FILM: Elisa

Regi: Jean Becker Frankrike 1995

Lettkledt fransk pike søker sannhet

Vanessa Paradis strutter rundt i hot-pants den første timen. Den siste timen sirkler hun inn sin ukjente far.

Ligger det et par pikante tabuer i luften? Er det ett eller annet i veien med mannlige franske regissører? Dette Lolita-komplekset? Denne flørtingen med sex i kombinasjon med ett eller annet eksotisk tema? Riktignok bor Elisa og venninnen hos halvgamle menn, og riktignok plukker hun opp andre i samme kategori, men - hun gjør det ikke med dem. Hun bare svindler og utnytter dem. Riktignok er hun en gatepike, men - hun verken prostituerer eller doper seg. På samme vis skildres hun, blant annet, som ganske freidig i sine tilnærmelser til faren hun oppsøker i siste halvdel av filmen, men - det fullbyrdes ikke. I denne filmen er det kun de kjente omstendigheter og manerer omkring synden som synes. Subtilt? Antydningskunst? Ja, på linje med Hammelow Bergs eleverte dans over koffertlokket på TVNorge. Eventuelt eksplisitt svineri tillegges tilskuerens snuskete fantasi. Lurt.

Med andre ord kunne spørsmålet om dennes filmens beskaffenhet fort blitt et spørsmål om man synes Vanessa P. er sexy eller ikke, noe det da også er. Vel, så er hun det. Becker forsikrer oss om det - Vanessa er riktignok en gatepike som svindler og stjeler som en ravn, men hun har likevel ikke stort annet enn kortbukser å gå i, stakkar, selv i scener der byens øvrige befolkning er vinterkledt. Det virker som garderoben hennes er komponert av noen halvgamle griser, og det er ikke sikkert disse er de samme som befinner seg foran kamera. Av samme grunn får man følelsen av at filmens tema er fokusert av samme stikkord som har dominert kostymevalget: pikant.

Ung pike svindler og utnytter eldre menn; hun stjeler og lever fra dag til dag. Hennes tanker gir oss dramatiske rasjoner fra hennes barndomstraume: Mor prøver å kvele henne av barmhjertighet og skyter seg selv, slik at juletreet tar fyr. Barnet Elisa bæres ut med oksygenmaske, mens vår Elisa på lydsporet forteller at hun ble født i flammer og røyk på julaften. Poetisk, i likhet med flere av filmens mer renhårige og tildels genuine scener. «Tildels» skrives ettersom man hele tiden har bismaken av forsert spekulasjon i et marginalfenomen: den sannhetssøkende gatepiken i opposisjon til det bestående, som i denne sammenheng er et takknemlig mål for vår avsky: de er unnfallende og feige (Elisas besteforeldre), de er ynkelige og lidderlige (som et par av de eldre herrene), eller falske og umoralske (som gjestene i bryllupet).

Likevel blir det unektelig noen underholdende og / eller originale konfrontasjoner ut av det hele. Om ikke annet er det alltid gøy å se fremmede mennesker bli svindlet på film. Andre scener er heller platte, eksempelvis når Elisa forteller gjestene i et bryllup hva de forskjellige har gjort og sagt om hverandre. Disse scenene er et åpenbart frieri til ungdomspublikummet, som en triumferende avsløring av pretensjoner og falsk idyll blant besteborgerne. Det virker noe lettkjøpt, i likhet med scenen der hun snyter horekunden, som forøvrig er hennes mors tidligere hallik. Skal man juble når hun rakker ned på ham for hans alder, flass og fedme? Til Beckers forsvar bør det nevnes at scenen er mer balansert enn som så; den stakkars horekunden er ikke skildret uten empati.

Så konfronterer hun opphavet: en forfyllet kvinnehater i havgapet, i Gerard Depardieus mer enn velkjente fremtoning.

La meg unngå å slå meg selv på kjeften ved å nyansere litt: Det er et utall karakterskuespillere omkring som spiller seg selv meget bra. Dette har blitt behørig bemerket i våre spalter. For å unngå å parodiere meg selv har jeg herved gleden av påpeke at Depardieu ikke er en parodi på seg selv. Ikke nå lenger. Han har allerede rukket å bli en parodi på våre forventninger til denne parodien. Minst.

Verst av alt: han spiller fremdeles bra, i det minste etter at hans første scene er unnagjort. En grovbygget, forfyllet fisker som raver inn på en kneipe og snøvler at alle kvinner er horer før han kastes ut - det minner mest av alt om en drama-studiesirkel med Depardieu som tema. Vel, så møtes de, men snakker de ut?

Innen det spørsmålet besvares finner Vanessa på mange pek som skal få ham til å undre seg over hvem denne piken er. Vanessa er utvilsomt en talentfull ung dame, og flere av scenene er overbevisende og morsomme, men det går ganske lang tid. Grunnen til at det ikke fenger mer, er først og fremst en regi som sjelden tilføyer scenene mer enn hva som synes med en gang. Da blir ikke resten mer spennende enn hva situasjonen tilsier, og det er ikke alltid så voldsomt. Så sexy er hun ikke.

SVERRE V. SAND

Gatebarn og besteforeldre. Vanessa Paradis forbereder et dramatisk utbrudd.

Artikkel automatisk generert, 20/01-96, kl. 11.27 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.