Bok: Fridtjof Nansen: Eventyrlyst.

Redigering og forord av Erling Kagge 222 sider Cappelen

Nansen og ubehaget i skikulturen

Hvorfor Nansen ikke ble kåret til konge i 1905 er et lite mysterium. Kanskje var mannen for stor? Som den eneste privatperson i verdenshistorien kunne Nansen skrive ut egne pass, som om han utgjorde en nasjonalstat på egenhånd. Nitten artikler, essays, taler og utdrag fra mesterstilisten Nansens hånd foreligger nå i nyutgivelse.

I is og ånd. Den første fortellingen, På ski over fjellet (1884), viser Nansen på sitt kosteligste. Nansen var konservator i zoologi ved Universitetet i Bergen da han fikk en uventet anledning til å foreta seg noe mer meningsfullt. Anledningen til å gå på ski over fjellet fant Nansen tilfeldigvis i et Idrets-blad: «Men hvad stod der?…Premie-skirenn i Husebybakken den 4.februar? Var det mulig? Skulde det virkelig fins ski-føre noensteds i Norges lann?» Og heldigvis, Dr. Danielsen var «som vanlig forståelsesfuld» og gav Nansen reislov. Avgårde bar det, på ski fra Bergen til Kristiania og tilbake igjen. For å hoppe på ski.

I gleden over å finne skikkelig skiføre går Nansen etterhvert nesten av skaftet. Rasjoner på en skvett melk og en appelsin (stivfrossen og hard som en «kokosnøtt») om dagen, samt en halvtimes søvn under en snøskavl er alt han trenger for å holde det gående. Når han våkner uthvilt står han rett utfor flåg på skaresnø i natten. Møter han ulv blir han lettere bekymret - på reinens vegne. Innfødte på fjellgårdene tror Nansen er et troll når han kommer til gårds. I suveren stil overser han lokales råd hva rutevalg, tidsskjema og vær og føre angår. Her skal vi rett Fram! Med en gang! Det er ikke Nansen som kjemper mot elementene, det er elementene som kjemper mot ham, i en ujevn kamp bare Nansen kan vinne.

Nansen stopper aldri for å spørre seg selv om meningen med ensom å bane seg vei gjennom betydelige deler av den sør-norske fjellheimen i snøkav. Det er som han er genetisk programmert til å gjennomføre nordmannens naturlige trekkmønster over fjellet. Hvordan det gikk i skirennet og hva som ellers hendte i Kristiania, får vi aldri greie på. Å være alene på tur med ski på bena, that's the question. Roald Amundsen hadde garantert lest høvdingens beretning Over fjellet da han i 1896 gikk over Hardangervidda, norske polfarerers treningsleir, sammen med en av sine brødre. Amundsen brukte «Nansen-metoden», men da han våknet var han fullstendig fastfrosset, som i en iskiste, og broren reddet hans liv.

Nansen gir ikke inntrykk av å være hverken overdrivelseskunstner eller skrytepave. Det er snarere underdrivelsene av dramatikken i det den frie og lykkelige naturmannen forteller som slår en. Man er da ikke kvinnfolk heller! Hjalmar Johansen, Nansens ledsager under jakten på Nordpolen, uttrykte essensen i denne livsholdningen da han i et basketak med en isbjørn rolig utbrøt Nu får de nok skynde Dem, hvis det ikke skal bli for sent til Nansen, som fomlet med å finne frem børsa (Foredrag om «Fram»-ferden).

Fortellingen om turen over fjellet ender med et etterskrift skrevet over 30 år etter den opprinnelige turen. Her møter vi sivilisasjonsskeptikeren Nansen som med melankolsk patos ser at kulturen kryper inn på naturen: «Men så nu! Lokomotiv-pipene skingret gjennom stillheten, togene fór prustende att og fram, den svarte kullrøiken slo ut av tunnel-hullene op mot den blå himmel - og den såkaldte kulturen kryper høiere og høiere op på vidden med sine store hoteller og sine uunngåelige 'turister'». Amundsen på sin side bejublet banen og teknikken da han tok toget over fjellet i 1908, men naturaristokraten Nansen mener at slik moderne komfort er «plebeiisk»: (Idealitet og Karakter).

Nansen vs. Jæger. Nansen står alltid for det «sunde» og det «gode». Av og til blir hans språk religiøst: «La det bli fullt forstått, at melankoli og pessimisme - selv om de kan være dragende - er synd, dersom de fører til uvirksomhet - så alvorlig misgrep som noen synd i verden.»(Vitenskap og moral).

Som varamann for alle «sunne» verdier har Nansen avleiret seg som en arketyp i den norske kollektive bevissthet. I Hjalmar Christensens roman Bastarder (1894) kommer konsul Krogh til at Norge er i en skjebnetid, og at landet og ungdommen må velge mellom «Hans Jæger og Fridtjof Nansen til skydshelgen». Halvor Fosli skiller i sin bok Kristianiabohemen (1995) mellom to ungdomsidealer i 1880-90-åras ungdomskull: «Vi kan kalle det ein Jæger-fløy og ein Nansen-fløy; absint kontra idrett, kaféliv kontra turar i skog og mark, lediggang kontra vellyst, seksualliv kontra speidarliv - ein «usunn» ungdomskultur kontra en «sunn» ungdomskultur».

Dialektikken mellom Nansen og Jæger er på mange måter levende også i dag. Oslo er byen hvis største fortrinn i mange borgeres øyne er nærheten til marka, en tung og dyster granskog! Norges offisielle image, slik det for eksempel ble eksponert under OL på Lillehammer, er Nansen uten pruting.

Nansens «modernitetskritikk» er ofte skibasert: «Går man en søndag om vinteren op til Holmenkollen eller Frognerseteren og ser på de rekker av ski som der står stukket i sneen, så finner man vanskelig et par som har nogenlunde personlig preg, den ene ski og den ene påbinding er akkurat lik den annen.» (Idealitet og Karakter)

Nansen så mulighetene for heroisme i den moderne verden ebbe ut på begynnelsen av århundret. Den nye, fargeløse tid er for Nansen skapheltenes tid. Jubel og ære lar seg ikke høste andre steder enn i idretten, og da av personer som ikke er annet enn menneskelige veddeløpshester (Nansen). Nansen forutser en utvikling der dontene på idrettsbanen får monopol på å distribuere heltestatus. «En skiløper er ofte en mann som hopper så og så mange meter. Dette utvikler legemet, kan hende, men ånden skulle vel også være med?» (Friluftsliv).

Løsningen på sivilisasjonsproblemene («kapspringingen som kalles det moderne liv») er selvsagt en skikkelig skitur i ensomhet: «Det som skulle gi oss erstatning og føre oss tilbake til en mere menneskelig tilværelse er og blir nu engang det enkle liv i naturen, skog og mark og fjell, på de store vidder, i den store ensomhet, hvor helt nye og større tanker strømmer inn på en og setter merker som ikke så hurtig utviskes igjen. En føler sig uvillkårlig som et annet, naturligere og sundere menneske; en føler en har noe som ligger under og som er ens virkelige personlighet, og en vender tilbake med et friskere og sundere syn på hele livet enn slik som det fortoner sig her inne i byen. Se, i ødemarkene…er det personlighetene formes» (Friluftsliv). Tidens idealer kan potensielt frembringe «en farlig ensformighet, en alminnelig gråvelling, hvor det vil bli vanskelig å utvikle en personlighet.»

Bjørnson mente at selv om han hadde skrevet nasjonalsangen, så hadde Nansen levet den. Og Nansen er en fremtredende representant for det ukunstlede norske naturaristokratiet fra kong Sverre til løytnant Glahn, professor Arne Næss og Vegard Ulvang. Er du en av gutta, så er du en av gutta på skauen. Kong Olav, som gikk ensomme turer med hunden Troll gjennom Nordmarka etter å ha lirket småpengene ut av nikkerslomma for å betale på trikken, visste nok godt hvordan å oppnå popularitet og lojalitet. Og dessuten likte han sikkert å gå på ski! Nansen er tilsynelatende klar over sin plass i den norske kongeløypa: «Over disse fjell-viddene skulde det altså være at Sverre, efter sagaen, fór vill med sine menn i november for syv hundre år siden…» (På ski over fjellet).

Evnen til å bestige fjell, gå på ski og trives alene i gold ødemark, er de usynlige insigniene den norske naturadel pynter seg med.

Biologisten Nansen. Til tross for naturtilbedelsen, som topper seg i hans seksuelt ladede metaforer tilegnet Nordpolen, er Nansen langtfra bare en romantiker. Han hadde doktorgrad på slimålen (Nrges nasjonaldyr ifølge en avstemning i ni-timen), og fremstår like gjerne som en opplysningstenker og realist som kjemper for «hele menneskehetens fremgang». Hans håp for «Nationenes forbunn» preges av sunnhetsideologi og naturverntenkning; «Vi kan nevne hygiene, smittsomme sygdomme, virkningen av urbanisering, racehygiene, virkninger av menneskelivet og den industrielle virksomhet på klimaet, studiet av havets betingelser for produksjon av liv, vekslingene i havets solens stråling o.s.v.» (Nationenes forbunn).

Enkelte vil kanskje reagere på at Nansen nevner rasehygiene, men det var først etter krigen at dette ble et betent tema. Zoologen Nansen var biologist, og som så mange andre i tiden unnlot han ikke å projisere biologiske teorier over på det sosiale: «For den biologiske lov, at livets og fremskrittets krefter er sterkere enn dødens og degenerasjonens, holler også stikk for det menneskelige samfunn» (Nationenes forbunn).

Men Nansen er ikke helt konsistent i sin optimistiske kulturbiologisme, og tipper i et svakt øyeblikk mot en kulturpessimisme à la Schopenhauer, Nietzsche og Spengler: «Blikket søker tilbake mot de enkle, oprindelige livsverdier, som ligger stengt bak det Eden som er tapt. Verdenssjelen er syk til døden, motet er brutt, idealene er bleknet, livsviljen ménskutt; det fjerne blåner sløret bort bak ødeleggelsens brannskyer - troen på morgenrøden er ikke mer.» (Nobel-talen).

Tidens frenologi (skalleforskning) og sosialdarwinisme er heller ikke fremmed for Nansen, og om Crõ-Magnon folkene sier han: «Med en praktful legemsbygning, høiere enn os, over 180 cm i høyde, og hvilke skaller! Se denne vakre, høye, åndfulle buen fra den fine pannen til nakken! En skalle som har en sjettedel mer hjerne-innholl enn en moderne europeers. - Tenk om en slik mann kunde ha fått opdragelse og kundskaper som en student i våre dager, hva kunne han ikke ha gjort ut av livet hvis han var stillet i vor mitte? Han vilde sikkerlig ha greid sig i det minste like godt som noen av os.» Enkelte som har tilbragt noen år på Blindern vil nok nikke gjenkjennende. Årsakene Nansen finner til degenereringen er «at den oppadgående linje i utviklingen stanset «for tusner av år siden på grunn av forhollene i det moderne sociale liv, særlig den økende sammenklumping i byer, som ikke er til gunst for å la de dyktigste overleve de svakere, og som fører til at menneske-slektens unnerlegne elementer formerer sig mest. - Menneske-rasen forandre sig sikkerlig fremdeles, og forandrer sig hurtig; men hva hjelper det å galoppere hvis det går i den gale retningen?» (Eventyrlyst)

Et annet sted anbefaler Nansen «læren om the survival of the fittest», i den forstand at vi «bør benytte all den energi vi eier til å avpasse organismen etter omgivelsene» (Vitenskap og Moral).

Bekymringen for menneskehetens genetiske arvemasse var stor i Nansens samtid. Og biologismen synes nå å være på full fart inn igjen. Professor Richard Lynn (University of Ulster) skrev for eksempel i fjor en artikkel i Times med tittelen «Is Man Breeding Himself Back to the Age of the Apes?» der han støtter fri abort «som et middel til å redusere fruktbarheten til mindre kompetente og intelligente folk». Robert Gordon, en amerikansk forsker som leder et program kalt «the Project for the Study and Intelligence of Society» har på lignende måte hevdet nødvendigheten av en kampanje som «discourages» uintelligente til å formere seg. WHO (Verdens Helse Organisasjon) går ikke så langt, men den oppfordrer sine medlemsland til å føre genetisk kontroll med deler av befolkningen for å hindre at barn med arvelige sykdommer blir født. Ikke engang skalleforskningen er død, og den amerikanske forskeren J.P. Rushton brukte nylig argumentet med at svartes hjerner er mindre enn andre rasers i en diskusjon av den intellektuelle yteevnen. Den mest kjente boken fra de senere år i denne forbindelse er Richard Hernsteins og Charles Murreys The Bell Curve (1994), som forsøker å vise at svarte er mindre intelligente enn hvite og asiater. Vitenskapelig rasisme spilte også en rolle i den serbisk nasjonalismebevegelsen (Zivko Mikic fant 20 forskjellige raser blant serberne). Nansen mente uten sammenligning forøvrig at Amundsen «Til alle tider vil (...) stå for seg selv i jord-forskningens historie - en type sprunget ut av sitt folks dypeste røtter» (Ikke med i samlingen).

Ateisme og nasjonalisme. Thomas Carlyle (1795-1891), den engelske «aristokratiske» filosofen og forfatteren, som var anti-demokrat, anti-sosialist, anti-liberalist, anti-kaptialist, anti-fremskritt, anti-semitt osv., siteres oftere enn noen annen av Nansen. Hitler delte Nansens begeistring for Carlyle, og insisterte på at ekstrakter fra Carlyles bok om Fredrik den store skulle leses høyt under de siste dagene i førerbunkeren. I en kommentar til slaveriet («the Nigger Question») sier Carlyle: «One always rather likes the Nigger; evidently a poor blockhead with good dispositions…the Almighty maker has appointed him to be a servant.»

Slikt finner en ikke hos Nansen. I motsetning til Carlyle kjempet ikke Nansen for å være den mest konservative i sin tid, eller drømte om en mektig diktator som kunne rense samfunnet for alt sykt. Allikevel var Nansen reaksjonær, med dyp skepsis til de moderne massebevegelser som forvitret den nansenske treenigheten - mot, uavhengighet og eventyrlyst. (Eventyrlyst). Kommunismen og kollektivismen avviser Nansen på metabiologisk grunnlag: «Kampen for tilværelsen og dens opdrift skal på en vis avskaffes; men den er av fundamental betydning for utviklingen av alt organisk liv, og ingen setter seg ustraffet ut over naturens elementære lover» (Internasjonalisme og utjevning).

Når Nansen projiserer naturlover direkte over på kulturen og moralen, begår han en feil som ligner den Thomas Hobbes (1588-1679) gjør når han uten reservasjoner overfører mekanikkens lover på alt menneskelig. Moralen er for Hobbes et understudie av fysikken, hvor bevegelsen og motstanden mellom krefter (powers) i bevegelse er det sentrale. Slik er det også med Nansen: «Paradiset er jo stille-ståen. I fysikken er det en lov som sier, at i det rum hvor alle energi-forskjeller, alle motsetninger i temperatur og energi-former er utjevnet, der stanser all utstråling, all forandring, alle reaksjoner, det er den stivnede død. Men i det menneskelige verdensrum, i samfundet, er det ikke anderledes; utjevning motarbeider utvikling; det er jo nettopp forskjellighetene, motsetningene mellom folkene, mellom individene, som betinger gjensidige impulser, forandring, røre, fremgang; uten den stivner efterhånden samfunds-virksomheten, og kulturen forbenes; dette er en naturens lov vi ikke kan komme utenom» (Internasjonalisme og utjevning).

Nansen deler forbausende mye med materialisten og deterministen Hobbes. Nansen har ingen tro på en udødelig sjel. «Sjælens tilværelse» bestemmes som alt annet av blinde og meningsløse kausalforbindelser. Om den frie vilje sier han: «Denne idé, selv om den er en illusjon, synes å være nødvendig for samfundets trivsel, og det er neppe mulig å utrydde den i praksis fra den bevisste sjel som den er en del av - en sjel hvis tilværelse bestemmes av forutgående årsakskjeder.» (Min tro)

Nansen var som kjent langtfra noen rå sosialdarwinist i praksis. Foruten den oppriktige humanistiske tonen som alltid skinner igjennom i hans skrifter, er hans arbeide for å redde millioner av russiske flykninger er vitnesbyrd om det. Under flyktningearbeidet i Russland var forøvrig Quisling nærmest for Nansens høyre hånd å regne. Quislings «Politiske tanker ved Nansens død» (Tidens Tegn, 1930) markerer også starten på Quislings offentlige karriere som politisk ideolog. Nansen og Quisling var begge nasjonalister i hver fiber, og at Nansens var gallionsfigur for det reaksjonære Fedrelandslaget er velkjent. Quisling funderte en stund på å få til en høyreradikal fellesfront med Fedrelandslaget, men kom til at Fedrelandlaget var for arbeiderfiendtlig.

Også Nansens nasjonalisme virker biologisk motivert, og han hevder at «nasjonal patriotisme er en nødvendig stimulans for utviklingen av menneskeheten» (Eventyrlyst).

Han ville neppe ha blitt en Quisling. Nansen er mer ibsensk enn fascistisk i sine tilløp til fanatisme. Som vår fremste forsker i norskhetens kulturelle arvemasse Tor Bomann-Larsen påpekte, i sin Amundsen-biografi av fjoråret, utpekte Nansen Ibsen til «den mann som merket min ungdom, avgjorde min utvikling, som pekte på kallets krav og viljens adel.» Som Brand og Dr. Stockmann er Nansen besatt av det som er rett: «Spørsmålet er sannelig ikke: hvor står flertallet; for der vil jeg også stå. Men spørsmålet gjelder hva som gir meg en rett, - for der skal jeg søke å bringe flertallet til å stå. Politikere av den rette malm går ikke til noe flertall; men flertallet kommer til dem. Først da blir de virkelige politikere.» (I dagens spørsmål).

Til tross for den forgiftning av de åndelige livskilder Nansen så rundt seg, synes han mot slutten av livet å være optimist hva sivilisasjonens muligheter angår. Han hyller moderniteten og sivilisasjonsfruktenes velsignelser (kommunikasjons-midler, underholdning, masseproduksjon, ny arkitektur). «Vi har således midler til å skape en lysere, mere tilfredstillende tilværelse for alle mennesker, og det er overlatt til oss å bruke disse midler. Vi skulle derfor ha grunn til å se fremtiden i møte med tillit og håp.» (Min tro)

Vår bejublede polfarer Erling Kagge har gjort et utmerket utvalg av tekster, og i tillegg skrevet et upretensiøst og instruktivt forord. En savner imidlertid et register, eller henvisninger til hvor artiklene og utdragene fra bøker er hentet. Litt pussig er det også at alle illustrasjonene er fra isødet, selv om bare et fåtall av artiklene omhandler det polare. Vi aner at Nansen har betydd mye for Kagge, men en trenger slett ikke selv å være henfallen til kagging for å ha glede av samlingen. Nansens har satt varige skispor etter seg, og han er en selvsagt del av den norske kanon.

MORTEN ANDREAS STRøKSNES

1. Eventyrlyst: Nansen i gledelig samling.
2. Hvor Nordlyset flammer: Fridtjof Nansen i egen strek - i sitt rette element.

Artikkel automatisk generert, 20/01-96, kl. 11.27 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.