![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Regi: Leidulv Risan
Torshovteatret
Gaucho er et stykke som selv begår den største forbrytelsen - det blir konvensjonelt.Det finnes en retning i virvaret av postmodernistiske strømninger som innebærer en tro på at alt sant skal sies rett ut. Denne naivitet henger sammen med - eller legemliggjøres i - et kunstnerisk uttrykk som satser på den bastante avsløring: et direkte, kongruent speilbilde av tingenes tilstand. En slik tåpelig og fordummende litterær fremgangsmåte er noe av det som ligger til grunn for stykket Gaucho av engelskmannen Doug Lucie: han skriver seg inn i noe av det dårligste hva anglosaksisk litteratur og tenkning angår - hangen til den platte gjengivelse av det rent faktiske, noe som sannsynligvis beror på manglende fornemmelse for den nødvendige ulikhet - eller inkongruens - mellom kunst og liv.
Dette er sørgerlig, for truppen på Torshov gjør sannelig sitt beste (og Ragnar Hovlands oversettelse klinger utmerket). Krim-opplegget under det hvite solseilet er iscenesatt av Leidulv Risan, dyktig, fortettet, slik at skikkelsene blir mer interessante enn teksten tilsier. Rollebesetningen er god. Den kriminielle super-jappen fra Oxford spilles gutteaktig sjarmerende solbrun og motekledd av Kai Remlov. Han som sier rett ut, typisk i språkbruk og språktone, at det ikke er «min stil» å ta livet av folk. Men det gjør han, likevel, og Henrik Mestad stirrer storøyd mens han får underlivet maltraktert til blods av Petronella Barker, han påstått narko-politi, hun hore med østblokkbakgrunn. Ja, ja. Og så har vi Anne Marit Jacobsen som fordrukken halvgammel ulykkelig sladrespaltist, også hun spiller godt, og det finnes et øyeblikk mellom henne og Barker med høy og ganske tiltalende emosjonell temperatur.
Populisme. Merete Moen, derimot, har fått en rolle som fra forfatterens hånd er så forsvinnende svak i utformingen at hun bekrefter et helhetsinntrykk av manglende sans for det menneskelige utover den karakteriserende sjablongen. Hun er gift med Kim Haugen, og han er påstått homofil (det var han også i Pterodaktyler, for et år siden omtrent, på Torshov det også - et stykke i den samme kitschy gaten), og alkoholiker. De spiller bra. Hans sammenbrudd, skjelvende, er glimrende tolket. Det hele fungerer faktisk ganske knirkefritt innen rammen av Kathrine Tolos pop-kunstneriske scenografi. Likevel blir helhetsinntrykket blasst: det blir for mange opplagtheter!
Er dette 68-generasjones selv-forhold? Fra politisk rusdyrkelse og flower-power-romantikk til hard business og til syvende og sist det rene krim-anarki? Lyder ikke dette vel bornert? Konvensjonaliteten er den største forbrytelse i dette stykket. Det er simpelthen en guttebokfremstilling, moteriktig - og dermed mer tilslørende i forhold til realitetene enn en mer personlig og mindre populistisk fremstilling: stykket inneholder mye harselas over tidens allmenne fordummelse, men bidrar til det samme - for den som slåss med feieren, blir svart. Og den såkalte 68-generasjonens populisme er en selvrefererende pertetuum mobile som beklager og beklager at de også ble voksne.
SalongfŠhig krim. På det dypeste nivå vi kan finne, «handler» stykket om prostitusjon. Moralsk? Påstått moralsk, vil jeg si. Det er umoralsk å servere skuespillere et stoff som mangler tilstrekkelig - en slags parafrase (eller «metaplan») over den nå så salongfŠhige krim-genren. Petronella Barker som hore, glimrende spilt, nervøs, syk av narkotika, forvirret og tidvis uten talens bruk, gjør ikke inntrykk i kraft av noe som helst etisk poeng - men appellerer til en viss menneskelig undring, ønsket om å forstå. Hva foregår? For vi vet jo at folk kan være kjeltringer, også denne generasjonen folk, eller også folk fra østblokken, etc. Hele problematikken er grunnet på en generasjons sjablong-tenkning om hvem som «står på den rette sida» osv. Fordummende. Til gjengjeld må det sies at skuespillerne makter å skape en atmosfære av uhygge - ikke minst preget av cannabis, tydeligvis med den nødtørftigste erfaring med stoffet. Det skapes til tider en nesten svimlende uvirkelig stemning, og som maretitt betraktet er denne oppsetningen suggererende. Var man riktig velvillig kunne man velge å betrakte mengden sjablong-formuleringer og sjablong-refleksjoner omkring studie-tiden, etc. som en del av dette uvirkelige marerittet. Men jeg er redd at mindre sensitive sjeler vil ta disse livs-synsingene på alvor, og «kjøpe» det hele tross flatheten.