- Sanger fra det gyldne landet

Akkurat som ved århundreskiftet er Berlin igjen blitt et tilfluktsted for øst-europeiske jøder. Mer enn 4.000 er kommet hit siden 1989. Igjen finnes det jødiske gallerier, teatre og kosher-restauranter i Berlin. Imidlertid ved mange av de nyankomne lite om jødedommen.

Rabbiner Ernst Stein velsigner det første vinbegeret: «Lovet være Du, den Evige, vår Gud, verdens Konge. Du som har skapt vinens frukt.»

Bak dem står 200 mennesker. Fra Tyskland og Israel, Spania og England. Emigranter, overlevende fra Holocaust, barna deres. De overværer at Myriam og Andreas gifter seg. De feirer en jødisk høytidsstund i Berlin. Mer enn 50 år etter.

Dersom Hitler hadde vunnet, ville festsalen i Palass Hotel vært tom denne kvelden - i alle fall ville det ikke vært jøder til stede. Da ville ikke den greske jøden Nachama ha overlevd Auschwitz. Da ville rabbiner Stein, som klarte å komme seg til Shanghai som barn, ikke kunnet vende tilbake til Tyskland. Da ville ikke brudeparets foreldre ha levd, og heller ikke Myriam og Andreas.

Men festsalen er fullsatt. Barna polerer parketten med knærne. Rabbineren lager nesten en konferanse ut av seremonien. Han leser opp ekteskapskontrakten og sier: «Jeg utelater de tingene som allikevel ikke vil bli holdt. »

Da tiden kommer for ringen, spør han ironisk: «Finnes det noen her som kan taksere ringen? Av alle de juvelerer vi har blant oss? »

Kantoren synger. Brudgommen gråter, bruden smiler. Stein gir dem følgende med på veien: «Hør brud, når han tråkker i stykker glasset er det siste gang han får lov til å trampe med foten. »

Andreas Schlesinger tråkker i stykker glasset, og i løpet av det tiendels sekundet det tar å knuse det, begynner den mer fartsfylte delen av kvelden med David-Ben-Motti-Band. 200 mennesker roper «Masel tow» (Lykke til) og danser Horra, en jødisk folkedans rundt brudeparet. Begynnelse og slutt er opphevet. Fortiden synes glemt, de har funnet Eden. Ingen har hverken spist eller drukket ennå, allikevel er stemningen allerede like høy som fjellet Sinai.

De hotellansatte står i dørene og betrakter festen med glitrende øyne. Her feirer man ikke bare en høytidsstund, men også livet. Rabbineren undrer seg ikke over rusen: «Det er normalt ved en jødisk fest. I et par tusen år er vi blitt jaget over hele verden. Når vi nå endelig kan glede oss over noe, hvorfor ikke gjøre det skikkelig?»

Av det fordums rike jødiske livet i Berlin etterlot ikke Holocaust seg mye. Før 1933 satte 173.000 mennesker sitt preg på byen - det vil si en tredjedel av alle jøder som var medlemmer av menighetene i Tyskland. I 1946 vendte 5.000 tilbake fra leirene, eller fra utrolige gjemmesteder hvor de hadde klart å redde den askegrå huden sin.

Deretter eksisterer fire tiår jødisk liv praktisk talt bare i salongene. I 1989 hadde menigheten i Vest-Berlin 6.000 medlemmer, i Øst-Berlin hadde den 209.

Så ble muren brutt ned, og jernteppet gikk opp: Førerens hovedstad ble plutselig fluktmålet for jødene i Øst. Nok en gang, som i årene rundt århundreskiftet, da 100.000 flyktet fra pogromene i Galicja (som ligger i dagens Polen) og Russland og befolket Scheunenkvarteret like bak Alexanderplatz.

«Siden 1989 har 4.000 personer fra det tidligere Sovjet sluttet seg til Den jødiske menigheten,» sier forstanderen Jerzy Kanal. «Synagogene blir oftere besøkt, jødisk kunst og kultur brer seg.» Kanal opptrer diplomatisk diskret og snakker ikke om vanskelighetene som eksisterer innenfor menigheten.

Sammen med de jødiske immigrantene som allerede på syttitallet kom fra Sovjetunionen, har de nyankomne allerede et to tredjedels flertall. Russisk avløser nesten tysk som kommunikasjonsspråk, og det gamle etablissementet holder forsiktig og irritert øye med de tilstrømmende fattige trosfellene fra øst.

Betalt identitet

De fleste som har bodd i Berlin siden de ble født, har vanskeligheter med jødene fra øst. De lar seg ikke sitere, men underhånden snakker de om det: «De utnytter alt de kan få gratis,» heter det. «De går ikke i synagogen, men dersom man et sted i menigheten kan få gratis servering er de der. Dessuten finnes det noen temmelig utspekulerte blant dem, som tjener en mengde penger på tvilsomme eksport- og importforretninger.»

Rabbiner Stein er overbevist om at 90% av innvandrerne ikke har noen som helst kunnskap om jødedommen. Der de kommer fra var det forbudt å leve ut religionen. Derfor er det ikke til å undres over at sabbaten, som begynner fredag kveld, ikke er noen begivenhet for dem. Gudstjenesten blir på samme tid en markedsplass, og mange jøder møtes for å prate. Kantor Nachoma i synagogen i Pestalozzistraße i bydelen Charlottenburg må av og til sterkt anmode om stillhet.

Mange jøder fra øst er ikke tilstede når de troende på fredag kveld vender seg mot vest, når de i det siste dagslyset vender seg mot den nye jødiske dagen, som begynner om kvelden og ikke kl. 00. De nye jødene fra øst merker ikke tilfredsheten hos Meir Ragolsky som tilhører den opprinnelige menigheten når han sier: «Og etter sabbaten går vi til ektefellene våre.» Altså til kvinnene, som i mellomtiden har bakt Challa - søte brødfletter uten melk. Jødene fra øst synder ofte på sabbaten, og de gamle, berlinske jødene registrerer dette.

Enkelte frykter at denne spliden kan føre til avgjørende forandringer i ledelsen i Den jødiske menigheten. Irene Runge hører nå stadig rykter om at innvandrerne vil stille med egen liste ved neste valg. Med sin tallmessige overlegenhet kan de ta over ledelsen av menigheten.

I Hannover fant en slik maktkamp sted allerede i fjor sommer. Før valget avslo den jødiske menigheten å ta med russiske jøder, og dermed kunne de ikke få igjennom sine kandidater.

Sovjetmanéerer

Den israelske restauranten Oren i Oranienburger Straße er svært godt besøkt. Rett rundt hjørnet ligger kosher-restauranten Beth-Café. Der finner man fylt fisk med Meerettich og Barches, og menyen forsikrer at: «All mat blir tilberedt til Berlin-kosher inne, og under oppsyn av den israelittiske synagogemenigheten.»

I Scheunenkvarteret er det åpnet et jødisk galleri, og i Hackeshen Hof-Teater spiller Mark Aizikowitsch fra Ukraina jiddisch Klezmer-musikk. På fem år er mye forandret.

Den jødiske kulturforeningen holder til i enden av Oranienburger Straße, der fasadene er like slitte som ansiktene til horene i strøket. Foreningen vil formidle jødedommen og hjelpe innflytterne med integreringen. På store høytidsdager er ofte også den tidligere Stasi-generalen Markus Wolf her. Etter den klassiske definisjonen er han ikke jøde. Faren hans var jøde, men ikke moren.

Irene Runge kjenner til vanskelighetene og troen de nye har på et liv på rosenrøde skyer i Tyskland: Mange jødiske innvandrere venter, på Sovjetmaner, at regjeringen skal ta alle avgjørelser for dem. De vil ha gode boliger, om mulig på vestkanten - bra jobb og en lønn på minst 2.000 mark i måneden.

Det eliten som kommer, journalister, leger, økonomer, forfattere. «Men hvem her trenger en ingeniør fra Nischni Novgorod nå for tiden?» spør Irene Runge.

Tre mennesker sitter i det lille teateret til Ijossif Gofenberg ved Hakkeschen Markt. Heller ikke her virker det som om noen trenger en jødisk musiker og dokkefører fra Tjernovtsy i Ukraina. Det er sitteplass til 80, men kun tre besøkende til kveldens forestilling. Ijossif Gofenberg ser ofte sørgmodig ut, som en god klovn. Men fordi han ikke vil tilhøre de «strandede» emigrantene trosser han til seg et bedre liv fra Skjebnen.

«Jeg kom til Berlin 16. november 1990. Allerede fire dager senere ga jeg min første konsert i Den jødiske menigheten. Deretter har jeg hele tiden lett etter oppdrag og ofte opptrådd uten lønn. Det er ingen som ser hva man duger til hvis man sitter hjemme.»

Gofenberg stammer fra en jødisk-tysk familie og snakker tysk som om han skulle vært i fremmedspråklige omgivelser. Han er takknemlig for mottakelsen i Berlin. «Vi fikk alt med en gang. Bolig, mat og drikke. Levde av sosialhjelp.»

Sosialhjelpen stiller sulten og tørsten, men ikke nysgjerrigheten på hva som skjuler seg bak horisonten. Derfor bygger nå Ijossif Gofenberg opp sitt teater Kaleidoskop i utkanten av Scheunenkvarteret - med Klezmer-kvelder, marionett-teater med levende musikk og sang.

Han skriver jiddische sanger, en roman og et filmmanuskript. «Det dreier seg om vennskapet mellom det jødiske og det tyske folket,» sier han. En gang opptrådde han i ZDF-programmet Nachbarn - Naboer. Dette førte til nye oppdrag. Gofenberg håper at det skal fortsette sånn, for ham og de andre jødiske kunstnerne som opptrer i de nye klubbene i Berlins gamle sentrum. Inna Slavskaja for eksempel, sangerinnen fra det jødiske autonome området Birobidsjan på grensen til Kina. Hun har et stykke på programmet sitt som heter Dos Lied'l fom goldenen Land - Sanger fra det gyldne landet.

Frykten for pogromene

«Vi måte reise fra Kiev,» sier Alla. «Livet var vanskelig. Folk leter etter skyldige og finner jødene. De sier at vi tar fra dem det lille de har. Som jøde er jeg redd for å leve der.» Nå håper hun på en bolig i metropolen, en jobb for mannen og en studieplass for seg selv.

Men hun er beskjeden: «Det er ikke dårlig her. Jeg er fornøyd.» Alla Bodych føler seg trygg. Hun har flyktet, akkurat som trosfellene for 100 år siden. Hun har ikke opplevd pogromer, men et klima som er i ferd med å modnes.

Det kjenner også en annen ung jødinne til, Raja Ken. Da boligblokken med tyrkere i Rostock-Lichtenhagen brant i august 1992, satt den israelske malerinnen Raja foran fjernsynet i Berlin og så bildene av den oppspilte mengden. Hun så bildene enda en gang da nyhetene var over, og hun så avisoverskriftene. Hun ble syk og kunne ikke arbeide på nesten et år. Hun bleket håret, solgte et bilde som hun egentlig ikke ville selge, for å kunne kjøpe en flybillett til Israel.

En ung jødinne på flukt hjem. Til Haifa ved det varme Middelhavet. Men hun kom tilbake til sin bolig i Øst-Berlin.

Egentlig kunne Raja Ken være fornøyd med sitt liv i Berlin. Siden 1989 har hun hatt ti utstillinger, og hun har solgt 78 bilder. «Det er mye. Men her må jeg beskjeftige meg med ting som aldri før har vært i min bevissthet.»

Raja snakker lavt, som om hun vil lytte til alt bråket ute i hallen.

Med dette mener Raja damen i bakeriet, som snakker hardt til henne når hun ikke kan gjøre seg forstått med det samme, og som stapper brødet og kakene hennes i samme pose. Hun mener T-banestasjonen Oranienburger Straße som er full av hakekors, og angsten for skinheads på ensomme togstrekninger.

«Jeg tror ikke,» sier hun, «at jeg vil sette et barn til verden her. Jeg har også vært i Nederland, Italia og England. Der har jeg ikke opplevd noe slikt.»

Om også barnebarna og oldebarna etter Holocaust-ofrene en gang vil tenke på samme måte? Ved første blikk er barnehagen som mange andre i Berlin: På veggen henger en liste over barnesykdommer. Mazal har hatt skarlagensfeber, Ella vannkopper, Mira kikhoste. Ute i hagen står lekestativer, og inne i bygningen leker man barneleker. Alt er helt normalt. Men ikke helt - dette er Kitaen til Den jødiske menigheten i Berlin.

Det er fredag morgen, og som hver fredag feirer man også i dag sabbaten. I 2. Mosebok står det: «Seks dager skal du arbeide og gjøre din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid.»

Dana er sabbat-mamma og Moriel sabbat-pappa. Og hun framfører utydelig velsignelsen over de to festlysene: «Baruch ata adonai elohenu melech haolam ascher kidschanu…» Lovet være Du, den Evige, vår Gud, verdens Konge, Du som helliggjør oss gjennom Dine bud og befaler oss å tenne sabbatslysene.

Moriel velsigner vinen, som i dette tilfelle er rød saft, og Challaen - brødet. Dana bærer vinbegrene til de små barna. Moriel bryter brødet og stør salt over det, som et symbol på tårene som jødene gråt mens de var slaver under faraoene.

Selv om sabbaten først begynner fredag kveld er feiringen med barna et fast rituale. «De skal oppdage betydningen av vår festdag og lære å elske den,» sier Kita-lederen Hannelore Reuben-Shemia. «Denne dagen tar alle med seg en blomst for å pynte, og noen mynter. Pengene sender vi til Israel for at de skal kunne plante trær.»

Her i Delbrückstraße begynner søkingen etter identitet for de yngste jødene i Berlin. De lærer litt hebraisk, de holder den sjuende dagen hellig, og i malebøkene finner man ikke bilder av Donald Duck, men av de ti plagene og slaveriet under faraoene.

I årene som kommer vil de unge jødene fortsette å møtes. På skolen og i Den jødiske menighetens ungdomssenter, på ungdomslagets ferieleire og ved feiringer i den jødiske venne- og familiekretsen. De vokser opp med oversiktlige rammer som gir dem en følelse av fellesskap, men som også har sine ulemper. Myriam og Andreas for eksempel, har vokst opp sammen. Det er en lykke at det er blitt et brudepar av dem.

Andreas' venn David Borck, 29, jobber som eiendomsmegler, eier et dyrt og kunstferdig innredet kontor på Kurfürstendamm. Besteforeldrene hans ble hentet av nazistene i Sybelstraße i Berlin. Moren hans, som overlevde ved å skjule seg, orker ennå ikke - 50 år etter - å kjøre forbi foreldrenes hus. Borck kjenner til problemene med å finne en partner. Han hadde en ikke-jødisk venninne som til og med ville konvertere. Slektninger, og til og med fjernt bekjente, frarådet forholdet. Han fikk hele tiden høre at det ikke hadde noen framtid.

«Det er de overlevendes angst for oppløsningen av de jødiske tradisjonene,» mener Borck. «Men hvor skal du finne en kvinne blant de 10.000 jødene i Berlin?»

I dag mener han at kravet om konvertering var for hardt. I dag har han en vakker jødisk venninne og får oppmuntrende ord fra fullstendig fremmede jøder, som ikke kjenner noen av dem. Han føler at: «Det er en trangsynthet (Engstirnigkeit) som jeg har vanskelig for å identifisere meg med.»

Eiendomsmegler Borck er oppvokst med en dyp jødisk tro. Tradisjonene vil ikke forsvinne med ham, men de vil kanskje bli litt annerledes. Som sine trosfeller inviterer David Borck til Pessach-fest hver vår: «..men til alle tider har man reist seg mot oss for å tilintetgjøre oss, og den Hellige, lovet være Han, har strukket ut sin hånd.»

I 3.000 år har Pessach minnet dem om jødenes utmarsj fra Egypt. Men fortidens erfaringer strekker seg inn i nåtiden, ofte på en subtil måte, som hos David Borck. Men ofte også mer konkret. Foran de fem synagogene i Berlin står politi med maskinpistoler. Området rundt blir overvåket med monitorer. Alle jødiske arrangementer blir beskyttet av redsel for angrep fra arabiske terrorister. Men også av redsel for tyske nynazister. Edith og Alexander Kalish driver en av de to Koshermatvarebutikkene i byen. For sikkerhets skyld har fjernet skiltet over døren som viser at de er jøder.

Jerzy Kanal sier: «Vi har alltid fått trusselbrev. Men de siste årene er de igjen underskrevet med navn og adresse.»

Også rabbiner Stein vet at tusen år gamle spøkelser fortsatt lever: «Mange av brevene er skrevet med den fineste skjønnskrift. Slik det var vanlig den gangen.»

Til tross for dette vender tyske jøder tilbake til offentligheten og livet. Men det blir aldri mer slik det en gang var. I Paris for eksempel, bor knapt 400.000 jøder.

Copyright Der Spiegel/Morgenbladet

Oversatt av May Kristin Jakobsen

bombe: Av det fordums rike jødiske livet i Berlin etterlot ikke Holocaust seg mye. Før 1933 satte 173.000 mennesker sitt preg på byen - det vil si en tredjedel av alle jøder som var medlemmer av menighetene i Tyskland. I 1946 vendte 5.000 tilbake fra leirene

bombe: Den jødiske kulturforeningen holder til i enden av Oranienburger Straße, der fasadene er like slitte som ansiktene til horene i strøket.

billedtekst:

Artikkel automatisk generert, 26/01-96, kl. 02.09 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.