![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Pervomajskoje. For det internasjonale mediepublikum et ikke-sted, inntil sist uke, da russiske militærstyrkers jakt på en gruppe tsjetsjenske opprørere og deres gisler toppet seg i et flere dager langt slag i denne landsbyen på grensen mellom Tsjetsjenia og Dagestan.Helt fra tsjetsjenerne tok gislene i byen Kisljar, ble utviklingen i saken fulgt tett av de internasjonale nyhetsmediene, en god demonstrasjon av effektiviteten i det globale elektroniske nyhetsformidlingsnettet. Dersom en hendelse har de rette ingrediensene, vil nyhetsbyråenes meldinger summe verden over i løpet av kort tid - fra timer og ned til sekunder. Er saken stor nok, vil de første meldingene følges av en bølge av utvidet dekning i radio, tv og presse.
Det er særlig handlingsmettede saker der en videre utvikling er ventet i løpet av relativt kort tid, som på denne måten fyker til topps på det internasjonale samfunnets dagsorden. I situasjoner som slaget om Pervomajskoje (og pro-tsjetsjenske aktivisters kapring av en ferje i Svartehavet samtidig) fokuseres interessen på enkle spørsmål som: Vil de russiske styrkene klare å redde gislenes liv? Og i den andre saken: Vil tsjetsjenerne virkelig sprenge ferjen i luften? Når utviklingen i saken kan følges fra minutt til minutt via nyhetsmeldingene, kan ventingen på svarene på slike spørsmål bli intenst spennende, på en måte som fiksjonens historier knapt kan måle seg med. Slutten er jo per definisjon ukjent.
Ved denne type dekning konsentreres nyhetsmedienes og publikums energi i liten grad om aktørenes motiver og bakgrunnen for konflikten i det hele tatt. Nyhetsformidlingssystemet kan produsere spennende historier, men egner seg ikke så godt for den som vil forsøke å fatte hvordan det er mulig å handle så drastisk som dette. Ennå er det neppe mange som med hånden på hjertet kan si de føler seg godt informert og istand til å skille mellom riktig og galt i Tsjetsjenia-konflikten.
Publikums antipati vendes lett mot dem som utløste den akutte krisen, i dette tilfelle tsjetsjenerne. En dominerende fortolkning blir at tsjetsjenerne er nok en krigersk minoritet som forsøker å forstyrre lov og orden i Russland (noe som implisitt er negativt, fordi det også kan destabilisere det internasjonale samfunnet), enda en gruppe terrorister som ikke skyr noen midler for å nå sine mål.
Selv om de vet dette, går tsjetsjenerne til aksjoner som åpenbart er beregnet på det internasjonale samfunnet. Når man mener å ha en sak som internasjonal opinion bør interessere seg for, er negativ publisitet bedre enn å bli glemt. Det kan i hvert fall føre til at saken blir diskutert, og gi uttelling på lang sikt. Strategien kan se suicidal ut, men har likevel sin egen logikk: Å gjøre seg synlig i et flyktig, men intenst globalt øyeblikk.