iløseluften

Det er ikke vanskelig å avsløre at Douglas gestalter en idealisert figur.

Filmmakerne har følt seg frie til å hente frem det beste stoff fra mange tidligere presidenter. Her er Roosewelt- og Clintons intellekt, Kennedys ungdom og handlingskraft, Reagans karisma og Lincolns mot - alt sammen samlet i en og samme skikkelse.

I filmen trekkes presidenten, som er enkemann og ettbarnsfar, inn tabloidpressen- og opportunistenes skitne spill. De bruker det faktum at han forelsker seg, som et argument mot hans troverdighet og karakterstyrke. Presidenten, på sin side, nekter først å la taskenpillerne bestemme premissene. Han tar ikke til motmæle, men bruker isteden tiden sammen med sitt barn og sin nye kjæreste.

«The bad guys» graver opp et bilde av presidentens kjæreste hvor hun påviselig deltar i en demonstasjon der det amrikanske flagget brennes. Bildet er nesten 15 år gammelt. Bakgrunnen for demontrasjonen var USAs daværende økonomiske samarbeid med Aparteidstaten Sør-Afrika.

Et annet argument den fiktive motkanditaten bruker for å undergrave presidentens troverdige karakter er hans fortsatte medlemskap i borgerrettighetsbevegelsen. «The moral majority» ser på slikt som rent svik, også i dagens virkelige USA.

Tilsist blir presidenten i filmen tvunget til å ta et oppgjør med sin skittentøysfokuserte motkandidat til presidentvalget. Og hvilket oppgjør!

Fra talerstolen i det hvite hus setter han tingene på sin egentlige plass. Talen blir, parallellt med å være en krigserklæring innfor valgkampen, en innføring i det amerikanske frihetsideal. Et ideal tuftet på individets rett til å leve sitt eget liv, uten innblanding fra formyndere. Et ideal tuftet på kunnskap og rettferdighet, ikke populisme og ignoranse. Et ideal tuftet på drømmen om frihet og asvar, ikke småborgelig moralisme.

Michael Douglas-presidenten sier det omtrent slik i filmen: « La dem komme, de som mener at USA ikke er et land der man kan brenne flagget i protest mot statlig rasisme, la dem komme de som mener at vår moral ikke tillater presidenten å støtte de svartes frihetskamp!»

I sjette klasse på barneskolen ble jeg spurt om hva jeg allerhelst ville bli, når jeg ble stor. Uten å nøle svarte jeg «President i USA». Det slappe ut av meg som en slags ryggmarksrefleks. Men det var ikke George Bush` skitne valgkamper, eller Bob Doles lefling med «moral majority» jeg gikk god for gjennom min urealistiske jobbdrøm. Det var friheten. Den befriende, unorske friheten. Den individuelle friheten. Den brutale friheten. Den spennende friheten. Den søkende friheten. Og noe av den frihetsfølelsen fannt jeg igjen gjennom å se «Den amerikanske presidenten» på Filmteateret i Oslo, 23 januar 1995. God eller dårlig film: Jeg tror jeg reiser en dag…

Pål Mathiesen

Artikkel automatisk generert, 26/01-96, kl. 02.10 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.