FILM: De syv dødssyndene (Seven)

Regi: David Fincher USA 1995

Fiks og makaber konspirasjon

De syv dødssyndene er drapsmotiv og ledetråd for etterforskerne. Regissør Fincher maler et uhyggelig landskap rundt Andrew Kevin Walkers oppfinnsomme manus, der intrigen dels dannes av skjønnlitterære referanser. Til tross for at filmen er henimot perfeksjonistisk sjangertro, så er den likevel full av gufne overraskelser.

Mills (Brad Pitt) og Somerset (Morgan Freeman) utgjør et tradisjonelt fersking/veteran-par. Morgan er den eldste og oppfører seg som politiveteraner skal gjøre i slike filmer: han er usannsynlig lite imøtekommende mot den nye. Brad Pitt må finne seg i nedverdigende ordre og ubegrunnede manøvre fra den andre. Slik, får vi tro, er amerikanske politimenn bare. Det er irriterende med denne kryptiske taus helt-mentaliteten i lengden. Greit nok at den nye må overbevise for å bli betraktet som noe mer enn half a man, men oppriktig talt… Det skal svært gode hemmeligheter til for å rettferdiggjøre et slikt koketteri.

Freemans Somerset blir dessverre ikke så gåtefull som regissør Fincher ønsker, men fremstår mer som en utidig forringelse av arbeidsmiljøet. Riktignok krever sjangeren sitt av slike innkjøringsritualer, men irritasjonsmomentene rettferdiggjøres aldri, ettersom filmen ellers er rik nok på belastninger for sarte sjeler, uavhengig av etterforskernes innbyrdes forhold. Plotet er tett, og vi kommer stadig tettere i hælene på morderen via grusomme hendelser som strøs pent utover. Hørt den før? Likevel fungerer De syv dødssyndener på sine premisser. Det er en mer enn bestått stiløvelse. Pirk: med unntak av den nevnte partner-konstellasjonen, har vi smårusk som f.eks. en utrykningsscene som blir forunderlig lang og pompøs, samt en noe dårlig motivert scene hjemme hos fru Pitt. Skjønt, motivet er der - i manus: en eller annen gang må det jo investeres litt tid på henne. Selv om historien virker kjent, fungerer den som thriller ene og alene på sjangerens hovedpremiss: at den likevel makter å overraske, og aldri blir direkte forutsigbar.

Herav spenning, herav action-scener så du rykker til, herav drapsofre og bisarre drapsmetoder som er kvalmende lang tid etterpå. Dessuten er De syv dødssyndene en film som er gjort i full visshet om det enkle faktum at slike filmer er gjort før og forbrytelsene likeså. Mills' blaserte oppramsing av typiske morder-motiver («The voices told me to do it, Jodie Foster told me», etcetera) er ett av flere tegn på at det er en stund siden attentatet på Reagan.

Synd å si det: intrigen, det vil i slike sammenhenger si: morderen, er svært oppfinnsom, jfr. Copycat, som er enda jævligere (der ser vi drapene).

Debatten kommer: hvor gavnlig er det å fremstille disse drapsmennene som ressurssterke, kløktige og intiativrike?

Det vil fare for vidt å følge denne debatten, men det bør likevel nevnes at en tilsvarende ambivalens også preger resepsjonen. I den grad man lever seg inn i det, er det gjerne med en mer eller mindre slumrende visshet om at den slags vitterlig skjer der ute, og i den forpinte tilstand denne innlevelsen gir, er det en mager trøst å nyte at det likevel ikke skjer en selv.

Med fare for å lyde riktig moralsk og søt skal det innrømmes at det unektelig gir en emmen bismak å nyte en morders estetikk. Det er ikke til å komme utenom: det originale ved denne og lignende historier baseres på den allvitende morderen som demiurg. Filmen er en klassisk politi-thriller med bestialske drap som visuelle høydepunkt, og en snedig vri til sist. Likevel er det heller snevre sensasjoner, det hele. De fleste opplevelsene kan karakteriseres som rene kroppsopplevelser langsetter aksen farlig -ikke fullt så farlig. Publikums tilliggende reaksjons-nyanser kan sorteres under de tre klassiske utbrudd : «Ææsj!», «IIK!» og «Se bak deg, din sløving!». Man skal være bra dekadent for å nyte synet av en overvektig mann som har blitt fôret til døde -fråtseri. Som nevnt: det unike ved denne filmen er morderens konspirasjon og som alltid: drapsmetodene (og, la gå: velkomponerte billedsekvenser i et henimot stilisert, dystert bymiljø).

Jeg føler egentlig lite annet enn avsky for filmer som skaper sensasjon ved spektakulær heslighet. Jeg føler at en halvtimes dokumentar fra et slakteri eller en fødestue ville gjort samme nytten. Jeg føler like fordømt at slike følelser bidrar til en urettferdig snever dom av disse effektene, ettersom De syv dødssyndene vitterlig har dramaturgiske kvaliteter utover den basale kroppsopplevelsen man har av den ovennevnte gørra. De syv dødssyndene kunne utmerket godt vært en drivende god thriller selv om forbrytelsene var mer uskyldige, mindre sadistiske. Splatter-misbrukere vil sikkert finne disse forbrytelsene trivielle. Dem om det. Dere som skal se den bør kanskje ikke lese mer.

Morderen kommer og melder seg selv etter å ha gitt fem av dødssyndene hvert sitt makabre eksempel. Han tilbyr å vise dem åstedet for de to (!) siste drapene, men krever at Mills og Somerset ledsager ham… Med denne ikke altfor kryptiske tallmagi makter Walkers manus likevel å holde oss i ånde til siste slutt. Det blir et aldri så lite kammerspill i bilen mot åstedet. Han (via morderen) vender tilskuerens (dvs. inspektør Mills') selvrettferdige vrede mot ham selv i en dialog som både tenner og kveler latente selvtekts-impulser hos tilskueren. Som det ofte er med mordere i slike filmer, er deres motiv (så forskrudd det enn måtte være) gjerne «på vegne av samfunnet», dog med den lille forskjell at de står på andre siden av «the thin blue line» som skiller barbari fra den sivilisasjon som politiet altså er ment å opprettholde. Denne dialektikken, som er mer eller mindre fremhevet i beslektede filmer, er tema for konversasjonen i den uhyggelige bilturen. Morderen beskriver sine ugjerninger som «Nothing that Mills wouldn't do to me if he had the opportunity». Uten å røpe for mye kan man trygt si at han er inne på noe.

Så bærer det til åstedet og en nifs slutt. En overveldende mulighet antydes i terrenget.

SVERRE V. SAND

Fersking og veteran: Hva er det du drar meg med på? Pitt og Freeman på sporet.

Artikkel automatisk generert, 26/01-96, kl. 02.09 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.