![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Regi: Martin Schmidt
Danmark, 1994
Breakfast Club går ad helvete til i dansk gyser for ungdom.Høsten 1987 gikk det tre skandinaviske filmer på Oslo-kinoer samtidig som alle hadde kastrasjons-scener (Ormens väg över helleberget, Hotell St. Pauli og Pelle Erobreren). Det så ut til å bli en ganske bekymringsverdig trend, men så dabbet det av. Siste time er den fjerde film fra Danmark i løpet av kort tid der noen ved en anledning løfter opp et avhugget menneskehode (De andre er Riget, Nattevakten og en bloddryppende vikinghistorie som vil lanseres senere). Hvorvidt det har skjedd et eller annet med danskene er det nok for tidlig å si, men man griper seg jo i å lure. Farvel bittersøte barndomsskildringer, velkommen avskårne legemsdeler.
Siste time handler om seks skoleelever som er blitt innkalt til et klasseværelse etter skoletid grunnet forskjellige grader av rampestreker og manglende samarbeidsvilje. Å være tenåring er definitivt ubehagelig nok, og bedre blir det ikke når filmens hovedpersoner låses inne i et klasserom sammen med liket av en biologilærer. Hold kæft, mand, hvor det er ulækkert, det hele.
Siste time er knapt noen klassiker. Noe av skuespillet er mere keitet enn vi er vant med fra dansk side, og spesielt logisk kan man ikke med sin beste vilje si at fortellingen er. Vi setter ikke her spørsmålstegn ved sjangerens interne logikk: at lik vandrer rundt og tar livet av tenåringer hører til dagsordenen slik sett. Men flere av skoleelevene blir drept mens den bloddryppende og angivelig henfarne biologilæreren fremdeles henger bak et dusjforheng. Dette viser seg i sin tur å heller ikke spille noen rolle siden Sidste time på mange måter er en form for ironisering over mediasamfunnet, der en slesk fjernsynsreporter ber skjebnen (i form av en terning han slår på skrivebordet) om ulykkeshendelser han kan rapportere fra for å øke sin egen rating. Den enes grufulle, smertelige død, den andres reklameinntekter.
Det er svært vanskelig å ikke nevne Nattevakten i samme åndedrag når man snakker om denne filmen. Nattevakten var en aldri så liten revolusjon på skrekkfilm-arenaen. Heltene røyket Prince, kjørte sykkel i stedet for bil, snakket et skandinavisk språk, bodde i kollektiv og var studenter med deltidsarbeid. Identifikasjonsmuligheten ble svimlende i forhold til klassiske amerikanske filmer av samme støpning, der hovedpersonene spiser «Twinkies», snakker om «The Prom», og setter seg bak rattet på en bil ved første anledning. Man har i Danmark tydeligvis vært beredt på å investere i filmer som bryter med den tradisjonelle nasjonale oppfatningen av hvordan filmer for ungdom skal være, og i stedet satset på filmtradisjonen den oppvoksende slekt av billettinnløsere hører til. Da hverken Nattevakten og Siste time står tilbake for filmer av samme slag fra USA, snarere tvert imot, kan man ikke se på dette som annet enn en temmelig fruktbar vei å gå.
Noe å tenke på, ihvertfall, mens vi selv venter på flere filmatiseringer av døde nobelprisvinnere.