![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Jeg var imponert. Ole hadde en hel kasse med drit, oppsamlet gjennom ti år mellom russetiden og avslutningen av et langt studium.
Se på denne sa han.
Han viste meg en usannsynlig stygg souvenir fra Polen. Et lite kosetroll i grå og lilla filt. Den så ut som en mellomting mellom en smurf og noe man renser bilbatteriet med.
Utvilsomt pre-markedsøkonomi.
Eller disse sa Ole.
Han holdt opp 37 fargeblyantstubber, omhyggelig bevart i den type sigareske alle gutter på et eller annet vis får tak i i tolvårsalderen der de legger hyssingstumper og
viskelær og postkort med pupper
på fra Ibiza, som de fikk av en som het Knutern da han var på ferie med foreldrene og som de aldri ville gjenkjent på gaten idag.
Og hva synes du om disse sa Ole.
Han pakket opp noe som var laget av leire. Det så ut som en slags askebegre eller et impressionistisk inntrykk av hvordan det kanskje ser ut inne i øregangen forstørret et tusen ganger. Det viste seg å være noen ansikter av leire som Ole ikke kunne huske hvor kom fra. Men de var sirlig pakket inn i stoff og deretter lagt i en tom papphylse med Johnny Walker skrevet utenpå så en gang bar de vel i
seg løftet om å kunne bli verdifulle minner.
Han tok fram en gammel kniv med hakk. To gitarstrenger enda han ikke spiller
gitar selv om han synger fint. En flaske neglelakk, den spurte jeg ham ikke om. To små glass med nesten uttørret blekk og noen rustne pennesplitter. Noen gamle kullstifter. Mye sytråd men ingen synål. Gule lapper med seks-sifrede telefonnummer. Så gammelmodig og naivt det virker med bare seks siffer.
Alt dette skal jeg kaste sa Ole. Så mye skrot man samler på. Men man kan
ikke kaste alt. Det så både Ole og jeg. Det er lett for butikkene å si at Alt Skal Vekk. Det er ikke like greitt når man rydder i skuffene sine.
Jeg vet hva vi kan gjøre sa Ole. La oss ta poloraidbilder av hver gjenstand,
lage en sirlig fortegnelse, og sende alt til Kjetil Rolness. Han er sikkert den beste i hele verden til å skrive om hva vi ikke kaster.
Vi begynte ivrig men kom ikke så langt. Ole tok kassen opp på værelset og satte alt tilbake i skuffene.
Bortsett fra det polske kosetrollet. Det står på hedersplass på radioen i stuen.