«Valg betyr ikke nødvendigvis demokrati»

Det er en illusjon at valg er en dyd i seg selv, løsrevet fra enhver sammenheng sier Georg Giacaman om de palestinske valgene. Han er professor i politisk filosofi ved Bir Zeit Universitetet og en av grunnleggerne av det palestinske instituttet for studier av demokrat, Muwation. I Ramallah Ellen Marie Hansteensen.

- Hvordan forklarer du folks lave engasjement og avventende holdning under valgkampen ?

- Jeg tror det er flere faktorer som spiller inn. Problemer med valgloven og mangel på tid til forberedelser er noen. Men den mest kritiske faktoren er det faktum at dette valget var en del av en avtale som ikke har konsensus blant palestinerne. Dette delte opinionen i to grupper; de som ville delta i valget og de som ville boikotte det. Hadde det blitt gitt mer tid i forkant av valget, og hadde opposisjonen valgt å delta, ville vi sannsynligvis ha sett en mer levende og dynamisk valgkampanje.

- Svekker det valgets troverdighet at Hamas og PFLP ikke deltok ?

- Jeg vil ikke si det slik. Det største problemet er velgerne. Med en valgdeltagelse på over åtti prosent, kan man ikke avfeie hele prosessen som sådan. Vi hadde tross alt valg. At opposisjonen ikke deltok svekker den demokratiske prosessen. Det vil til syvende og sist få negative konsekvenser, som at vi kan få en ettpartistat.

Verre for troverdigheten er det at vi snakker om stemmeavgining blant mindre enn halvparten av alle palestinerne, ettersom den andre halvparten bor utenfor de palestinske selvstyreområdene, i tillegg til de en million som bor inne i Israel. Så fra et nasjonalt palestinsk ståsted er dette en svært begrenset og intern prosess. Jeg mener, man kan ikke engang snakke om det palestinske folket dersom man bare mener de to og en halv million som bor på Vestbredden og i Gaza.

Noen frykter vi kommer til å se en slags kontrollert pluralisme ta form, som i Egypt, hvor man har en viss variasjon av politiske partier, men alle kontrollert ovenfra. Er dette sannsynlig i de palestinske selvstyreområdene ?

Dette er modellen de palestinske myndighetene praktiserer nå. Hvis man tar for seg de som stilte til valg, ser man at det praktisk talt ikke finnes partier. Stort sett var det Fatah, de uavhengige og de kristne. Vi har fått et råd med en sterk Fatah representasjon i tillegg til flere uavhengige, som også støtter Arafat. Resten av de uavhengige er stort sett lokale representanter som mest sannsynlig vil bøye av for myndighetene. Dette er hva jeg mener med en ettpartistat. En liten gruppe uavhengige, som Haidar Abdel Shafi og noen få andre, kan kanskje ha en sjanse til å bli en reell opposisjon, dersom de samarbeider. På grunn av rådets begrensninger vil de ikke makte å påvirke prosessen på noe sentralt vis, men de kan muligens oppnå noen små seire her og der. Personlig, tror jeg det vil være bedre enn ingenting, og kanskje begynnelsen til noe.

- Noen akademikere har også blitt innvalgt i selvstyrerådet, kan det være et pluss for det nye rådet ?

- Jeg kan vanskelig se at akademikere er en enhetlig gruppe som sådan. Dessuten tror jeg ikke de representerer noen opposisjon. Akademikere har en lang historie av samarbeidd med de styrende regimer, og mange av dem vil lett bli slukt av hvilken som helst myndighet.

- Politiske analytikere forventet på et tidlig stadium at dette valget skulle bli en konkurranse mellom Hamas og Fatah. Isteden har man fått en intern PLO-konkurranse. Hvordan vurderer du dette ?

- PLO er i ferd med å bli politisk utslettet. Det rene faktum at vi har de palestinske selvstyremyndighetene (PNA) på bakken i deler av Palestina, og at disse myndighetene er ledet av samme person som leder PLO, vil gradvis føre til at PLO blir overtatt av PNA. Krisen i de politiske partiene under PLO-paraplyen har vært forutsigbar. Men både for partiene utenfor såvel som innenfor PLO-paraplyen handler det om å tilpasse seg til en ny politisk situasjon og et nytt politisk system.

- Hva er verdien av dette valget for det palestinske folket ?

- La oss snakke om dette valgets funksjon før vi snakker om dets verdi. Dette valget er først og fremst et direkte resultat av den såkalte Oslo-to avtalen, som ble forhandlet i Taba og undertegnet i Washington september -95. Funksjonen er først å gi legitimitet til denne avtalen. Dernest, er funksjonen også å sikre et vist nivå av kontinuitet, - å gi en institusjonell kontinuitet som ikke bare er knyttet til Arafat. Når selvstyrerådet er etablert, vil det ha en inneboende interesse i sin egen eksistens.

Fra Arafats ståsted er funksjonen den samme, nemlig å gi legitimitet til avtalene. Muligens tenker han også at dette er et steg mot en palestinsk stat, ettersom strukturer vil bli bygd på bakken, - som det selvstyrerådet han en dag håper vil bli et parlament. Om dette vil skje er selvfølgelig et annet spørsmål.

Valget har ingen verdi i seg selv, - på siden av en kontekst med et ønsket mål. Valgene i seg selv er ikke nødvendigvis av verdi, med mindre de fører til noe man ønsker eller behøver.

- Tror du det vil bli framtidige valg for palestinerne ?

- Mange diktatorer kom til makten via valg. Valg betyr ikke nødvendigvis demokrati. Under spesielle forhold kan valg, fra en demokratisk innfallsvinkel, få totalt utilsiktede konsekvenser. Uten maktfordelig, et uavhengig lovsystem og en ansvarlig regjering, kan valg som en engangsforeteelse virke mot sin hensikt. Det er en farlig illusjon å tro at valg i seg selv nødvendigvis er begynnelsen på en demokratisk prosess. Det avhenger av omgivelsene rundt dem. I den palestinske konteksten ligger ikke skjebnen kun i palestinernes hender. Dersom USA, EU og Israel støtter et ikke-demokratisk regime, vil vi få et ikke-demokratisk regime, - tiltross for valget.

- Har de som frykter at dette ble det første og siste palestinske valget på lang tid, grunn til sine mistanker ?

- Ja, jeg tror det er grunn til å tro at denne hendelsen ikke vil skje igjen. Årsaken til at det er mulig er de palestinske myndighetenes modus vivendi. Men la meg også legge til at dersom dette blir det først og det siste valget, er prosessen dette valget har vært totalt verdiløs og mot sin hensikt.

- Spørsmålet er: hvilke muligheter har vi for forandring og hvor kan forandring komme fra? Jeg mener det er to mulige veier, interne og eksterne. Den eksterne er hvilken som helst støtte eller mangel på støtte til et ikke-demokratisk regime. Den interne er minst like viktig, den handler om det palestinske samfunnets evne til å organisere seg, slik at de kan holde et øye med den utøvende myndighetens relativt frie hånd. I politikk har individet ingen styrke som sådan. Styrken kommer fra organisering i form av studentfora, kvinnegrupper eller ulike lobbyer, men til syvende og siste fra politiske partier. Det vil ikke bli noe demokrati uten partier, iallfall ikke i en palestinsk kontekst.

- Er den palestinske erfaringen særegen nok til å forme noe som er forskjellig fra den syriske, jordanske eller egyptiske staten ?

- Den politiske utviklingen i det palestinske samfunnet de siste tre tiårene, gir grunn til å håpe på et noe annerledes politisk samfunn enn det man finner i de fleste andre araberlandene. Men det er flere faktorer som spiller inn her. Dersom det palestinske politiske livet kommer til å ligne på de andre araberlandene, er årsaken ikke kun intern. Viktige eksterne faktorer bør ikke oversees. Det samme gjelder forresten også andre araberland hvor den eksterne innflytelsen først og fremst kommer fra USA. I det palestinske tilfellet blir den også utøvd av Israel og med varierende styrke av EU. Uten ekstern støtte kunne middelalderske sheikdømmer i Gulfen ikke ha fortsatt sin eksistens i den samme politiske formen. Mange autoritære arabiske regjeringer sitter fortsatt ved makten takket være den eksterne støtten de får. Dersom de møter en trussel, intervenerer den eksterne makten, som i tilfellet med Kuwait. Så den eksterne faktoren er veldig viktig, og dette gjelder også for det palestinske tilfellet. PNA ble ikke først brakt til makten av det palestinske folkets stemmer. Den palestinske administrasjonen ble innsatt av USA og Israel i avtale med PLO-ledelsen.

- I hvilken grad er USA interessert i demokrati i Midt-Østen, og i hvilken grad er de det ikke ?

- La meg si det slik; USA er ikke prinsipielt imot demokrati i Midtøsten. Den viktige underliggende faktoren er USAs egne interesser. Dersom demokrati tjener deres interesser, vil de støtte det. Men slik tingene imidlertid er i Midtøsten vil ikke demokrati tjene USAs interesser. Ganske enkelt fordi et virkelig demokrati vil gi folk større innflytelse over deres egne liv, med andre ord også over oljepengene og utenrikspolitikk. Noen arabiske land kan til og med ønske en union eller en føderasjon. Vi vet allerede at USA motsatte seg Nasserismen i femti- og seksti- årene, fordi det kunne ha betydd en samlet arabisk region; en maktblokk å måtte ta hensyn til. Mange små land er mye lettere å forholde seg til, sett fra USAs ståsted.

- Hva ville være USAs problem i tilfellet Palestina, dersom man fikk et virkelig demokrati ?

- Autoritære regimer som kan ta raske avgjørelser er lettere å ha med å gjøre enn regimer hvor folk kan ha en innflytelse over sin egen skjebne. Det ville for eksempel være svært risikabelt for Israel og USA å arrangere en stemmeavgivelse over Oslo-avtalen; de kan nemlig ikke kontrollere resultatet. Sålenge det er en sjanse for at resultatet kan bli negativt, er det lettere for dem å operere innenfor en ikke-demokratisk ramme. Et stabilt autoritært regime er bedre enn et ustabilt samfunn, fordi stabilitet i USAs kontekst betyr å ivareta status quo i Midtøsten. Enhver endring i en annen retning vil bli definert som ustabil.

Ellen Marie Hansteensen bor i de palestinske selvstyrte områdene og studerer arabisk ved Bir Zeit Universitetet.

billedtekst: Arafat: Leder i en ettpartistat?

bombe: - Den politiske utviklingen i det palestinske samfunnet de siste tre tiårene, gir grunn til å håpe på et noe annerledes politisk samfunn enn det man finner i de fleste andre araberlandene.
bombe: - man kan ikke engang snakke om det palestinske folket dersom man bare mener de to og en halv million som bor på Vestbredden og i Gaza.

Artikkel automatisk generert, 26/01-96, kl. 02.09 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.