Kunst som høydehopp

Kunsten og kvaliteten: I skyggen av den rituelle debatten mellom tilhengerne av figurativ og abstrakt kunst foregår den virkelig kampen om KUNSTEN. Etableringen av Museet for samtidskunst endret kunst-Norge mer enn noe annet. Dette museet bestemmer hva som er god kunst, og hva som bør skrapes. Dessuten stiller det knapt ut norske kunstnere. Av Pål Mathisen og Kristian Elster.

Offentlig innkjøp av kunst i Norge kan grovt sett deles inn i to kategorier. På den ene siden er det de rene utsmykkingsoppdragene, et trist kapittel som vi her skal se bort fra, på den andre innkjøp til forskjellige former for museer og kunstsamlinger. Disse institusjonene influerer kunst-Norge både gjennom sin innkjøps- og sin utstillingspolitikk. Innflytelsen foregår på tre samfunnsplan; lokalt, regionalt og sentralt.

Forskjellige valg

- I MSK er en utelukkende opptatt av kunstens kvalitet. Innenfor de regionale organer inkluderes også en rekke andre faktorer, særlig tilknytting til regionen.

Enda mer vesentlig er Solhjells betraktninger rundt den filosofi som følges på MSK:

- Museet har lagt listen for norske kunstnere særlig høyt for bevisst å fremme kvalitet.

Dersom Solhjell har rett, er det her det nye elementet i norsk kunstpolitikk er innført. Før opprettelsen av MSK var ikke de offentlige kunstinstitusjoner bevisste på å fremme kvalitet. Den forgangne æra var dominert av de regionale institusjoners mentalitet. Svein Torud, som i dag er intendant ved Trondhjems Kunstforening og snart skal overta ledelsen ved landets nyeste kunstmuseum i Kristiansand, sier det slik:

- Å heve kvaliteten blant kunstnerne er ikke noe mål i seg selv for Trondheims Kunstforening. Vi vil skape en god kunstsamling, ikke oppdra kunstnerne.

Lokal profil

- Tromsø Kunstforening har en ren lokal profil når det gjelder kunstinnkjøp. Innenfor utstillinger har vi en noe annerledes politikk, vi satser blant annet en del på sentrale norske kunstnere sørfra. Likevel er også her satsingsområdet vårt primært regionalt, vi har for eksempel en mørketids-utstilling og satser også på Barents- og Nordkallott-samarbeide.

Denne regionale satsingen innebærer per definisjon at kvaliteteten ikke blir satt i høysetet. Dermed ikke sagt at den forsvinner, men den kan fort tape ved å bli målt opp mot andre hensyn. Solhjell:

- En stor del av det regionale kunsttilbudet er velmenende, men de bryr seg ikke om kunsten i seg selv. Ved å trekke inn andre forhold enn kvalitet tar de ikke kunsten på alvor. En må stille seg spørsmål om hvordan man produserer kvalitet.

Elitær målsetning

- Museets estetiske målsetning er elitær, heller ekskluderende enn inkluderende.

Også i museets praksis har det elitære vist seg ved behandlingen av norske kunstnere. Siden åpningen har museet kun hatt en norsk hovedutstiller. Og denne utstillingen, av Jens Johannesen, var med en kunstner som ikke er aktiv i norsk samtid. Dette kan sees i motsetning til for eksempel Tromsø kunstforening, som med mye mindre ressurser har fire-fem norske kunstnerutstillinger i året. Denne kunstforeningen har imidlertid som mål å bringe frem nye bidragsytere; museet ønsker åpenbart å spille en rolle i fødselsprossesen til kunstnerne. Konfrontert med spørsmålet om hvorfor Museet for Samtidskunst ikke siden starten har hatt noen norsk hovedutstiller svarer nestleder Karin Hellandsjø slik:

- Vi har hatt en del punktutstillinger av Widerberg, Rose, Nerdrum osv.

- Men det er likevel et faktum at dere ikke har hatt noen norske hovedutstillere, hvorfor?

- Vi har hatt en stor utstilling med Jens Johannesen. Men etter den utstillingen forstod vi en del om den maktposisjonen vi faktisk har. Å vise frem en norsk kunstner i så stor skala gir et veldig sterkt signal. Vi kjørte oss inn i et spor hvor det å finne norske etterfølgere ble problematisk…Det er noe av forklaringen på hvorfor vi har stilt ut såpass lite norsk som hovedutstilling. Vi synes det er bedre med punktutstillinger. Der blir heller ikke personfokuset så stort. Det er jo kunsten og ikke kunstneren som er viktigst.

Ikke bevisst

- Det at vi ikke har hatt så mange store, norske utstillinger, er ikke et bevisst signal om at vi synes den norske kunsten holder et for lavt nivå. Når vi har stilt ut såpass mye internasjonal kunst, er det ikke for å belære, men for å inspirere.

Trukket ut av ordkløveriet betyr likevel uttalelsen at Museet for Samtidskunst ønsker å bruke utenlandske kunstnere for å «hjelpe» de norske. Solhjell viderefører argumentasjonen:

- Ikke siden åpningen har MSK hatt en norsk hovedstilling med en samtidskunstner. Hvorfor? Grunnen er ganske åpenbar: Brockmann vil signalisere at listen ligger høyt, svært høyt.

Og i dette for han støtte fra Stian Grøgaard, førsteamanuensis ved Statens Kunstakademi, Oslo:

- Jeg tror det er riktig at Samtidsmuseet har en bevisst profil på å høyne nivået innenfor norsk kunst. Impulsene utenfra er først og fremst ment som signaler overfor det norske kunstmiljøet.

Dårlig nivå

- Det er dessuten ingen hemmelighet at kremen innen norsk kunstliv er bekymret for standarden på norsk kunst. Videre: - Vi må bare erkjenne fakta; gullet av norsk kunst i Norge er rubler i Europa.

Dersom denne erkjennelsen også er tilstede ved Museet for Samfunnskunst er det definitivt noe nytt innenfor norske kunstinstitusjoner. De regionale institusjonenes vektlegging av andre hensyn har ført til at kvalitetskravene ikke har kommet i fremste rekke. I tillegg har lokalpatriotismen blomstret. Torud:

- Det er så mange gode kunstnere i Trøndelag at kvaliteten ikke blir noe problem.

Et sentralt spørsmål blir om MSKs hevede list er den rette vei til å høyne norsk kunsts kvalitet. Skal denne politikken fungere må museet ha rett i at en ekskluderende metode virker. Dessuten må doseringen av elitismen være riktig. Det er ikke tilstrekkelig å legge en list høyt, den også må legges i «riktig» høyde. Grøgaard er ikke så sikker på at museet har truffet:

- Problemet med Museet for Samtidskunst som normsettere, er at de ikke er elitistiske nok.

Grøgaard sier altså at det er riktig å legge en list, men at museet ikke har truffet med høyden. Det nivået museet ønsker å bringe norsk kunst opp på er ikke tilstrekkelig. I denne sammenheng kritiserer han at museet har lagt for stor vekt på å bringe inn moderne europeiske kunstnere og ikke amerikanske. Det er i USA den mest spennende utviklingen inne kunsten har skjedd etter 1950. I hvert fall er det der de store navnene ligger. (Jackson Pollock, Andy Warhol, Pop-kunst).

En annen side ved denne problemstillingen er at MSKs utstillinger er et viktig ledd i eksporten av norske kunstnere. Tar Norges ledende museum inn ett annet lands malere, virker dette på den internasjonale museumsbasar fremmende for norske kunstnere i andre land. Kontakten de store internasjonale institusjonene i mellom fungerer i følge Solhjell som et byttemarked. En amerikaners utstilling på Museet for Samtidskunst kan være verdt en norsk kunstners utstilling i New York. Derfor er den manglende satsingen på amerikanske kunstnere ekstra trist.

Gårsdagens avantgardister

«Bildene som nå finner veien til de anerkjennende utstillingsstedene er mange så åpne, eller så meningstomme, at de avhenger av fortolkende tekster…Men når galleri Otto Plonk i disse dager seiler inn på internett med «Otto Plonk Export», tilbyr designede klær og andre merkevarer gjennom «Otto Plonk Produkt», og arrangerer eksperimentelle happenings gjennom «Otto Plonk Peekaboo!» - skaper man nye rom for kunsten…kunst som i langt mindre grad enn tidligere utgår fra kunsthistoriens materialer og tradisjoner. I dette rommet er det nok å ha lyst. Opplevelsen knytter seg til noe menneskelig. Formidlingen blir personlig og eksperimenterende."

Flere er i tvil om museets ekspertise er i stand til å forholde seg til en slik ny kunstopplevelse. Gunnhild Bakke, nestleder i Norske Billedkunstnere sier det slik:

- Innen Museet for Samtidskunst er synet på kunst som en ting, som objekt, det rådende.

Og Grøgaard opplever situasjonen like antikvarisk:

- Den elitære tenkningen ved museet er vel og bra i seg selv, men sannheten er at den har klare begrensninger. På konseptuell kunst er de direkte svake, spesielt teoretisk. Museets kompetanse slutter ved 1960. På kunst etter 1960 er Kunstnernes Hus i Oslo definitivt sterkere enn Museet for Samtidskunst.

Kunstbibliotek

- Museet for Samtidskunst er en institusjon som skal bygge opp en samling. Vi skal ivareta Norges visuelle hukommelse. Kunstnerens interesse for å aktualisere sin verdi kan falle sammen med vår virksomhet, men innebærer i bunn og grunn noe annet. Vi føler mer et historisk ansvar. Og. - Som den mest ressurssterke institusjonen som arbeider med samtidskunst føler vi et ansvar for å vise viktige utenlandske verker og kunstnere i Norge. Også andre kunstinstitusjoner viser utenlandske verker, men vi har med våre ressurser en større mulighet enn mange til å virke relativt fritt, uten å ta for mange pragmatiske hensyn.

To oppgaver for museet. Norges visuelle hukommelse - bildene skal overføres til Nasjonalgalleriet etter 25 år. I dette ligger at museet innen kunstavsnittet tar på seg oppgaver som ellers ivaretas av Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. I tillegg skal altså museet med sine ressurser være den uavhengige formidler av utenlandsk kunst i Norge. Plutselig definerer ikke museet seg så forskjellig fra norske regionalinstitusjoner. Dokumentasjon og formidler - ikke kvalitetsskaper. Kanskje oppleves oppgavene som skremmende. Gunnhild Bakke:

- Museet for Samtidskunst har flere oppgaver enn de er i stand til å ta seg av.

Hun tar også for seg museets selvsentrering:

- Det kunstnere opplever med Museet for Samtidskunst er at de lukker seg inne og dermed lukker debatten ute.

Er dette et reelt problem, kan det synes merkelig at museet har en rent intern innkjøpskomité. Museets motivasjon er at en ønsker seg kontinuitet i komiteen, og selv å ha styringen på innkjøpene. Regionale museer opplever imidlertid ikke at det er noe problem med eksterne, eller endog kunstnerstyrte, innkjøpskomiteer. Både Trondheims Kunstforening og museet i Kristiansand har kunstnerflertall i sine innkjøpskomiteer. Johan Torud uttaler at han ikke ser dette som noe problem. Tvert imot, sier han, det bringer inn nytt blod. Det samme sier Gunnhild Bakke:

- Vi i Norske Billedkunstnere ønsker ikke kunstnerflertall i innkjøpskomiteene, men at det skal være et eksternt flertall. Dette for å sikre en debatt utover den rent interne. Vi må få kunstdebatten over i et større forum.

Både de tradisjonelle kunstforvalterne og kunstnerne selv ønsker altså eksterne impulser. Klassisk maktteori sier da at de som står utenfor beslutningskretsen ønsker å utvide forumet. Dette er veien inn i varmen. Hvis Solhjells og Grøgaards teori om den bevisst høye MSK-listen er riktig, er det naturlig at norske kunstnere skremmes. Et MSK som kunstpoliti med stramme linjer gjør nåløyet til suksess trangere. Kanskje er det dette som skremmer MSKs ledelse fra å vedstå seg at de vil påvirke kunstlivet gjennom strengere krav. Grøgaard:

- Det som kjennetegner Museet for Samtidskunst er en endeløs rekke av kompromisser.

Navnets paradoks

- Vi burde ha en lignende funksjon på det nasjonale nivå som kommuner og regioner har på sine områder, nemlig at ens primære oppgave er å ivareta de lokale interesser.

Så defensivt kan det bli når en er ikke er klar over sitt eget ståsted. Det betyr ikke nødvendigvis at Solhjell tar feil i at MSK legger en høy list som kan virke til å skape bedre norske kunstnere, bare at dette i så fall skjer ubevisst. Hopp Karoline, hopp!

Dobbeltsiden illustreres med en montasje med en rekke bilder av Steinar Hoen som går over en høy list.

Bombe 1: - Gullet av norsk kunst i Norge er rubler i Europa.
Bombe 2: - Det som kjennetegner Museet for Samtidskunst er en endeløs rekke av kompromisser.

Artikkel automatisk generert, 26/01-96, kl. 02.10 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.