[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Regjeringskrise for 54. gang i Italia

I Italia er det duket igjen for uker med intense politiske forhandlinger og tautrekking om makten. Et ordspråk forteller oss at "situasjonen i Italia alltid er kritisk men aldri alvorlig". Dini-regjeringens avgang åpner likevel for nytt kaos. I Itialia Christian E Norberg-Schulz.
Uansett om president Scalfaro nå bestemmer å utnevne en ny samlingsregjering som skal drive igjennom de konstitusjonelle reformene, vil det ikke ta lang tid før folket blir kalt til valglokalene igjen. Kanskje er det ikke så rart når innbyggerne i en nord-italiensk by finner heller årlig forlystelse i avsindig å bombardere hverandre med appelsiner !

Da det kristelig-demokratiske partiets formidable maktmonopol «ble brutt for første gang siden annen verdenskrig ved valget i mars 94, oppsto muligheten for et nytt kapittel i italiensk historie. Det var den første republikken som falt sammen. Den politiske makteliten hadde tillatt seg en altfor dyptgående korrupsjon. Italienske velgere følte seg ydmyket etter å ha latt seg lure så lenge og i et slikt omfang av de folkevalgte. Det ble rett og slett for mye. Men det skulle altså gå femti år før de ønsket seg nytt folk ved makten. Nye krefter var velkomne, bare ikke de gamle. Hvis 1994 ble det året da italienerne endelig vendte etterkrigstidens maktelite ryggen, så viste 1995 seg for å bli uvisshetens år der det politiske bildet var gjennomsyret av stagnasjon.

Det hadde lenge vært et behov hos vestmaktene for en kristelig-demokratisk antikommunisme i det strategisk viktige Italia. Det kom derfor ikke på tale å ha kommunister i et NATO-lands regjering midt under den kalde krigen. I ro og mak kunne kristeligdemokratene berike seg, og med dem småpartiene som fikk del i den katolske makten: republikanere, liberale, sosialdemokrater og først og fremst sosialistene. Bettino Craxi, leder for sosialistpartiet mellom 1976 og 1993 og Italias statsminister 1983-87, befinner seg idag i landflyktighet i Tunisia. Mange fremstående medlemmer av den korrupte klassen - De Michelis, Forlani, La Malfa, - er blitt stilt for retten. Andre har begått selvmord.

Dødskysset

En av dette århundrets store rettssaker betegnes den mot den lille, krumryggede Giulio Andreotti, minister 33 ganger siden krigen og senator på livstid. Etterforskerne har samlet sammen 88000 sider med bevismateriale. Andreotti mistenkes for mafiaforbindelser. I disse kretsene omtales han som "Onkel Giulio". Til tross for at han avviser alle anklager, i 1987 skal Andreotti ha gitt Salvatore Riina mafiaens såkalte hederskyss !

En utlending i Italia har stort sett ikke brydd seg om annet enn å få begjæret etter skjønnhet tilfredsstilt. Men for Italias befolkning dreier det seg heller om å ha kontakter. Alle har kontakter. Hele samfunnet holdes sammen av lojaliteter, kontrakter og utveksling av tillatelser. "Jeg hjelper deg, du gjør meg en tjeneste". På italiensk kalles dette systemet sottogoverno, et uoffisielt nettverk som får landet til å fungere, i stedet for en sterk regjeringsmakt. Sottogovernos ubestridte mestere var det kristeligdemokratiske parti (DC), landets mektigste politiske kraft siden 1948. Partiet utgjorde tyngdepunktet i hver eneste av de mer enn femti koalisjonsregjeringer som Italia har hatt siden fascismens fall. Ingenting kunne avtales eller utrettes i disse årene uten at DC på en eller en annen måte tok initiativet og godkjente det hele. Spillereglene for det offentlige liv var det CD som bestemte. De andre partiene var med på leken og ikke særlig motvillig heller -systemet innebar nemlig høye belønninger for dem som viste seg lojale.

Klientelismen

I Italia har klinetelismen vært opphøyet til en genuin kunstart takket mangelen på en sterk og pålitelig statsmakt. Det var slik at enkelte forretninger simpelthen ikke kunne gjøres uten at betydelige pengesummer førtes over til dem som kunne påvirke utgangen av avtalen. Vanen å putte en mer eller mindre stor sum i en konvolutt for å oppnå en raskere og bedre saksbehandling, ble betegnet med uttrykket bustarella. Det kunne gjelde hva som helst, fra muligheten til å åpne ny butikk til penger som ble betalt for å skaffe en byggetillatelse. Herifra til korrupsjon i de høyere samfunnslagene var ikke skrittet langt. Alt fulgte det samme mønster: det være byggingen av en ny motorvei eller av en ny flyplass. La bustarella, den lille godtgjørelsen, utviklet seg etterhvert til å bli en kronisk epidemi av omfattende bestikkelser. Partiene i lederstillingene ble stadig mer avhengige av disse pengene som sørget for organiseringen av de dyre valgkampene. Ikke i noe annet land har partitocrazia eller partienes makt vært så utbredt. Gjennom Lottizzazione har partiene delt den store offentlige sektoren seg opp i mellom, etter størrelse og politisk innflytelse. Visse statlige organer fantes kun for å plassere folk som belønning for deres støtte ved valget. Et eksempel er Komiteen for utdeling av erstatting for ofrene for utbruddet av Vesuv i 1872 som i dag omfatter et styre og et titall ansatte !

I løpet av de fire siste årene kom avsløringene om korrupsjon slag i slag og berørte den innerste kjernen av den politiske makten. Tangentpoli som skandalen ble kalt startet i februar 1992, da dommer Antonio Di Pietro besluttet å arrestere en partifunksjonær, Mario Chiesa, i det han var i ferd med å skylle ned tretti millioner lire i toalettet. Operasjon Mani Pulte (Rene Hender) satte i gang et jordskjelv uten like. Italia var til de grader preget av korrupsjon at hele det politiske systemet brøt sammen. Etablerte partier forsvant. Deres ledere er idag ute av bildet, for godt. Til og med president Scalfaro er blitt ført bak lyset: den innenrikspolitiske sikkerhetstjenesten SISDE mistenker ham for å ha tatt imot illegale beløp som statsråd på 80-tallet.

Italias andre republikk oppsto fra denne ruinhaugen i 1994. I det vakuum som kristelig-demokrater etterlot seg, dukket det snart opp nye politiske formasjoner.

Mangliano, Mangliano

Mediemogulen Silvio Berlusconi organiserte på kort tid Forza Italia, en bevegelse som ved valget til Europaparlamentet i juni 1994 sensasjonelt fanget 30 % av stemmene. Tilsammen med Lega Nord og Alleanza Nazionale som hovedsakelig består av de gamle nyfascistene, dannet han den andre republikkens første regjering. Aldri hadde et nytt parti vunnet makten i et av Europas viktigste land på så kort tid. Italia var rystet av skandaler og gjennomgikk en moralsk krise. Et flertall av befolkningen hadde valgt Berlusconi i protest mot hans forgjengeres delvis kriminelle skjøtsel av regjeringsmakten.

Men idag lyder fortsatt det samme refrenget blant Romas fotgjengere: Mangliano, Mangliano - de spiser. Med andre ord, politikerne spiser seg mette på velgernes bekostning. Åpenbart virker det som den politiske eliten i Italia har det bra

og at deres velstand fortsatt ikke bare stammer fra de offisielle lønningene de mottar.

Selv statsminister Berlusconi ble satt under etterforskning for korrupsjon, og hans regjeringskoalisjon opplevde flere tilbakeslag. Fornyelsen det var snakk om har ikke italienerne sett mye til. Det politiske bildets problembarn heter Lega Nord. Lederen Umberto Bossi, Berlusconis urolige støttespiller inntil han felte regjeringen, har flere ganger gjort seg bemerket ved å snakke rett fra leveren. Han kjemper for at makten desentraliseres ut til regionene med en føderativ statsform som siktemål ! Italia er jo tross alt et ungt land, og på mange måter har de ulike landsdelene aldri smeltet helt sammen.

Finansmarkedene frykter iallfall en ny periode med svake regjeringer ledet av "svingdørpolitikere". Det har Italia ikke råd til, da det nå inntar EUs formannskap for de neste seks månedene.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Kritikk ]
Artikkel automatisk generert, 26/01-96, kl. 02.09 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.