Kronikk: Kunstakademiets autonomi

Konflikten mellom Statens Kunstakademi og statsråd Gudmund Hernes er resultat av et samrøre mellom kunstliv og politikk som har utviklet seg siden midten av 1970-årene. Dette samrøre - noen vil kalle det korporative forhold - har kunstlivet selv villet, ved å fremstille sine kunstneriske frembringelser som tjenester de yter samfunnet. Derved er kunstlivet kommet i en underdanig tjenesteyters forhold til en mesen. Striden blusser opp når mesenen stiller for store krav. Av Dag Solhjell

Kunstnerrådet - det høyt kvalifiserte kollegium av billedkunstnere - var og er ikke til for sin egen eller kunstnernes skyld, men for Statens. Dets formål er fortsatt å sikre at statlige tilskudd til kunsten går til de mest kvalifiserte kunstnerne og de beste kunstverkene. Men dets funksjon er å skjerme statens politikere og dets byråkrati fra den kritikk som uunngåelige ville følge dersom de også hadde den evaluerende oppgave. Denne ansvarsdelingen mellom de bevilgende og de evaluerende bygger på den bevilgende og utøvende makts tillit til at den evaluerende instans har evne til å utpeke kvalitet. Denne tilliten er størst når de bevilgende og utøvende ser at de evaluerende selv har passert strenge evalueringer blant sine likemenn, helst slike som selv tilhører kunstnerrådet. Det er bl.a. etter slike prinsipper at professorene på Statens Kunstakademi fortsatt blir ansatt. De har ansvar for at utdanningen av nye kunstere holder høy kvalitet. I den første tiden etter akademitiden er det navnet på deres professorer som er de unge billedkunstnernes garantibevis. Jo mer anerkjent læreren er, jo bedre fungerer garantibeviset. Selv mange eldre kunstnere slutter aldri med å nevne sine forlengst avdøde professorer i sine egne biografier.

For norske billedkunstnere er det i dag - etter at bortfallet av salong og kunstnerråd

- bare ett kollegialt forum som er utpekt etter rent kunstneriske kriterier, og det er lærerkollegiet ved kunstakademiene, i særdeleshet Statens Kunstakademi i Oslo. Det er i realiteten billedkunstnernes eneste kunstnerråd idag, det eneste organ de har hvis autoritet helt og holdent bygger på medlemmenes egen kunstneriske anseelse. Det er denne autoriteten som for tiden utfordres.

Den største trusselen mot Statens Kunstakademis autonomi ligger ikke på den statlige siden av frontlinjen, men i skyttergraver på billedkunstnernes egen side. Den ligger i kunstlivets - og ikke minst billedkunstnerorganisasjonenes - fremstilling av seg selv som tjenesteytere til et statlig kulturverk, med krav til gjenytelser. Denne fremstillingen er tydelig eksemplisert i et debattinnlegg om innkjøpsordningene i Museet for samtidskunst, skrevet av nestleder i Norske Billedkunstnere (Gunhild Bakke) og styreleder i Unge Kunstners Samfund (Christel Sverre). «Museets praksis på dette feltet reise spørsmålet om statens evne, for ikkje å si vilje, til å ta opp i seg den kunsten dei gjennom sine eigne og ideelt retta kunstakademi, oppmuntrar til.» Med andre ord: de som staten utdanner og det som de skaper, må staten også ta ansvar for. Det er naturlig for fagforeninger å tenke slik. But there is no such thing as a free lunch.

Hernes tok konsekvensene av dette synet. Han vil, som statens representant, «oppmuntre» til figurativ kunst og figurativt arbeidende kunstnere. Dette har han rett til, iallfall når han definerer dette som et nytt studietilbud. Men han er ikke nødt til det, og er ikke forpliktet til det. Det nye i denne saken er at kunstnerrådets siste skanse, professorkollegiet ved Statens Kunstakademi (inklusive rektor), ikke får fungere som sakkyndig organ i en sak der det skulle være særlig kvalifisert. Denne sakkyndigheten antas nå å ligge hos statsråden i vedkommende departement.

En helt åpenbar konsekvens av - og kanskje også en årsak til - myndighetenes satsing på det tradisjonelt figurative er at slike kunstnere har mindre behov for at staten «tar ansvar» for dem økonomisk sett. De klarer seg lettere uten stipendier, fordi deres kunst blir solgt på markedet. Utdanning til selvhjulpenhet er helt i tråd med samfunnets generelle undervisningsmål på alle områder, og det er ikke mange som vil være uenige i dem. I samme lys må man også se den planlagte integreringen av Statens Kunstakademi i en felleshøgskole for ulike kunstfag. Utdanningen blir mer anvendelig på et arbeidmarked der staten er den største arbeidsgiver og sponsor. Hernes har også registrert forfallet i kunstnerrådets og salongens kvalitetssikrende rolle - to andre funksjoner som stater oppretter og finansierer, men lar billedkunstnere styre fritt. Dette gir staten ytterligere argumenter for å finne frem til andre som kan gjøre jobben, for den må gjøres. For tiden ser det ut til at Museet for samtidskunst spiller en viktig rolle her.

Konflikten omkring Statens Kunstakademi er i dette perspektiv en kamp om kunstinstitusjonens autonomi, ikke om det romantisk-figurative vs alle andre uttrykksformer. Den kampen er der og den er kanskje den sterkeste polariserende og mobiliserende kraft innenfor kunstlivet. Men den er ikke grunnlaget for konflikten mellom Kunstakademiet og Hernes, eller mellom kunstinstitusjonen og staten. Hernes kunne like gjerne påtvunget akademiet stillinger i video og animasjon. Men fordi det figurative har så lav status innenfor kunstinstitusjonens eksklusive kretsløp, oppstår motstanden her. Mange ville nok sagt ja til professorater i mer «progressive» disipliner, og ikke skjønt at autonomien var like truet for det. I denne kampen er det kunstnerstyrte akademiet blitt isolert, for det kan ikke støtte seg til hverken til en autonom kunstnerrådsfunksjon eller autonom kunstnerstyrt salongfunksjon.

Autonomi i kunstinstitusjonen bæres oppe av en stadig anvendelse - og dermed produksjon - av estetiske kriterier som ikke tar hensyn til annet enn de estetiske kriteriene hos institusjonens egne agenter. Når fagforeningsinteresser, demokratiske hensyn, kunstneres alder, bosted, utdanning, publikums forutsetninger, markedsverdi etc. teller inn ved evalueringen av kunstverk og kunstnere, inntreffer et tap i autonomi. Det gjør det også om en bestemt kunstnerisk uttrykksform gis en a priori kvalitet, slik som det nå gjøres ved Statens Kunstakademi. Det gir seg uttrykk i at den målestokk som kunstens kvalitet måles etter blir elastisk og dermed mindre pålitelig og troverdig. Tap av autonomi innebærer at andre interesser og agentene for disse interessene får større innflytelse. Deler av kunstlivet har i særlig grad tapt autonomi overfor det politiske systemet, fordi det har latt politiske målsettinger telle inn ved evalueringen av kunstverk og kunstnere. Heller ikke staten har tillitt til en elastisk målestokk. Den har derfor mindre nytte av kunstnerrådet. Dets gjenværende skanse, Kunstakademiet, blir nå truet, og med god grunn. Hernes trer inn i en kamp som kunstinstitusjonen selv bør føre og avgjøre etter egne spilleregler. Dessverre har kunstinstitusjonen selv gjort om spillereglene slik at han kan gjøre det.

billedtekst: Mannen som ikke lot noenting i fred: Gudmund Hernes benyttet sin rett til å blande seg bort i hva staten bruker pengene sine på, også på Statens Kunstakademi. (Foto: Scan-foto).

bombe: Hernes har også registrert forfallet i kunstnerrådets og salongens kvalitetssikrende rolle - to andre funksjoner som stater oppretter og finansierer, men lar billedkunstnere styre fritt.
bombe: Den største trusselen mot Statens Kunstakademis autonomi ligger ikke på den statlige siden av frontlinjen, men i skyttergraver på billedkunstnernes egen side. Den ligger i kunstlivets fremstilling av seg selv som tjenesteytere til et statlig kulturverk, med krav til gjenytelser.

Artikkel automatisk generert, 26/01-96, kl. 02.09 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.