![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Vi avsluttet året 1995 med The Beatles selvregisserte sammenkomst i form av serien The Beatles Anthology og påbegynte et nytt år med nyheten om at The Sex Pistols igjen skulle spille sammen. Ting tyder på at vi er inne i nok en fase med resirkulerbar nostalgi-rock utøvet av fortidens helter. Historien er entydig og levner de standhaftige liten ære. Av Ove Dalen.Det var med forundring undertegnede iakttok høstens Beatles-rabalder. Alle er vi enige om dette bandets storhet, det er utenfor diskusjon og utgjør en slags musikalsk felles-konsensus som vi uansett alder er enige om. De var nyskapende, fengende, utradisjonelle osv. Men noe av bandets storhet for ettertiden lå i det faktum at de ga seg før det var for sent.
De ga seg mens de ennå var på toppen av sin karrière, mens de fortsatt var kreative - i det de kjente glipptakene komme. Vi slapp de evinnelige krampetakene av utgivelser med musikk som bare sporadisk gir innblikk i fortidens storhet, som ofte bare blir en pinlig rekonstruksjon av gamle gitar-riff som for lengst hører hjemme i rockens hall of fame.
Det var derfor overraskende å se at bandet velvillig tillot tilsmussing av sitt ettermæle med den pinlige «Free As A Bird». Hvorvidt John Lennon hadde godkjent samarbeidet er uinteressant. Gamle demo-opptak som forkastes blir sjelden bedre med årene.
Men Beatles er ikke de første til å tråkke i baret, til å bli lurt av fortidens virile spilleglede og et nostalgisk savn etter å fortsatt beherske de gamle evner. På åtti-og nittitallet har vi sett en rekke gamle storheter i nesegrus idioti på jakt etter gamle fans. Noe av skylden bør tilskrives 80-tallets trang til å redde verden. Det var Live-aid som virkelig ga grobunn for ideen om å gjøre gamle helter til nye gjennom satelitt-tv. Igjen var det The Beatles som ble lovet, men verden måtte ta til takke med Led Zeppelin. Gamle Zeppelin fans gråt tårer av glede da bandet spilte tidenes sureste versjon av «Stairway To Heaven» tiltross for at avdøde John Bonham måtte erstattes av Phil Collins. Men Led Zeppelin hadde hvetfall skjønt halve poenget. Ethvert band av en viss størrelse har en naturlig trang til å samles for å kastrere gamle låter, verre er det når de naturstridig skal gi seg i kast med å lage nye.
Raga Rockers diskvalifisert. Sistnevnte er mer sjelden, men forekommer med jevne mellomrom og gir lett katastrofale utslag. Her hjemme har vi DePress som fortsatt frenetisk anført av Andrej Nebb forsøker å bringe oss tilbake til det triste 80-tallets surrealistiske melankoli. Problemet er at de fleste for lengst er lei både «fiskepudding» og «Lars Hertervig» (bortsett fra Jon Fosse).
Mange vil kanskje tro at det her er også naturlig å nevne Raga Rockers ettersom de har vært oppløst og var tilbake med et nytt album tidligere i høst. Men Raga Rockers er diskvalifisert til videre omtale i denne artikkel p.g.a et tidsmessig for kort avbrudd. Bandet driver med en manipulativ oppløsningstendens som lett kan føre til frustrasjon blant fansen, men tydeligvis ikke gjør det.
Rockehistorien mest rotete oppløsning med gjenforening står legendariske The Velvet Underground for. Etter bandets debutalbum fra 1967 falt et nytt medlem fra på bortimot hvert etterfølgende album. Resultat var at Doug Yule som egentlig kom inn istedenfor John Cale tilslutt kuppet bandet sammen med sin bror Bill Yule og avsluttet bandets karriere med to begredelige LP'er. De lærde strides fortsatt om når bandet egentlig ble oppløst, Lou Read-fansen sier i 1970 mens fanatikerne hevder bandet allerede var solgt da John Cale forsvant i 1968. 20 år senere var bandet gjenforent under en tilstelning til ære for avdøde Andy Warhol i Paris. Denne gang med «originalbesetningen», men uten Nico. Det hele resulterte i en påfølgende turné i Europa sommeren 1993 og bandet kunne fortelle om nye låter på gang. Vi rakk heldigvis aldri å høre dem. Det var ille nok med Lou Reed som snakket/sang seg gjennom «Venus in Furs» på Roskilde-festivalen samme året. Det er egentlig unødvendig å fortelle at årsaken til kollapset var at de gamle kamphanene Lou Reed og John Cale igjen gikk i tottene på hverandre, men jeg gjør det likevel. Om ikke for annet enn å poengtere at historien som regel gjentar seg også innen rocken og som oftest til det verre.
Men en ting er de fantasiløse gjenforeninger, verre er det med de som ikke enda ikke har kastet inn håndkleet til tross for udiskutable tegn på teknisk knockout. Rolling Stones scorer her selvfølgelig stort med sine sammenhengende 30 år som «opprørske rockere». Bandet er den fremste eksponenten for moderne rullestolsrock og har snarere enn å utvikle seg gått baklengs med årene. Bandets nyinnspilling av Dylans 30 år gamle «Like a Rolling Stone» er et utmerket eksempel på hvordan man tror man går fremover ved å gå bakover. Vi kan kalle dette litt postmoderne magi, ettersom bandet fortsatt innehar en trofast fanskare. Man skal riktignok være forsiktig med å tråkke for hardt på folk over femti, men bandet bør fortsatt regnes som fritt vilt etter en 25 år gammel uttalelse fra Mick Jagger om at du aldri ville se Rolling Stones som rockere i 40-årene.
Mest imponerende er likevel New Yorks The Ramones som etter 20 år med punk-rock fortsatt ikke trenger høreapparat og uten blygsel forteller om «hvor inspirert de er av punken». Dette mens punken igjen ser ut til forlate det hypermoderne trendbildet og band som Green Day og Offspring forsvinner tilbake ned gjennom obskuritetens kumlokk. Om ikke annet forteller dette at de sanne innovatører vil få en morsom fremtid, og at The Ramones meget mulig fortsatt vil spille punk-rock om 20 år.
Den ultimate rullestolsopplevelse. En ting er at kreativiteten ikke alltid er proporsjonal med antall år, en annen ting er at fysikken ofte gjør det vanskelig for internasjonale jetset-rockestjerner å holde et sammenhengende tempo over flere år. Engelske Sweet, som hadde sin storhetsperiode på 70-tallet, har tatt konsekvensene av dette og tydeligvis kommet opp med en praktisk og komfortabel løsning. Undertegnede overvar for 1 1/2 år siden en festival i østdelen av Finland der Ym-Stammen skulle være hovedattraksjon sammen med Sweet og Village People. Sweet stilte på scenen med 5 mann og gjennom informerte kilder fikk jeg vite at bare ett av bandets medlemmer - gitarist Andy Scott - var blant de originale. Overraskelsen var desto større da mannen ved min side kunne fortelle at han opplevde Sweet for 5 år siden. Da var det også bare en fra orginalbesetningen, men dengang var det vokalisten!
De spilte eksklusivt gamle hits i «Ballroom Blitz»-tradisjon og stilte i skikkelig Van Halen-joggebukser. Mye tyder på at bandet en eller annen gang på 80-tallet har bestemt seg for å rasjonere ut «ideen Sweet» slik at ett og ett medlem kan styre bandet i et par års tid, for så å få en ny mann i omløp. Resultatet er høye jevne royalty-inntekter, gode muligheter for å leve et liv på solsiden med champagne og damer samt fravær av unødvendig mange dager på slitsomme turneer med innbyrdes krangel som resultat.
Hvis man absolutt føler trangen til å få benytte en sliten rockefot bør sistnevnte legges inn som pensum for aldrende rockestjerner.
At Sex Pistols skal gjenforenes gjennom en rekke konserter sommeren 1996 bør bli den ultimate rullestolsopplevelse. Hvem ønsker ikke å se John Lydon skrike «Anarchy in The UK» under f.eks Norwgian Wood-festivalen i Frognerbadet mens mamma og pappa vekselvis poger og gir lille Lise på tre år saft på flaske. Man skulle kanskje tro at det byr på visse praktiske problemer at bandets bassist Sid Vicious gikk heden hen for 17 år siden, men det er her uttrykket orginal-bassist kommer til sin rett. Glen Matlock har igjen mulighet til litt heder og ære. Det eneste som mangler er at togrøveren Ronald Biggs kommer inn til stormende applaus på ekstranummeret og gir begrepet «the great rock 'n' roll swindle» sitt endelige gjennombrudd.