![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Forord og oversettelse ved Henning Kramer Dahl
Solum Forlag 1995
Først sosialdarwinisme, deretter paradis: Den store portugiser viser sitt komiske lynne.Som redaktøren påpekte, tittelen på dette lille verket av poeten Pessoa er i seg selv pirrende, en contradiction in terms, eller som stilistikken forteller, et oxymoron, en metafor gjort av to gjensidig ekskluderende meningsgehalter. Anarkismen, tradisjonelt oppfattet som en sekularisert form for frihetsteologi,et evangelium for enkeltindividets suverŽnitet og nærmest sakrale status, som en hellig enhet blant andre likeverdige og likestilte helgener, har etter denne oppfatningen dårlige levevilkår side om side med den monetære tenkemåten, der pengekapitalen bestemmer den enkeltes grad av frihet. Og det er også uforsonlige filosofier Pessoa fremstiller hånd i hånd, slik kanskje bare en skribent kan tillate seg - kjent for en rekke selvstendige fiktive forfatterskap/masker, pseudonymer, som innbyrdes bedriver en poetisk polemikk.
Her bruker Pessoa en variant av det platonske drikkegildet, symposiet, i lett parodisk utgave, ved å begrense situasjonen til en dialog mellom anarkisten/bankieren og forteller, sittende ved bordet etter middagsmåltidet i all upretensiøsitet, der et tilfeldig spørsmål («Det er sant: her om dagen ble det fortalt meg at De engang har vært anarkist…») blir en anledning for anarko-kapitalisten til å utlegge sin sterkt personlige ideologi. Dette er, som Henning Kramer Dahl nevner i forordet, litteratur preget av sin egen tid; publisert i 1922, like etter 1. verdenskrig, og to år etter bolsjevikene definitivt vant absolutt makt over det russiske imperiet. Det er også skrevet i skyggen av en politisk turbulens og total mangel på stabilitet innad i Portugal, - ironisk nok det som i samfunnspolitisk sjargong kjennetegnes som «anarki».
Mot dette anarkiet, på både hjemlig grunn og internasjonalt, er det Pessoas «maske» forsøker å argumentere sin sak for sin bordpartner - med basis i logikken. Med en gradvis og nøysom utlegning redegjør han for sin overbevisning, bygget på egen erfaring, der den opprinnelige bakgrunnen som proletar er en provokasjon mot hans tidlige bilde av frihetstilstanden - han tar fattigdommen personlig, som et overgrep begått mot hans egen person av det han kaller «sosiale fiksjoner». Det er fiksjoner som han i løpet av sitt monologiske resonnement fremstiller som hindringer for det naturlige mennesket, et menneske i sitt vesen egoistisk og egosentrisk; fiksjonene -familieinstitusjonen, kirke-, stats- og pengemakt, står i en kontrast til selve frihetsprosjektet som anarkismen argumenterer for, i både individuell og sosial forstand. Dette «fiksjonstrykket» må ha vært fenomenalt for en sensitivitetens seimograf som Pessoa, som så korrekt kunne måle krisetilstanden for enkeltmennesket, både i Portugal og på Kontinentet.
Men slik han som person må ha blitt konfrontert ansikt til ansikt med de store, anonyme ideologibyggene (leninisme, tidlig nasjonalsosialisme, italiensk fascisme), der begrepet om folkemassens påståtte samhold var gjengs ordbruk, er responsen han gir med sin «logiske» anarkist kanskje bare en helt naturlig (!) magereaksjon.
Men samtidig går Pessoa til bunnen av frihetsbegrepet, og de mellom-menneskelige problemene den må forholde seg til; to personer er nok for å snakke om to selvstendige soner av frihet, som må forholde seg til hverandre. Dette varsler en nærmest uomtvistelig maktkamp, det er også denne maktkampen anarkisten beretter om i sine egne ungdomserfaringer som idealistisk fanebærer for saken, i kompaniskap med jevnaldrende, der alle har personlige ressurser men ikke noen frigjørende kapital.
Det tyranniet som konvensjonene - ikke minst pengemakten - påfører den enkelte, som sveiser sammen disse anarkistene in spe, er overførbart til gruppens nivå; nødvendig nok vil enkelte dominere over andre, utfra sine forskjellige forutsetninger.
Rivaliseringselementet dukker før eller siden opp, og kanskje mer enn noe annet sted i grupper med sterke personligheter; implisitt får anarkismen samme problemer som modernismens individdyrkelse: desto flere «individer», jo trangere, og desto større friksjon mellom disse sonene av individuell frihet. Dette er den rabiate bakgrunnen for anarkistens brudd med sine likesinnede anarkister: kjernespørsmålet er for enhver pris å bekjempe - i frihetens navn - alle tyranniets former. Som en ekte konsekvensetiker fører dette anarkisten mot den eneste mulige frihetssfæren innenfor kapitalismens og borgerlighetens jerngrep, der det er han samme styrer pengene, og ikke vice versa, og derfor må han med logisk nødvendighet (!) sikte mot toppen av det monetære hierarkiet, og vinne seg en sann anarkists frihet-hevet over pengemakten.
Den nokså overraskende konklusjonen som bankieren serverer sin bordkamerat er at enhver anarkist må, for å bryte det mellom-menneskelige tyranni som rivaliseringen forårsaker, arbeide på egen hånd, hver for seg og i selvvalgt isolasjon for sammen å skape et samfunn av frie, selvstendige individer. Først en fase som ligner mye på sosialdarwinisme, og deretter: Paradis.
Portugiseren Pessoa viser i denne lille dialogen noe av sitt komiske lynne, og dessuten et stort spekulativt talent: den anarkisten han skaper i 1922 ligner uhyggelig på 90-årenes mainstream-opportunisme. En gang poet, alltid profet?