Monsteret Maxwell spøker videre.

Han ble ved sin død beskrevet som «et monster» av en nærmest samlet britisk presse, mediamogulen Robert Maxwell. Han etterlot seg en gjeld på over 40 milliarder, og en mystisk livshistorie. Nå er spøkelset av «bøllen, tyrannen og svindleren» som døde for fire år siden igjen på banen og plager den britiske offentlighet. Av Andreas Viestad

I et fåfengt håp om å ta hevn over arven etter Robert Maxwell, tiltalte britiske myndigheter to av hans sønner for bedrageri. Saken varte i et farseaktig halvår og endte med frifinnelse. I stedet for å rense opp i «de skitne etterlatenskapene etter en av medieverdens og forretningsverdens største skurker», som the Observer skriver, endte saken opp med lite annet enn å bringe gammelt grums på banen igjen. Samtidig letter en ny biografi på lokket over en annen del av hans mystiske liv. Hans forbindelser med den britiske etterretningsorganisasjonen MI6 og samtidig med Sovjet gjennom en hel mannsalder, er igjen i søkelyset. Og spørsmålet melder seg med full tyngde: jobbet han for begge sider, eller klarte den store manipulator å få begge sider til å jobbe for seg?

Etterretningstjeneste

Alt han gjorde hadde noe abnormt over seg. Han reddet seg unna Hitlers jødeforfølgelse, mens hele familien hans strøk med. Den unge tsjekkiske jøden Jan Ludwig Hoch som han da het, klarte å arbeide seg gjennom hele det krigsherjede Europa for å verve seg i den britiske hæren. Der ble han menig Leslie de Maurier (navnet etter et sigarettmerke) og arbeidet seg opp til en nokså betrodd posisjon i etterretningstjenesten. Etter krigen ble hans enorme språkkunnskap utnyttet til fulle, han sto for forhør av tyske militære ledere. Under arbeidet i Berlin etter krigen stiftet han bekjentskap med russerne, og fant varen som skulle bli hans viktigste ressurs gjennom hele livet - informasjon. Alle er ute etter det, og det er en vare ingen får nok av.

Etter ytterligere to navneskifter endte han opp med Robert Maxwell, etter et amerikansk kaffemerke, som reklamerte under vignetten «god til siste dråpe», akkurat det motsatte av mannen som bar navnet, som the Guardian litt syrlig bemerker.

Russerne ville knytte til seg denne bemerkelsesverdige mannen med kontakter i britiske etterretning, mens britene også så dette som en mulighet til å ha en åpen kanal med russerne i en tid da mistro og sviktende kommunikasjon var tidens orden. Dessuten hadde Maxwell kommet så langt inn i etterretningssystemet at det uansett ikke hadde vært forsvarlig å skyve han fra seg. I boka «Foreign Body - the Secret Life of Robert Maxwell» som kom ut denne uka hevdes det blant annet at Maxwell kjente til tvilsomme britiske etterretningsaksjoner under krigen. Særlig var frykten stor for at informasjon om «ofring» av britiske agenter skulle slippe ut. Britene skal angivelig ha visst om tysk infiltrasjon av undergrunnsbevegelsen. Likevel sendte man av gårde agenter, som ble drept på stedet, men som hadde med seg viktig desinformasjon, sentral for at tyskerne ikke skulle få nyss om D-dagen. Maxwell var viktig som en alliert, men mest av alt hadde han blitt en farlig fiende.

Spekulasjonen er også stor om hvorvidt hans forretningsforetak ble finansiert av den britiske etterretningsorganisasjonen MI6. En agent som jobbet for MI6 forteller til Maxwell-biografen Joe Haines at det i 1951 trolig var snakk om utbetalinger på omlag 30 000 pund. En betydelig sum i en periode da selv militæret og hele samfunnet var i betydelig pengeknipe, og gjennomsnittsinntekten var på 330 pund året. Spørsmålet som melder seg er hvorfor i all verden de skulle gå et slikt skritt.

Med russerne hadde Maxwell forstått det mange andre ikke hadde. Han gikk forbi KGB og oppsøkte alltid den politiske ledelsen i Sovjet. Som en statsleder dro han til Moskva og krevde å få snakke med toppen av den politiske ledelsen. Og det fikk han.

Sosialist med hat til folket.

Hvorvidt han var en sosialist, eller simpelthen et kalkulerende maktmenneske, er også noe man strides om når filene om Maxwells liv igjen åpnes. Han var parlamentsmedlem for Labour, men samtidig sies det at han hadde et dypt og ektefølt hat mot folket. Folket var et begrep man kunne brukes som et retorisk grep, em han følte seg aldri som en av dem. Selv om han trådte inn i sentrum av britisk samfunnsliv, var han alltid en outsider. Han kunne bruke sine omgivelser slik store tyranner har vært i stand til å manipulere, men han knyttet seg aldri til noen.

Det førte til en revurdering av hele det politiske engasjementet til Maxwell da the Observer kunne melde at han hadde stått på toppen av Daily Mirror-bygningen og urinert på folk som gikk forbi på gaten. «Se på dem der nede, de vet ikke en gang når noen pisser på dem», rapporterer velrenommerte John Sweeny at mediamogulen sa før han satt seg inn i helikopteret og hevet seg vekk fra de små maurene der nede.

Ingen midler var fremmede i forsøkene på å manipulere sine omgivelser. Han ga sin egen sønn Ian fordi han kom for sent til et møte. Resten av sin familie har han også på ett eller annet tidspunkt sendt ut i det ytterste mørket, for så å ta dem inn igjen i varmen.

«Ingen likte ham»

Det er dette som leder the Guardian til å hevde at «ingen likte ham». Det er en overdrivelse, men også en viktig illustrasjon på det som plager den britiske offentligheten når Maxwell-spøkelset igjen har dukket opp: Hvordan kan en slik figur oppnå en slik posisjon i samfunnslivet, som han tross alt gjorde. Han syntes å ha fiender over alt, men likevel klarte han å reise seg om og om igjen. Det er heller ikke bare den vanlige historien om en «self-made man»; han gikk stort sett på ryggen av egen fortjeneste, men han reiste seg ved hjelp av mektige venner.

På 1970-tallet så han ut til å ha spilt ut sin rolle, men han klarte å karre seg opp til toppen igjen. På 1980-tallet klarte han å låne enorme beløp og bygge opp to kjempeselskaper. Han eide den store Labour-avisen Daily Mirror og en rekke forlag, magasiner, og sier onde tunger, en del politikere inkludert den tidligere Labour-statsministeren Lord Callghan.

Satsningene fortsatte helt ukontrollert utover på 1980-tallet. Den økonomiske fiaskoen avisen the European er en av de mest kjente, men langt fra det største luftslottet han bygde. Da tidene ble trange, måtte sterk lut til for å redde bedriftene. Skruppelløs som han var, svindlet han sine 33 000 arbeidere for fem milliarder i pensjonsfond. Plutselig fant de Maxwell-ansatte ut at deres Labour-vennlige arbeidsgivere hadde forsynt seg av det de hadde tjent opp over tretti år. En del av pengene har blitt funnet igjen, men fortsatt mangler ifølge Daily Mirror nærmere en milliard av disse pensjonsfondene.

Likevel er dette som småpenger å regne i det store Maxwell-regnskapet. Da han i 1991 ikke så noen annen vei ut av krisen enn å ta livet av seg, etterlot han seg en gjeld på 45 milliarder kroner. At én person klarer å tape så mye penger på vettløse, til dels stormannsgale prosjekter, setter det økonomiske systemet i Storbritannia i et underlig lys. The Observer spør seg om «hva man skal tro om [finanssenteret] City i London, som jo skal være det beste eksempelet på det frie markedet. …. hva skal man tro når de låner ut mer penger til Maxwell, enn en dusin 3.verden land til sammen». Spørsmålet lar seg nok ikke besvare, og fortsatt mangler 30 milliarder av Maxwell-formuen.

Den siste diktator

Avisdrift og forlag var hjørnestenen for det som tross alt også var en suksess før det hele raste sammen. Pergamon forlag var viktig under Den kalde krigen. Gjennom sin filial i Sovjet, holdt Maxwell åpne kanaler til Kreml, også når det var som kjøligst. I 1983, da Sovjet hadde skutt ned et fly fra Korean Airlines, fløy Maxwell straks til Moskva for konsultasjoner. «Han var den eneste måten Sovjet mente de kunne hvitvaske seg på. Han skulle være en kanal for pro-sovjetisk propaganda», sier en tidligere KGB-agent til the Guardian. Men Maxwell var aldri en dukke for andre, han var alt for egenrådig.

«Når omsider diktatorene falt i 1989, skrøt vi briter av at tyranni aldri kunne finne fotfeste her. Det gjorde det, under the House of Maxwell», skriver the Observer. Daily Mirror var kanskje den viktigste Labour-avisen, og en av de få motvektene mot den tildels ultra-konservative Murdoch-pressen. Men avisene på de to sidene ble drevet etter samme prinsipp; den redaksjonelle friheten var ikke mer hellig enn eieren til en hver tid ville.

En av de mest kjente anekdotene fra Maxwell-styret i Daily Mirror, viser hvor stram kontrollen var: En redaksjonsmedarbeider ringer opp sportsdesken og gir seg ut for å være Maxwell. Han spør: «Hvordan gjorde Oxford United det?». Selv eide han laget. «Jeg er lei for å si det, men de tapte 3-0 mot Stroke City», svarer journalisten. «Nei det går ikke, dere får heller skrive at de vant 3-0». «Javel», svarer journalisten før spøken avsløres. Så sterk var frykten for Maxwell, og det førte også til at man ikke reagerte før det var for sent da eieren begynte å tukle med pensjonsfondene.

Lurte rettferdigheten

Med venner helt opp i toppen av britisk samfunnsliv, klarte Maxwell å herje som han ville helt fram til 1991. Da ble presset mot ham så sterkt at han trolig hev seg på vannet fra båten sin. Men også denne delen av livet hans er omgitt med usikkerhet. Den offisielle forklaringen er at det var en ulykke, og fortsatt er det enkelte som hevder at det kan være tale om en forbrytelse; noen ville kvitte seg med en som visste for mye, og som helt sikkert ikke ville holde munn under oppvasken som måtte komme.

Og oppvasken kom. Etter et halvt år i retten ble hans to sønner Kevin og Ian frikjent for grovt bedrageri. «Det var intet under at juryen frikjente dem», skriver the Observer. «Skurken hadde lurt rettferdigheten ved å ta livet av seg….Med ham i rettsalen kunne juryen ha sett det gamle monsteret i fangehullet, og testet hans løgner mot bevisene». Han var av et slik kaliber at ingen nådde opp til ham, han var diktatoren. Derfor er det ikke mulig å dømme hans sønner. Det hele skulle være et bevis på det britiske samfunnets oppgjør med Maxwell.

Hvor er hans venner nå?

Samtidig som man går etter sønnene hans; hvor har det blitt av alle det mektige vennene hans? Nå sitter hans lakeier i sentrale stillinger i BBC og andre mediebedrifter. Tidligere Labour-statsminister Lord Callaghan har aldri blir spurt om sitt forhold til magnaten. Én har blitt Prinsesse Dianas næreste medarbeider. Kjempefirmaet Coopers & Lybrand var med på å sylte bort pengene fra de ansattes pensjonsfond, man har ikke blitt stilt til ansvar. Og hva med etterretningstjenesten?

Oppgjøret med Maxwells sønner er et forsøk på å sørge for at arven fra en av de virkelig store skurker i sammfunns- og forretningsliv ikke får leve videre. Men hovedproblemet er at hans menn er utstasjonert i toppsjiktet av britisk samfunnsliv. Det er dette som er arven etter Robert Maxwell.

bombe1: «Når omsider diktatorene falt i 1989, skrøt vi briter av at tyranni aldri kunne finne fotfeste her. Det gjorde det, under the House of Maxwell.»

bombe2: Han eide den store Labour-avisen Daily Mirror og en rekke forlag, magasiner, og sier onde tunger, en del politikere inkludert den tidligere Labour-statsministeren Lord Callghan.

bobme3: Etter ytterligere to navneskifter endte han opp med Robert Maxwell, etter et amerikansk kaffemerke, som reklamerte under vignetten «god til siste dråpe», akkurat det motsatte av mannen som bar navnet, som the Guardian litt syrlig bemerker.

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Kritikk ]