![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
(The American President)
Regi: Rob Reiner
USA 1995
Bill Clinton har det beste byrået: Hollywood.Rob Reiner lager film om en amerikansk president. Michael Douglas tar hovedrollen. Godt er det - Saturday Night Lives Phil Hartman må etterhvert begynne å bli en alvorlig belastning for Clinton. Kanskje ikke. Richard Dreyfuss spiller «Ross Perot», og Annette Bening er Douglas' love interest. Dessuten: Hillary Clintons ukjente tvillingsøster spiller Benings søster! Kors på halsen. Se selv. Hva venter du av en slik film? Nettopp: et ryddig, hyggelig og forholdsvis troverdig innblikk i presidentens hverdag. Vi deltar i hans utfordringer og problemer, som er spedd opp med en vittig replikk hvert annet minutt, og situasjonskomiske pussigheter det annet. Familievennlig og streit som et egg. Den ideelle julegave.
Sant nok: Clinton har vitterlig fått sitt av negativ oppmerksomhet i amerikansk satire. Som våre trofaste lesere kanskje har skjønt allerede, har denne anmelder litt
startproblemer med å ta Douglas alvorlig som Clinton, for ikke å si: å ta Clinton som Clinton, og ikke som Phil Hartman. (Jeg tror jeg har mange tv-slaver med meg der) Sistnevntes apparisjon er i ferd med å gli over i målet for satiren, presidenten selv. For eksempel blir det vanskelig å holde Hartmans fantom på avstand når Bening koketterer med at hun bare er en lobbyist for presidenten, og Douglas svarer: «I've got news for you: A lobbyist wouldn't be in a room alone with the president.» Enter Hartman: «..then I stuck my tongue down her throat.» Michael Douglas har oddsene mot seg, men han står løpet ut. Hans etternavn er faktisk intet bevis på at han er en slett skuespiller, som enkelte later til å tro.
Presidenten forelsker seg. Presidenten, enkemannen og alenepappaen forelsker seg, under kampanjeåret, og i en kvinne som har deltatt i demonstrasjoner der det tok fyr i det amerikanske flagget… Denne og andre kviser i Benings (les: Clintons) fortid blir selvsagt forsøkt utnyttet av opposisjonen til å sverte presidenten. Opposisjonen er, som de fleste sikkert har lest, en lite diskret kopi av Ross Perot.
Som kampanje-bidrag er dette like enkelt som genialt: vi kommer innpå presidenten og hans arbeid, privatliv og tilliggende problemer. Jeg gjentar: kommer innpå, som «tett på», som det heter i intimreportasjesjangeren. Dette er, som vi alle vet, en uvurderlig investering for en som vil vinne titterens tillit. Opponenten, derimot, skildres utenfra. Som om han ikke er hårete nok fra før, skildres han utelukkende ved sine infame, smålige og mistenkeliggjørende utspill. Han blir ikke mindre uspiselig av den grunn. Av samme grunn blir Clinton tilsvarende respektabel for sin uvilje mot å delta i skittkastingen. Når han endelig tar i tu med tabloidpolitikeren, vel, så gjør han det med all den rettferdighetstro velvilje som Hollywood er så flinke til å utstyre protagonisten med inntil the big pay-back. Med en velartikulert tirade på oppløpssiden vifter han opponenten av ermet som en brysom bille: Your fifteen minutes are up… Nemlig; politikk er forbeholdt «serious people» får vi høre. Hvilken tilskuer med demokratisk sans og selvrespekt kan motstå slikt? Fremstillingen virker nesten for billig for alle de som forlengst har sett forskjellen på Clinton og denne nymoraliserende gnageren som er mer opptatt av posisjonens laken enn av real-politikk. Jovisst, Presidenten er unektelig bedre enn de fleste andre kampanjer. Så er det da også et rått parti. De som har sett eksempler på amerikanske guvernør-kampanjers himmelropende gru skjønner hva jeg mener.
Det er altså ingen grunn til å geniforklare denne filmen heller. Et solid industri-produkt. Men - med aktører som Ross Perot skal jeg være den siste til å sutre over dette, aller minst med samme Perots tilhengere in mente. Tvert om; jeg tar de pedagogiske briller på og sier at denne filmen faktisk trengs, og, dessverre, ikke bare i USA.