![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
160 sider
Cappelen
Finn Gustavsens bok om Cuba er et varmt forsvar for landet. Dessverre er ikke alt i boken like troverdig. Imidlertid er boken en strålende dokument over forfatteren, en mann som fortsatt tror.Cuba lever heter Finn Gustavsens nye bok og om noen skulle si seg uenig i forfatterens tittel, så lever i hvert fall Cuba i Gustavsens sinn. Dette er et Cuba langt fra den elendighetens øy som man til vanlig blir presentert for. Gustavsen søker å gi et bilde av et land der folk er glade til tross for mye motgang, tross alt elsker folket fortsatt Castro om enn ikke like hemningsløst som tidligere, ja, selv de prostituerte på Cuba er lykkeligere enn andre steder og også de jobber for revolusjonen.
Gustavsen har to mål med boken som dessverre for ham er selvmotsigende. På den ene siden vil han vise frem et land som er langt bedre enn gjengs oppfatning, på den annen side søker han å legge all skyld for at det er forferdelig på Cuba på USAs politikk. Disse to motsigelsene lever tvers i gjennom hele boken. Selv virker det ikke som om Gustavsen er klar over motsetningene. Her ligger noe av det triste ved boken.
USAs politikk. Gustavsen har nemlig helt rett i at USAs politikk har vært en tragedie for Cuba. Ikke alle hans eksempler på blokadens virkninger er like heldige, for eksempel er det tvilsomt om behovet for utstyr til avanserte hjerteoperasjoner hadde vært særlig stort i Cubas kriserammede helsevesen om de hadde fått tilgang til dette. Men i det store og hele viser Gustavsen frem det absurde i USAs blokadepolitikk. Særlig godt er hans kapittel der han beskriver innstramningene i blokaden i løpet av 90-tallet, et tiår der ideologien ellers er lagt på hyllen i amerikansk utenrikspolitikk.
Like heldig er ikke Gustavsen i sine beskrivelser av Cubas egen utenrikspolitikk. I ettertid lar det seg muligens gjøre å beskrive Cubas innsats i Angola som fortjenstfull innsats mot apartheid-regimet i Sør-Afrika. Verre er det at forfatteren på andre områder søker å vise at Cubas utenrikspolitikk ikke var avhengig av det tidligere Sovjetunionen. Utfra den kalde krigens logikk var det rimelig at det USA-boikottede landet drev inn i Sovjetunionens interessesfære. Ikke bare rimelig, kanskje rett og slett fornuftig kan en argumentere - skulle landet i det hele tatt overleve. En slik forståelse er dessverre ikke god nok for Gustavsen. I hans drøm om Cuba må landets handlinger være rent altruistiske. Derfor forteller han oss at landet ikke var subsidiert av det tidligere Sovjetunionen, byttehandelen mellom sukker og olje skjedde på rent forretningsmessig grunnlag. Få sovjetiske ledere vil nok si seg enig i den analysen. Enda mer pinlig er det når han beskriver Cubas støtte til invasjonen i Afganistan som et resultat av troen på at dette var til beste for det afganske folk.
Cubas folk. Først og fremst er imidlertid dette en bok om Cuba selv og dets folk. Gjennom møter med alle slags mennesker vil Gustavsen vise oss at situasjonen langt fra er så ille som vi ellers blir fortalt. Til en viss grad klarer han det også, vi får vite at cubanere liker å kle seg pent, de ønsker å arbeide for fremtiden, de har sine drømmer. Med andre ord, de er som mennesker i alle land. I disse avsnittene er det mer forfatterens kjærlighet til landet som slår i gjennom en noen egentlig forståelse av det cubanske folk. Noen ganger går han imidlertid for langt; det er vanskelig å tro hans fortellinger om at den jevne cubaner er lykkelig over at strømmen kobles ut bare fem timer om dagen. Aller verst er hans beskrivelse av Cubas prostituerte. Hans fortelling om de lykkelige prostituerte i Havana passer bedre som reisebeskrivelse i Alle Menn enn i denne boken. Uansett om Gustavsen drømmer om Cuba så bør han holde seg for god til å om ikke forherlige så i hvert fall godta prostitusjon.
Boken er imidlertid ikke sterkest som en beskrivelse av Cuba. Derimot er den et strålende dokument over Finn Gustavsen. Hans etterfølger som partileder avskaffet marxismen ved et pennestrøk, den passet ikke inn i den nye tid. Gustavsen derimot har alle sine idealer i behold. Og det er forfriskende idealer, det gjør en godt å lese om en som fortsatt tror. Så får leseren heller være overbærende med vrøvlet som følger med på ferden.