Kommentar: Palestinsk prøverunde i demokrati

Folk trodde knapt sine egne ører da palestinske valg ble annonsert i slutten av september, - etter to års lovnader, uten at en eneste stemme var blitt kalt til urnene. Dersom den israelske tilbaketrekkingen skjer som planlagt, blir det valg før fastemåneden Ramadan, sa Arafat. Inshe Allah, sa folket. En vending som ofte faller på folks lepper i denne delen av verden. Opprinnelig betyr ordene: hvis Gud vil, men egentlig uttrykker de både håp og tvil. Av Ellen Mari Hansteensen

Det ble valg. Alle innflytelsesrike parter ønsket valg nå. Fredsprosessen trengte en legitimering før neste forhandlingsrunde. Israel trengte en demokratisk nabo å forholde seg til, og Arafat behøvde folkets offisielle støtte. Selv om tiden ikke leger alle sår, har den verste opposisjonen til Oslo-avtalen blitt stagget, slik at det ikke lenger var noen stor risiko for PLO-formannen å stille til valg.

Sammensatt samfunn

Hvilken valgordning man skulle følge var allikevel ikke uvesentlig. Valgordningen bør være et middel til å finne ut hva folket ønsker, ikke til å forme stemmer etter egne behov, sier Khalil Shaqaqi, direktør for Det Palestinske Forskningssenteret (CPRS) i Nablus. Han forklarer: Flertallsvalg er riktignok brukt av sentrale demokratiske land, men om det er en brukbar ordning for de palestinske områdene er en annen sak. I samfunn med fundamentale forskjeller mellom ulike sosiale grupper vedrørende nasjonal identitet og nasjonale grenser, saker av grunnleggende betydning for nasjonsbyggingen, kan det være skjebnesvangert å benytte en ordning hvor det partiet som har femti prosent eller mer får alle representantene. Viktige grupper blir fort undertrykt og spenninger kan lett oppstå. Ettersom det palestinske samfunnet er et slikt, var det mange som argumenterte for forholdstallsvalg, hvor partiene blir representert i parlamentet proporsjonalt med den oppslutningen de har i folket.

For delvis å imøtekomme denne kritikken, etter mye diskusjon og mange arbeidsutvalg, endte den utnevnte valgkomiteen opp med et system som åpner opp for en noe bredere form for representasjon, men som også er en total partidreper; nemlig å stemme på personlige navn. Resultatet ble et intrikat system hvor velgerne krysset av ved de navnene de ønsket skulle representere deres distrikt. De kunne velge fritt fra partilister og individuelle representanter.

Underskrifter

- Vi må gi folket mulighet til å stemme på noen de kjenner, svarte ansvarlig forhandler for valgloven, Saeb Erakat, da jeg spurte ham hvorfor de valgte nettopp dette systemet. Han forsøkte å overbevise meg det var av samme faderlige omsorg han tok seg tid til å motta Jerikos bønder på kontoret sitt i den mest travle forberedelsesperioden til valget. Selv fikk jeg ti minutter. Imidlertid fikk jeg god tid til å observere papirer flagre omkring og mobiltelefoner svinse, mens bøndene i Jeriko gikk stolte ut av kontoret hans. De hadde pratet med selveste kongen i byen, fremmet sine bekymringer om valget og lagt igjen signaturen sin. Erakat var nok heller ikke misfornøyd etter å ha samlet de fem hundre underskriftene som var nødvendige for å kunne stille til valg på individuell basis.

Valgkamp

Ikke få politisk ansatte i den palestinske administrasjonen, personlig utpekte av Arafat og forsynte med mobiltelefon og nyeste modell Mercedes, fryktet for framtiden sin da valget ble annonsert. Dersom folk flest har vært avventende og heller skeptiske til dette valget, har det hersket en tilnærmet frenetisk eufori i de rundt tjue departementene. Ministrene og de som har sirklet rundt dem måtte vurdere enten å miste stillingene sine eller å stille til valg, i håp om å få komme tilbake i en eller annen post. Offisielt måtte de som stilte til valg levere inn sin avskjedssøknad i det de lot seg nominere, men flere har likevel blitt sterkt kritiserte for å bruke sine respektive departementer til å drive valgkamp.

De som ikke har hatt den muligheten, har for det meste holdt seg til plakater og bannere. Som en nominert så kry fortalte: med 15.000 plakater og 500 meter med bannere har jeg en god vinnersjans. Folk kunne knapt se forskjell på alle mennene med bart som hadde gått til fotografen, for så å klistre opp bildet sitt langs vegger og dører i sentra. Rett skal være rett, det har vært valgmøter og flere familier har fått besøk av nominerte som ville tale sin sak. Men alt i alt var valgkampen preget av usikkerhet og lavt engasjement.

Opposisjon

Etter lang intern debatt tok de to største opposisjonsgruppene, islamistene og de venstre-sosialistiske partiene PFLP og DFLP, avgjørelsen om å boikotte valget.

Hamas kan imidlertid være på vei inn i den politiske prosessen, til tross for deres kritiske standpunkt. De er iferd med å prøve ut ulike kanaler for å forme et politisk parti, og drapet på bombemakeren Yahia Ayyash, som var sterk militærtro, åpnet døren enda litt for pragmatikerne i bevegelsen. Men på kort sikt har både islamistene og venstresida tapt dette valget. Dilemmaet var at valget legitimerer Oslo-avtalen. Dernest at valgsystemet under all sannsynlighet ville knekke dem som partier. Løsningen som ble diskutert var om de skulle la seg nominere ved individuelle representanter. Det skjebnesvangre feilskjæret kom da de manet folk som støtter dem til ikke å avgi sin stemme i det hele tatt. Slik gjorde de valget til et slags referendum for seg selv. Et referendum de offisielle tallene viser at de tapte med glans, ettersom 85 prosent av de registrerte velgerne på Vestbredden og hele 93 prosent av de registrerte velgerne i Gaza gikk til urnene og avla sin stemme. Et faktum som modereres noe av en stor uavhengig undersøkelse foretatt av CPRS på valgdagen. Med bakgrunn i deres tall, var det rundt tredve prosent av de som hadde mulighet til å stemme som unnlot å gjøre det, tatt i betraktning både de som ikke registrerte seg og de som registrerte seg men ikke stemte.

Kvinneutfordrer

Men andre tok opp kampen om de 88 representantene. Rundt 700 nominerte til parlamentet. Flere akademikere bestemte seg for å ville forsøke å påvirke palestinsk politikk i den kommende perioden, og mange forretningsmenn likeså. Kun 22 kvinner tok opp konkurransen. Et tall som taler for seg. De palestinske kvinnene har fortsatt mye upløyd mark å jobbe med, kun fire ble valgt inn i selvstyrerådet; med Um Jihad og Hannan Ashrawi på toppen. Men Samiha Khalil glemmes ikke, denne respektfulle bestemorskikkelsen og den eneste som våget å utfordre Arafat som presidentkandidat. Jeg kan bli president for det palestinske selvrådet og Yasser Arafat kan fortsette som president for PLO, sa hun. Hun var et alternativ for de som er imot Oslo-avtalen dessuten en mulighet for dem som ønsket å minske den historiske formannens enerådende base. Knappe ti prosent satte pris på et slikt alternativ.

Arafat trekker i trådene

Det er lett å gå seg vill i det palestinske politiske landskapet. Det finnes for eksempel ikke mindre enn rundt tyve forskjellige politiske partier og grupperinger bare på Vestbredden og Gaza. De fleste av dem er riktignok konstruerte. Det er en gammel teknikk som Arafat alltid har yndet å bruke i PLO, forteller George Giacaman ved det Palestinske Instituttet for Studier av Demokrati. Den går ut på å ha to av nesten alt, slik at det oppstår rivalisering. Han blomstrer på rivalisering.

Det har også vært drakamp internt i det ledende PLO-partiet, Fatah, som gjennomgår en tøff omformingsprosess. En nominasjonsprosess er vanskelig å snakke om, ettersom Arafat krevde å godkjenne listene og omstyre dem som han fant det best. Resultatet ble 52 representanter valgt inn fra Fatah. I tillegg kan han regne med støtte fra iallfall femten av de individuelle representantene. En klar majoritet med andre ord. Så klar at det er grunn til å spørre om Fatah er iferd med å endre seg fra frigjøringsbevegelse til stat. Ali Jarbawi, statsviter ved Bir Zeit Universitet, tror heller at Fatah's politiske æra er over. Det er slutt på frigjøringsideologien, sier han. På lang sikt må de endre seg fra ideologer til virkelige politikere.

Utfordringer

Det nyvalgte selvstyrerådet som konstitueres i Gaza etter måneden Ramadan, har mange oppgaver foran seg. Først skal en foreløpig konstitusjon utformes. Den skal være gjeldende til de siste forhandlingene om flyktninger, Jerusalem og endelige grenser er avslutta. Størst er nok utfordringen fra et folk som er lei av den palestinske administrasjonens overstyring. De forventer seg resultater av en slik pengekonsumerende maskin. Arbeid står høyt på lista, men håndfaste utfall i de siste forhandlingene med Israel kommer ikke langt etter. Palestinske fanger i Israelske fengsel er fortsatt et uløst problem. Og folket av Intifadaen er skarpe dommere. Etter år med forsakelser, fengsling og tap lar de seg ikke lure så lett.

Til syvende og sist er mye enda avhengig av Arafat. Det er unektelig historisk at palestinerne har fått sin første folkevalgte Raiis og at han har fått sin demokratiske legitimering. Men alle som kjenner ham og har fulgt ham vet at han aldri har vært en utøver av demokrati. Ingen er født til å praktisere demokrati, sier Abu Lughod,- man utvikler seg til å praktisere demokrati. Og Arafat er en gammel mann som ikke kommer til å forandre seg. Han vil fortsatt ha herredømme. Da gjenstår det bare å se om det palestinske folket makter å skaffe seg rom nok til å utvikle denne til tider halsbrekkende utøvelsen kalt demokrati.

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Kritikk ]