![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
av samfunnsperson nr. 48560Jeg vil med dette få lov til å angi meg selv og enkelte andre. Dine maskiner gjenkjenner meg formodentlig best som samfunnsperson nr. 48560. I sannhet trives jeg stadig bedre under dekke av dette nummer som du og dine var så prisverdige å utstyre oss alle med i 1964. På et underlig vis føler jeg meg mer og mer ett med dette siffer. Det er jo dessuten fullt av informasjoner til nytte og glede i hverdagslivet. Kommer mitt selv i tvil om hvilket kjønn jeg hører til, hva det iblant gjør på grunn av det høye østrogeninnhold i all plastemballasjen vi omgis av, kaster jeg bare et blikk på det midterste tallet. Da vet jeg at mitt kjønn og min skjebne er omlag like odde. Den avstand jeg i kraft av nummereringen har fått til mitt eget navn og virke tjener dertil som en god støtte både for min integritet og min terapeut. Det er som med kuene. Ingen føler seg lenger som Litago, der de står med gule nummerlapper av plastikk stiftet fast i ørene og gumler genspleiset kraftf--r i neonlysets blåskjær.
Kjære Ligningsvesen!
Nå til årets angivelse. Først og fremst vil jeg takke for at angiveriet under din kommando er brakt inn i ordnede og sømmelige former. Lenge var det slik at vi angivere følte oss underkjent. Vi kunne rent ut sagt ofte oppleve at vi tilkom ubetydelig heder og verdighet i sosiale sammenhenger. Fortsatt finner man i folkloren reminisenser fra den tid da angiveri var forbundet med lav anseelse. I Store Norske blir «angiver» fremdeles definert som «nedsettende betegnelse for person som utilbørlig gir opplysning til myndighetene om en som har gjort noe straffbart eller om hvor en ettersøkt kan finnes». Det vesentlige er naturligvis at nye slekter, takket være deg, får et grunnleggende positivt og rutinert forhold til det å angi seg selv og hverandre. Tidligere var det jo slik at folk angav hverandre mer eller mindre tilfeldig og ikke sjelden i vinnings hensikt. Det var ingen fast dag for angiveriet, intet skjema og slett ingen straff for å la det være. På mellomlang sikt vil jeg tro og håpe at det gis utvidet adgang til å angi andre - gjerne da med tilhørende skattelette. Man kunne tenke seg et system hvor man fikk ti prosent skattelettelse for hver husstand man angav i tillegg til sin egen. Betingelsen måtte naturligvis være at man overgav opplysninger av substansiell art. For eksempel/til dømes: Jørgensen i bnr. 109, gnr. 36 hadde polsktalende taktekkere i hele sommer og kjøpte seg kamelhårsfrakk like etterpå, til tross for at han efter sigende både er drikkfeldig og lavtlønnet. I parentes bemerket har jeg flere ganger sett ham kjøpe tikilospakninger med farin på Rema. Forøvrig vil jeg nevne at vi er flere her i nabolaget som synes at hans kone ikke ligner noenting.
Jeg har nå angitt meg selv med løftet hode i mer enn tyve år, og skjønt jeg tidvis kommer i tvil om hva for et utbytte jeg egentlig har hatt av det, leverer jeg den også i år fra meg med udelt stolthet over å leve i et land hvor folk fremdeles tror de har et selv å angi. Muligens vil du være kjent med at enkelte lingningsobjekter ikke synes om å gi deg pengene sine. Folk har det med å klage og hefte seg ved de minste ting. Så som at du ifjor kom i skade for å innkreve tusen millioner kroner mer enn Oslo Kommune med sine 60 000 ansatte maktet å gjøre kål på. Eller at Kjell Opseth ved et hendelig uhell kom til å bruke 152 millioner kroner på datamaskiner som ikke virker. Det vesentlige for alle oss som ved feilnavigering, skibbrudd eller fjernadopsjon befolker dette landet er å påse at pengene ikke blir brukt til noe som er moro, nydelig eller på annet vis helseskadelig. Trolig er det øyeblikk i alle selvangiveres liv da man spør seg selv hva pengene ville blitt brukt til hvis ikke du og dine tok hånd om den. Du vet svaret like godt som oss. De ville uavkortet gått til innkjøp av ecstasy, spraymaling, king-size sigaretter og Zorn 88.
Da det nå engang er slik at folk iblant grunner over hva du skal med alle pengene deres, kunne det kanskje være en id å informere den enkelte angiver om at det faktisk er utleie av fengselspermisjon du bedriver. Hvis man ikke betaler skatt, får man tilleggsskatt. Hvis man ikke betaler tilleggsskatten, får man straffeskatt. Hvis man heller ikke betaler den, blir man puttet i fengsel i opptil tre år. Det er således logisk belegg for å fastslå at skatt er den pris som du i samråd med politiets eiere krever av den enkelte for ikke å anbringe vedkommende i fengsel. Jeg synes oppriktig talt at denne tjenesten i ditt sortiment burde profileres tydeligere. Tre hundre kroner dagen er snittprisen for ikke å bures inne med brev- og besøksforbud. Sammenlignet både med rådende hotellpriser og alternative interneringskostnader i regionale konsentrasjonsleire, er det slett ingen upris.
I det hele tatt har folk en tilbøyelighet til å underkjenne din betydning som humanistisk reservoar i en ellers oppjaget og teknifisert tid. Tenk bare på de mange produktideer som skrinlegges på grunn av deg og ditt vesen. I praksis er du en av hovedårsakene til at folk går hjem fra jobben, hjem til sine respektive barn og forsørgelsesobjekter, nesten hver dag. Eller enda bedre; at de ikke har noen jobb å gå til. Ved å adskille oss fra fruktene av vårt arbeid viser du oss verdien av lediggang. Dette vil jeg takke deg for, foruten din aktpågivne interesse for selv de minste summer. Dertil storsinnetheten som ganske særlig avspeiler seg i anmodningen om å avrunde alle beløp ned til nærmeste hele krone. Gunstig stillede selvangivere vil herigjennom kunne legge seg opp flere titalls kroner.
I år som før vil jeg beklage på mine forfedres vegne at du ble slått ned og bakbundet når du kom trekkende opp efter dalførene i gamle dager. Ingen kunne dengang vite hva det skulle bli av deg. Det lar seg dessuten forstå at godtfolk til å begynne med hadde vanskeligheter med å se forskjell på deg og vanlige pengeutpressere. Efterhånden vet jo alle nå at ordinære pengeutpressere aldri reiser krav om så store beløp som deg. Forøvrig synes jeg det er for galt at du bare skal få vite hva jeg gjør, hvor jeg bor, hva jeg tjener, hvor jeg reiser, på hvilken måte, hvem jeg elsker, hva vedkommende bringer til veie gjennom smusstillegg, totalisatorspill og føderåd utenlands, og hvilke barn jeg har innenfor såvel som utenfor ekteskap. Du kan ikke danne deg noe helhetlig inntrykk av meg på basis av slike fragmenterte opplysninger og en bærepose med sirlig forfalskede drosjeregninger. Jeg tar meg derfor den frihet å vedlegge min øvrige korrespondanse gjennom året, mine kjærlighetsbrev og dagbøker, julekortene fra ifjor, handlelistene, huskelappene, bordtalene og familiens fotografialbum. Det er mitt håp at sistnevnte kan virke utfyllende i forhold til de mange fotografier og slides du allerede har av min familie idet vi trafikkerer veinettet. I mine øyne er det rent urimelig du inntektsår ut og fengselsår inn avspises med bare penger. Som forvalter av våre fengselspermisjoner har du også krav på vår fortrolighet, vår ømhet og våre innerste tanker.
Til fradrag fra overnevnte kommer ingenting, muligens bortsett fra en tiltagende takknemlighet for at begrepene «ære» og «samvittighet» med permanent virkning nå kan synes å være strøket fra ditt skjema. Jeg tror jeg har mange med meg når jeg sier at dette er begreper som - takket være deg - hører en svunnen tid til.