![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Tanken om andelseide bedrifter ble tidlig debattert i arbeiderbevegelsen, men i de aller fleste land var skepsisen, for å si det mildt sterk. Redselen for at det skulle utvikle seg felles interesser mellom bedriftens ledelse og arbeiderne, og slik svekke klassekampen var fremtredende.
Det er imidlertid ikke vanskelig å finne belegg for at idéen er strålende. I de baskiske delene av Spania lever den i beste velgående og innen store deler av baskisk næringsliv har den et solid fotfeste. Denne regionen er også den med høyeste økonomisk aktivitet i Spania, og lavest arbeidsløshet.
Professor i sosialøkonomi Kalle Moene utga i 1990 sammen med Tone Ogndal boka Marked uten kapitalisme: økonomisk demokrati med selveide bedrifter. Dessverre utløste den ikke den store debatten som temaet og dagens økonomiske modus kunne trenge. Sett fra arbeiderbevegelsens side må det åpenbart fortvilete med dagens situasjon være at den ikke innebærer håp om forandring til de bedre. Kapitalismen som økonomisk modell har satt seg, og fraværet av alternativer er påtagelig.
Arbeidsløsheten er konstant eller stigende i de aller fleste land, selv i oppgangstider, samtidig som de rikeste, de som eier kapitalen blir rikere og rikere.
Banalt sagt, de som hadde lite fra før av blir fattige, de som har mye kan legge stadig flere mynter i kisten.
Lengselen etter et økonomisk system der det er samsvar mellom kollektiv og individuell fornuft, der det som er i den enkelte arbeiders interesse rimer med samfunnets behov, ligger i bunn av kommunismen. Imidlertid er det vanskelig å oppdrive mennesker som i fullt alvor tror at kun incentiver på samfunnsnivå er tilstrekkelig til å skape en dynamisk økonomi og et godt grunnlag for velferd. Suksesshistoriene glimter med sitt fravær.
En andelsøkonomi burde derimot kunne tilfredstille dette kravet, den enkelte arbeider vil ha sterk personlig interesse av bedriftens ve og vel. Det vil gi seg direkte utslag i hver enkelts økonomi. Samtidig tillater dette aktiv bruk av konkurransefaktoren.
Trist nok har modellen hittil vært mest utbredt blant høyinntektsgruppene, som arkitekter og advokater, og da på frivillig basis.
Høyre har i disse dager lagt frem sitt utkast til nytt prinsipprogram, det er selvfølgelig lesning, og holder seg selvsagt for god til å ta opp slike idéer. Hos Arbeiderpartiet er det heller ingen begeistring for idéen, fagbevegelsen vil neppe godta en slik poltikk og virker fornøyd med å kjempe for lønnskravene til de industriarbeiderne som fortsatt har jobb.
Hvis sosialdemokratiet er interessert i å starte jakten på saker for det neste århundre er et besøk hos partifellene i Storbritannia å anbefale, pluss en tur på biblioteket.
EDH