I Russland er det lang tradisjon for å forklare regjeringsmedlemmers og toppolitikeres avgang eller førtidige pensjonering med politiske forhold. Enten er reformdemokratene på offensiven, eller - og det har vært oppfatningen de siste par år - så har president Boris Jeltsin måttet ofre sine gamle demokratiske allierte én for én i et stadig mer desperat forsøk på å holde på makten. At kommunistene og Vladimir Sjirinovskji vant parlamentsvalget i desember har ikke gjort situasjonen lysere. I Moskva Hugo Erikssen.Nå har imidlertid en serie oppsiktsvekkende avganger de siste to uker utløst en veritabel bølge av spekulasjoner. Den formentlig pro-vestlige utenriksminister Andrej Kosyrev ble erstattet med Jevgenij Primakov, sjefen for utenlandsetterretningen, SVR. Dernest ble den innflytelsesrike sjefen for presidentens administrasjon, Sergei Filatov, ble forflyttet til en uriaspost i presidentens valgkampstab. Størst oppsikt vakte imidlertid avskjedigelsen på grått papir av Anatolij Sjubais, en første visestatsminister med hovedansvar for privatiseringen, som de fleste analytikere anså som en av Russlands fire-fem mektigste politikere. Er presidenten virkelig i ferd med å helle det lille demokratiske barnet ut sammen med vaskevannet?
Men hva ligger bak denne viljesakten?
Rent taktiske og pragmatiske forhold avgjorde selve tidspunktet. Jeltsin har kvittet seg med tre uhyre upopulære politikere som forut for sommerens presidentvalg ville representert en sterk belastning. Mest iøynefallende negativt virket Tsjubais, som av folk flest holdes ansvarlig for en korrumpert, mafiøs og dypt urettferdig privatiseringspolitikk. Kosyrev har vist seg villig til å forsvare en hvilken som helst politikk dersom dette kunne holde ham fastklistret til ministerstolen. En slik holdningsløshet hadde trolig fint lite med demokratiske prinsipper gjøre, og innkasserte ikke annet enn forakt både hjemme og ute. Med
Filatov er en av arkitektene bak den feilslåtte politikken overfor Tsjetsjenia fjernet.
På det strategiske plan har Jeltsin villet styrke disiplinen og kontrollen i sin egen administrasjon og regjering. Kun på meget stor avstand kan det virke som om den russiske stat styres av enhetlige prinsipper og ledes av lojale embetsmenn og idealistiske politikere. I virkeligheten er hverdagen preget av et sjokkerende kaos hvor ordre overses, instrukser omgåes og regler brytes i maktkampens og den personlige berikelses navn. At korrupsjonen var omfattende og rettsløsheten skremmende i det tidligere Sovjetunionen, vil de færreste bestride, men de første bestrebelsene på å skape en russisk markedsøkonomi har gjort disse fenomener til en bestanddel i alminnelige menneskers hverdag. Mange vil mene at dette var uunngåelig; ikke desto mindre identifiserer mange nettopp disse negative forhold med konkrete politikere av såkalt demokratisk overbevisning. Tsjubais og Filatov er to slike.
Er de blitt syndebukker?
«Under normale forhold ville trolig ingen brydd seg om saken, for politiet har nok av drap og andre alvorlige forbrytelser å etterforske som det er. Men denne gangen forholdt det seg annerledes. For da E. B. Tsjumakova om kvelden den 22. september oppdaget at fremmede hadde fjernet verdisaker til en samlet verdi av 15 millioner rubler fra bilen hennes i Moskva, rapporterte hun ikke bare tyveriet til politiet. Hun kontaktet også sin bror - som arbeidet i Den føderale sikkerhetstjeneste, FSB - og da ble det straks fart på saken.
Allerede neste dag ble noen av varene funnet på et marked like ved kinoen Ashkhabad. Under forhøret kom det frem at selgeren hadde mottatt varene fra en viss Marina Tikhonova kvelden før med beskjed om å kvitte seg med dem så fort som overhodet mulig. Helt siden de to var blitt introdusert av en felles bekjent hadde Marina forsynt henne med varer. Ikke liten ble politiets overraskelse da det viste seg at Marina var datteren til ingen ringere enn Sergei Filatov. Og den felles bekjente - Filatovs hushjelp. Nærmere undersøkelser viste at Marina bodde på farens regjeringsdatsja og benyttet et av rommene der som lager for tyvegods som ventet på å bli omsatt.
Det var ikke første gang Marina var kommet i politiet søkelys. Ved en tidligere anledning hadde man registrert hennes kontakt med en av lederne i den såkalte Orekhovskaja-banden. Saken ble henlagt da banditten falt for en kule.
Også denne gang ble saken henlagt, men ikke glemt.
Det tiltrakk seg oppmerksomhet at Filatov hadde fått bygget seg en datsja i Syd- Russland som han umulig kunne hatt råd til med sin inntekt som leder for presidentens administrasjon. Til gjengjeld forsøkte han å få folk fra vedkommende region plassert i toppstillinger i statsadministrasjonen. Da representanter for FSB ved en anledning bad ham om å sparke to menn i presidentens administrasjon som var grepet i spionasje, nektet han å avskjedige dem. Til gjengjeld forsøkte han å få Akeleie Iljusjenko utnevnt til sjef for FSB. (Iljusjenko måtte sist høst gå av som generalstabsadvokat - det var han blitt med Filatovs hjelp - etter en ydmykende korrupsjonsskandale.)
Sist høst var tabbekvoten fylt. Det var bare et spørsmål om det rent håndverksmessige når og hvordan han skulle fjernes.
Sannheten om Tsjubais' avgang er intet annet enn paradoksal. Det er faktisk slik at han - privatiseringens far - ble sparket for å redde privatiseringen! En rekke sentralt plasserte kilder som Morgenbladet har snakket med, hevder at omfattende politietterforskning har avslørt et komplisert skjema hvor Tsjubais og andre sentrale, offentlig oppnevnte privatiseringsaktører «melket» privatiseringsprosessen ved
å etablere et slags kommisjonssystem ved salg. En rettssak i full offentlighet ville - rent bortsett fra de sjokkerende eller underholdende enkeltdetaljer - rett og slett kunne brakt hele privatiseringsprosjektet i miskreditt.
Det har heller ikke hjulpet Tsjubais at folk med direkte tilknytning til FSB og andre russiske sikkerhetstjenester gjennom lengre tid off the record har hevdet at han har vært amerikansk agent! Dette kan man like eller ikke, men at denne type argumenter er med på å forme de beslutninger som fattes, kan det ikke herske noen tvil om.
Resultatet er uansett gitt: Den offentlige begrunnelse som gis for viktige beslutninger (som avsettelsen av en minister), er kalibrert i overensstemmelse med det offentlige roms forventninger og gjenspeiler ytterst sjelden de faktiske eller fulle beveggrunner. Dem kan man bare ha håp om å finne gjennom et detaljstudium av den enkelte sak.
I virkeligheten er både han og hans nærmeste rådgivere i ferd med å innse at det på ingen måte er sikkert at presidenten vil vinne i en konfrontasjon med kommunisten Gennadij Sjuganov - dersom Jeltsin i det hele tatt får nok stemmer til å gå videre til andre valgrunde. Og ikke har man noen arvefølger klar, heller. Statsminister Viktor Tsjernomyrdin har i all hemmelighet allerede etablert en valgkampstab som forbereder hans stormløp mot presidentembedet, men gitt den sterke, uuttalte antagonisme mellom statsminister og president er det lite han kan gjøre så lenge Jeltsin ikke trekker seg. For om Tsjernomyrdins sjanser til å slå Tsjuganov er større enn Jeltsins, er det ikke sikkert at Jeltsin lar Tsjernomyrdin slå Jeltsin.
At maktkampen spisser seg til kan det altså ikke herske noen tvil om. Det gir seg også originale utslag: Tsjernomyrdins parti, Vårt Hus er Russland, har innledet et aktivt samarbeide med Sjirinovskji i parlamentet. Men vel så oppsiktsvekkende er det at Grigorij Javlinskji, lederen for det demokratiske partiet Jabloko i følge Morgenbladets kilder har ført omfattende, hemmelige forhandlinger med Sjuganov. - Efter det skuffende valgresultatet i desember har Javlinskji innsett at han ikke kan vinne ved presidentvalget til sommeren. Javlinskji er lei av å være evig opposisjonspolitiker. Nå ønsker han makt, og derfor er de to tentativt blitt enige om at Javlinskji vil bli leder for en ny koalisjonsregjering dersom Sjuganov vinner presidentvalget, sier en kollega av Javlinskji til Morgenbladet.
Det kan bli vanskelig for noen og enhver å slå teamet Sjuganov-Javlinskji. Om man da ikke omskriver reglene lett og utsetter valget.
Bombe: Det er faktisk slik at han - privatiseringens far - ble sparket for å redde privatiseringen!
bombe: At maktkampen spisser seg til kan det ikke herske noen tvil om.