6 år siden. Teglstens -konstruksjonen befinner seg i beste slutten-på-80-tallet-stil. Kompakt og vinklete. Vi går inn. Inne i foajeen legger Øwre ut om sitt livsverk. Han «overtok» kulturseksjonen i 1977. På den tid var kunstsamlingen overhodet ikke systematisert. Strengt tatt var den ikke noen samling i det hele tatt. De bildene som hang fremme ble mest brukt som oppslagstavler for gule lapper, private fotografier og lignende.

Som kultursjef ble han hovedansvarlig for den kunstneriske utsmykning og innredning av det nye Rådhusbygget. Den første utfordringen var veggene. I følge planen skulle innveggene være akkurat like murstensbelagte som ytterveggene. Casper Øwre forstod at en slik bakgrunn ville være katastrofal for billedkunst-inntrykket. Den milde herren smiler:

- Når jeg fikk gjennomslag for nøytral fange på striebakgrunn, var det først og fremst fordi det viste seg å være billigere…

Vi beveger oss mot trappen opp til resepsjonen. Jeg får følelsen av å være på omvisning i et Galleri. Ikke det at kunsten nødvendigvis er så interessant, eller estetikken utsøkt, men den rolle Øwre ikler seg gjennom formidlingen - minner ganske meget om en galleridirektørs.

Kåre

Men «direktøren» er synderlig klar over at innholdet i den utstillingen han viser frem, ikke holder allverdens høye nivå. Vi passeren tre groteske bilder av en viss Ambrosius Egedius. Den langt mer berømte Halvdans bror. Og isteden for å betrakte kunstverkene i seg selv, benytter Casper Øwre anledningen til å fortelle historien om Egediusfamilien, som har hatt en viss tilknytning til kommunen. Kunsten blir gjennom denne formidling mer å betrakte som et alibi for kulturhistorie, enn verk som har egenverdi.

- Gjennom vår vandring her på huset vil du oppdage at vi stiller ut rubb og stubb, bemerker Øwre. De kvalitative krav får andre ta seg av. Mitt mål har hele tiden vært å vise frem det vi har på en best mulig måte.

Liksom for å kompensere leder han meg inn i kommunestyresalen, husets galleri. Langveggen ut mot bygden er et eneste stort vindu. Rommet flatt og vinteropplyst:

- Vi hadde Kåre Tveter-utstilling her sist Mars.

Han er ikke en mann av de store gester, hr. Øwre, men stoltheten ligger tjukt utenpå ham når han sier det…Kåre Tveter-utstilling sist Mars…Det lyder nesten som en sang, som samklinger både med rommet- og rommets perfekthet for Tveters kunsttype.

Øwre skyter seg også å fortelle at Tveter-utstillingen ikke bare var i kommunal regi. Arrangementet ble gjennomført med sponsing fra flere bedrifter i bygden. Vi promenerer ut av rommet mens Øwre understreker at høystatuskunstneren Kåre Tveter er fastboende i Nittedal.

Bunn og topp

- Hvor mange utstillinger har dere her i året?

- Cirka to.

- Er dere de eneste utstillerne i Nittedal?

- Nei, formannen i kunstforeningen, som for øvrig er arkitekt, har laget et privat galleri i sitt eget hjem. Det er riktig fint. De har 3-4 utstillinger i året.

Vi beveger oss opp trappen til sentralbordet, tar noen bilder av et monumentalt Tveter-bilde, og stikker oss inn i garderoben innenfor hvor Casper Øwre har laget en miniutstilling med arbeider av Kari Grasmo. Hun har bodd i Hakadal, i nordre del av kommunen. Øwre understreker igjen den lokale tilknytningen.

Innenfor garderoben kommer vi til et ganske rocka konferanserom. Her finnes alle bilder, hilsner, planketter og vimpler fra Nittedals vennskapskommuner i Norden. Jeg oppdager et talentfullt bilde av den svenske kunstner og komiker Lasse Åberg. Han kommer nemlig fra Håbo. Jazzmusikeren Bengt Hallberg pryder også veggen med et signert portrett.

Jeg observerer Øwre mens han leder meg sikkert gjennom ganger, rom og korridorer. Men ved et minste tegn fra min side til å kritisere eller forsåvidt latterliggjøre noe av utstillingenes plassering eller innhold, går han i forsvarsposisjon. Ikke brått og uhemmet, men ganske bestemt.

Kjærlighet

Øwre selv er en ivrig gallerigjenger i hovedstaden. Han innrømmer at Museet for Samtidskunst ikke er hans favoritt, men han tar «ofte med venner dit». På Kunstnernes Hus liker han seg godt. Det slår meg som et interessant poeng at en såpass kunstbevandret og kunstorientert mann kan ta de mest pinlige delene av Nittedal Kommunes kunstsamlinger i forsvar. Hvorfor? Jeg tror at svaret må bli noe så enkelt som kjærlighet.

Oppover i flere korridorer og flere kunstbedekkede ganger går vi. Innerst i en gang oppdager han at noen i en eller annen seksjon har hengt opp noen aldeles trøstesløse bilder, uten å snakke med ham om det. Øwre tar tak i en av de forbipasserende og gjør vedkommende oppmerksom på «blunderen». Men snart forteller han videre om «litografi-scoop» i kjellere på østeuropeiske ambassader, Borghild Ruds orginaltegninger til Prøysens mangeårige spalte i Arbeiderbladet, «Lørdagsstubben», og en talentfull ung Nittedalsmaler ved navn Bjørn Fjell som sluttet altfor tidlig, men som i disse dager har begynt å male litt igjen.

Monument

Og for hver etasje vi forserer kommer vi ut i den samme trappegangen. En trappegang så full av Borghild Rud-tegninger at det nesten er litt i overkant.

- Borghild er fantastisk, sier Casper Øwre plutselig, tenk at hun tegner tegninger til idrettslag, kriker og foreninger. En kunstner av hennes kaliber, ja det er enestående. Jeg tør si at hun, nesten alene, har snudd den negative opplevelsen av kunst som Nittedølene var preget av - inntil bare for noen år siden. Hennes deltagelse i lokalsamfunnet, er kunstens største aktivum her hos oss. Hun er blitt et levende symbol på kunstens kraft.

- Hva ville du gjort hvis du fikk 50.000 å handle med i morgen?

- Jeg ville brukt pengene som delbetaling til en Prøysen-statue av vår egen skulptør Kjersti W. Goksøyr. Hun er virkelig talentfull, har en så enkel, klar og ren stil.

Han er selv et slags monument, Casper Øwre, som har ofret all sin kraft for å bygge opp noe såpass, i hvert fall tilsynelatende, kjedelig som en kommunal kunstsamling. Nivået er svært varierende, og han vet det selv, men ingen kan ta fra ham at nesten hver minste krinkel og krok i det 4 etasjes kommunehuset skjuler noe som med et lite enkelt fellesord kalles «kunst».

billedtekst: Typisk tilfelle? Kultursjef Casper Øwre i Nittedal kommune satser på kusnt fra egen bygd.

bombe: - Det hender vi får tak i noen grafikk-mapper. Vi fikk blant annet noe kunst fra OL-administrasjonen, for en veldig billig penge.
bombe: - Gjennom vår vandring her på huset vil du oppdage at vi stiller ut rubb og stubb

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Kritikk ]