Billedkunst: Skogens åndepersjonasjer

Tore Hansen Kunstnerforbundet, store sal Til 28. januar

Det er typisk norsk å befinne seg i en granskau.

Moderne troll Perspektivet på bildene blir interessant i det man spør seg om maleren spiller på rene assosiasjoner som forventes å springe frem i en beboer av ødelandet Norge. Om det er rene samlinger av naturinntrykk fra Norden som gir bildene deres kraft, eller om denne billedverdenen avspeiler en allmenn, abstrakt kvalitet som pakkes inn i norgeslandskapene. Han skaper et sterkt uttrykk, en forførende presisjon og gjengivelse av naturopplevelsen, og det som forstås som det trollske. Helt fra Kittelsen og Werenskiolds tid ble skogens mange åndepersjonasjer foreviget i naturens egne formasjoner; trollene hadde kropper av grantrær og fjell, og var tette av lav og mose.  se figurer i terrenget, som personifikasjoner av naturens krefter, er en del av tradisjonen innen norsk landskapskunst.

Nå maler Hansen dette ut med bred pensel, flytende former, med stammer som ikke kan skilles fra grenene og en runeaktig rissing på malerflaten.

Vandringsmann og måne går over i hverandre i bildet Måne, og i Finnskog blir treet omformet til en fugl, som ruver på toppen. Dette panteistiske eller panparanoide elementet er gjennomgående, og åpner etterhvert også for en humor som mytetradisjonen innen norsk billedkunst alltid har tatt med. Skogsånder, troll og deslike er lett komiske, den barnslige, primitive angstreaksjonen som det siviliserte mennesket får når det for noen timer blir satt tilbake i det naturlige landskapets kaos, nøytraliseres best når skrømtene blir skarpt avtegnet og dermed rent groteske.

Skogen som tegn Men i disse bildene synes det også å ligge under en heller ny dimensjon, der individets enhet med landskapet understrekes fremfor tidligere tiders nøye avgrensning av individet i omgivelsene. Jegeren med alskens remedier er blitt en skygge, like lite ute etter å forsvare seg som å angripe. Det «ville intet» av forvridde naturformer som mennesket tidligere så det som en brutal utfordring å lokke et levebrød ut av, er i Hansens bilder subtile tegnsett, i hvilke den enkelte umiddelbart vil projisere ut en skjult, personlig mening.

Slik vil tilskueren aldri helt vite hvor han plasserer seg selv i opplevelsen av bildet. Sentrum kan være hvor som helst på lerretet, blikket kan feste seg og organisere inntrykket på en uforutsigelig måte. Når dette kombineres med skogsfølelsen og ensomhetstilstanden, gir dette et effektivt brudd med den nasjonalhumoristiske trolltradisjonen, og latteren skyves i bakgrunnen. Avstand og intimitet oscillerer, opplevelsen blir stedløs og organisk, - lik den digre skogen som maleren lar en forsvinne inn i.

Utstillingen sett som helhet gir imidlertid et litt flytende uttrykk. På den ene siden er de ytterst sterke, poetiske opplevelsene, med en glimrende abstrahert beskrivelse av forholdet mellom jeget og naturen som grenseland mellom tegn, tanke og sanseopplevelse. I tillegg kommer noen mindre slående uttrykk, som i Runer, der en mannsskikkelse går over i noen kvasiruner. Det understerker forsåvidt den delen av malerens program som går ut på å vise tegnet i tingen, men i seg selv fungerer det dårlig. Et annet verk, med tittelen Nasjonalteater, viser en elg mellom røde forheng, som en slags teaterscene. Her blir poenget vel banalt, selv om elgen gjør seg godt der den står. Disse bildene er mer påstander enn poesi, og sier lite. Særlig forstyrrende virker det imidlertid ikke, og utstillingen tilhører de mer interessante.

SIMEN MIDGAARD

Tore Hansen: Trollskogen - nasjonalhumoristisk fornyelse («Finnskog»)

Artikkel automatisk generert, 20/01-96, kl. 11.27 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.