![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Oversatt av Knut Ofstad
Roman, 207 sider
Oktober
Ubehagelig tema, men likevel mye underholdning, i sterk, velskrevet romanDen irske forfatteren Patrick McCabe har med Slaktergutten levert en sterk roman, både språklig og handlingsmessig sett. Handlingen utspilles i et detaljert og levende tegnet irsk småbymiljø, men er likevel universell. I sentrum står unggutten Francie Bradys skjebne, gjennom hans fortelling for vi også vittige bilder av etterkrigstidens populærkultur og mindre behagelige bilder av dobbeltmoral og haltende mellommenneskelige relasjoner.
McCabe utnytter førstepersonromanens potensiale for å skape intimitet, leseren knyttes så sterkt til protagonisten at man står på hans side selv i situasjoner når han mister grepet om virkeligheten og legger ut på ville veier. Francie Brady vokser opp under vanskelige forhold, hvor mennesker som står ham nær stadig viser seg å svikte når det virkelig gjelder. Uten direkte sammenlikning forøvrig har romanen flere likhetstrekk med Ken Keseys Gjøkeredet, men der Kesey fokuserer på sammfunnets, systemets, undertykkelsesmekanismer, legger McCabe mer vekt på enkeltmenneskenes rolle. Slaktergutten byr på en sår, vond fortelling, klumpen i halsen vokser under lesningen, men gang på gang må man likevel trekke på smilebåndet og humre over Francies betraktninger, Francie selv har øyensynlig uknuselig pågangsmot - «Yahoo!»
«Så det var han som grunnla denne drittskolen for svin og sumpmenn altså sa jeg. Mye jeg gjorde. Da talen var over smilte Boble igjen og sa det var hyggelig å prate med deg Francie, fortsett som du stevner.» Det er først og fremst Francies muntlige, usentimentale språk som hever romanen, med en svakere fortellerstemme kunne Slaktergutten lett ha blitt en rørende, men litt patetisk og dermed uengasjerende fortelling. Rett på sak, selvironisk, full av treffende understatements og vittige portretter blir historien meget underholdende lesning til tross for et ubehagelig tema. «Så sprinta jeg som bare faen. Hele veien nedover gata tenkte jeg: Jaget fra by til by for en forbrytelse han ikke hadde begått - Francie Brady - Rømlingen! Bortsett fra en ting - jeg begikk den.»
McCabe veksler ubesværet mellom direkte tale og Francies tanker i dialogpartiene, hendelsene sees hundre prosent fra Francies ståsted, det er hans oppfattelse av virkeligheten som dirigerer fortellingen, og det er hans språk, hans slang som preger den. Det har neppe vært noen enkel oppgave å oversette denne boken, Knut Ofstad kommer vel i fra det, det er god flyt i språket og den muntlige sjargongen virker troverdig.
Desverre ødelegges en viktig del av lesergleden ved at forlegger røper bokens slutt i omslagets forhåndsreklame, når utviklingen ikke bare er forutsigbar, men klart fastslått på forhånd blir det vanskelig å holde engasjementet oppe, alle episoder som kan tyde på at handlingen vil ta en ny vending reduseres til uspennende intermesso mens vi venter på at omslagets profetier skal fullbyrdes.