[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Prisen på en stemme

Pengene betyr mye i amerikansk politikk. På forskjellige måter kjøper politikerne stemmer. Ingen har imidlertid hatt oversikt over hva dette har kostet samfunnet. Nå har en ung Harvard-økonom foretatt utregninger som sier at hver stemme koster 14 000 dollar. Av Andreas Viestad og Kristian Elster
Det er et kjent faktum at penger er av helt avgjørende betydning i amerikansk politikk. Da Ross Perot klarte å oppnå 17 prosent av stemmene ved forrige presidentvalg, var dette nesten utelukkende fordi han hadde pumpet enorme summer inn i valgkampen. Valgkampen i år er ikke annerledes. Multimillardæren og tørrpinnen Steve Forbes, som aldri har innehatt en valgt stilling, ligger nå på annenplass i republikanernes nominasjonskamp, etter å ha brukt 15 millioner av egen lomme. Tidligere visepresident Dan Quale valgte å ikke stille opp i kampen, ikke fordi han ikke ville, men fordi han ikke klarte å samle inn nok penger på forhånd. Californias guvernør, Pete Wilson, var av mange regnet som favoritt til å bli republikanernes kandidat, men trakk seg også han på grunn av pengemangel.

Også på et lavere nivå i politikken gjelder pengenes lov. Kampen om en av Californias to plasser i Senatet ved siste valg kostet de to kandidatene i overkant av 300 millioner kroner. Dette er det mest ekstreme tilfelle, men få Senatsvalg koster i dag under 100 millioner kroner. For sittende kandidater som ønsker gjenvalg er det av avgjørende betydning hvilken komite de er plassert i. Denne plasseringen virker nemlig på flere måter inn på kandidatens økonomiske styrke. To faktorer virker her inn; den direkte muligheten til å skaffe seg selv bidrag til valgkampen, og muligheten til å kanalisere så mye penger som mulig til egen valgkrets.

Store donasjoner

Komitevalget er av direkte betydning for hvilken mulighet kandidaten har får å trekke til seg store donasjoner. Selv om det er begrensninger på hvor mye enkeltgivere kan donere så har næringslivet funnet måter å omgå dette på. Grupper av givere innen samme næringsfelt har sluttet seg sammen i såkalte politiske aksjons-komiteer (PAC). Ved å gå sammen på denne måten økes innflytelsen. Særlig innbringende er det å sitte i skattekomiteene. Disse komiteene kontrollerer ikke bare de store linjer i skattesystemet, men også de mer obskure klausuler som kan være av stor betydning for næringer eller enkeltbedrifter. Et annet eksempel er for medlemmer av helsekomiteen. Disse mottar valgkampbidrag i millionklassen av medlemmer av den amerikanske legeforeningen. Disse bidragene fører selvfølgelig til at representantene blir avhengige av donatorene. Stadig flere grasrotorganisasjoner har tatt opp denne problematikken. En av republikanernes valgkampsaker ved forrige valg var å begrense muligheten til å motta bidrag. Etter valget er imidlertid saken stilt i bero. Representantene har for mye å tape på å endre et system som til de grader forfordeler dem i forhold til eventuelle utfordrere.

«Flesk»

Den andre måten komitevalget er avgjørende på er muligheten til å overføre penger til representantens eget distrikt. Slike overføringer er populært kalt «flesk» i amerikansk politiker-sjargong. Slik «flesk» kan være en ny vei, et sykehus, en forsvarsfabrikk, eller simpelthen statlige overføringer til tiltak som er særlig aktuelle for distriktet. Herunder kan nevnes bomullssubsidier for en sørstatspolitiker eller subsidier til billig husbygging for en storbyrepresentant.

Ingen har hittil hatt en oversikt over prisen på slikt stemmekjøp; hvor mye en stemme koster. Men nå har en ung økonom, Steven Levitt ved Harvard-universitetet, regnet ut et slags gjennomsnitt. Han har i arbeidet son nylig ble publisert bl.a. i The Economist, funnet ut en slags tverrsum for stemmekjøpet som finner sted gjennom komitearbeidet. Den hittil ukjente faktoren er desperasjon. Hvis en kongressmann er i tvil om han vil klare gjenvalget, vil han arbeide ekstra hardt for å få «flesk» til valgkretsen sin. Men det Levitt også har sett på er hvor unøyaktig slik fett lar seg fordele. Det er ikke mulig å sikte inn direkte på sin egen valgkrets. Derfor må man i arbeidet med å kartlegge prisen på en stemme, se på større områder.

Resultatene var klare: Kongressmenn som har mye flesk som tilfaller området sitt, vinner med større marginer. 100 dollar ekstra i det Levitt definerer som flesk, gir kandidaten omtrent 2% flere stemmer. Dette betyr at det å kjøpe en stemme koster omtrent 14.000 dollar. Dette er ikke billig, fordi det er en svært unøyaktig metode. Mens vanlige bestikkelser går rett til de man ønsker å påvirke, må man med valgflesk dele med mer eller mindre alle, uavhengig av hva de vil stemme. Dessuten er det ofte langsiktige prosjekter det er tale om, de er ikke bare sentrert rundt valget.

$ 100 per stemme

Markedsplassens magiske hånd kunne ha funnet en mer kostnadseffektiv metode. Og det har den da også, skriver The Economist. De kan rapportere at i staten Washington, har tilhengere av fri kasinodrift gått til et bemerkelsesverdig skritt. Alle som stemmer i den kommende avstemningen om dette, uansett hva de stemmer, vil motta en viss del av profitten fra denne virksomheten hvert år. Indianergruppene som er initiativtakerne til prosjektet, mener at det vil dreie seg om omtrent 100 dollar pr. velger pr. år.

Denne typen politisk virksomhet har møtt sterk kritikk, men tilhengerne står på sitt. «Dette er jo måten det gjøres med valgflesk i andre saker. Og som The Economist skriver: «Den eneste forskjellen er at man dropper politikeren som mellomledd, og Mr. Levitt har vist at slike mellomledd er svært dyre."

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Kritikk ]
Artikkel automatisk generert, 26/01-96, kl. 02.09 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.