![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Regi: Svein Sturla Hungnes
Riksteatret (Viktoria Teater i Oslo)
En ny tid kom rundt 1890. Hedda Gabler er selve inkarnasjonen av denne nye tid - som er vårt århundre. Det er kvinnens, irrasjonalitetens og også den forvrengte maskulinitetens århundre.Publikum sitter lavt - og ser opp på den høytstående scenen, der tjenestepiken fjerner de hvite møbeltrekkene (som kan minne, relevant nok - om likkleder). Jørgen Tesman kommer inn - mindre puslete enn i mange andre oppsetninger av Hedda Gabler… hans pasjon for «den brabantske husflid i middelalderen» står som bilde på den pedantiske lærdhet Hedda avskyr. Og fra første stund opplever vi en sterk spent atmosfære mellom ham og henne. Marit Østbye er en forpint og litt forknytt, stolt og selvforstillende figur i denne rollen, i dyp motsetning til den noe grunne vitalitet som preger Jørgen, og som Hans Jacob Sand gir ledig liv til. Han når sin tante «Julle» bedre - vi aner en ung mann med begrenset erfaring med jevnaldrende kvinner.
Hedda og Jørgen er på hvert sitt vis selvopptatte mennesker. De er forunderlig moderne. Sannsynligvis er Hedda Gabler Ibsens mest moderne stykke. Det er da også et av de minst oppbyggelige. Ikke rart det ofte påståes å være vanskelig tilgjengelig. Den bortskjemte, vanskelige Hedda er ikke umiddelbart lett å begripe - ikke i et rasjonelt perspektiv. Dessuten er hun ond, og det er noe Jørgen Tesman nødig innser. Hvorfor er Hedda Gabler ond? Hun er sperret inne, det har hun ikke godt av. Villskapen kues. Hennes mannlige motstykke Eilert Løvborg, her spilt av Jørgen Langhelle, fremstår som en blek, men fattet fyr som har spilt fallitt; Langhelle betoner det fortvilet forfalne ved ham. Marit Østbye viser klart hvordan Hedda føler seg trukket mot ham - av kjedsomhet, av destruksjonslyst, av trang til å rive i stykker veven av løgn som hun har fått viklet rundt seg. Denne ondsinnede veven av forstillelser og et hemmende konvensjonelt-borgerlig liv - er drepende, og assessor Brack er ond til gagns i Knut Husebøs skikkelse: beregnende, hard, på kanten til å være en ren figur - med den lange frakken og flosshatten som han stort sett beholder på.
Absurd. Som et lite minus kan det nevnes at dette tidvis er en litt stiv Hedda - og at det gjør henne noe mindre farlig enn hun nok bør være. Til gjengjeld virker hun uhyre realistisk - sannsynlig! - Marit Østbye antyder at det finnes slumrende liv i henne under den lunefullt glimtende fasaden, og under den meningsløse, ja nærmest åndsfraværende stormannsgalskapen, som når hun forestiller seg mannen, Jørgen, som statsminister!
Dette er Ibsen som absurdist - et øyeblikk, det måtte kvinner til for å forløse det aspektet hos ham. Hedda Gabler er uendelig mer flerdimensjonal enn noen av de andre personene. Innenfor stykkets uhyre velsmurte, stramme komposisjon snøres hun inn - og skuddet på slutten kommer ikke bare som et oppgjør med borgerligheten, patriarkatet og tilværelsens uutholdelige tristesse, men også som en desperat patetisk forløsning i et drama som ellers sannsynligvis ville ha fortsatt å pågå, i det uendelige.
Denne slutten, som her skjer bak et gardin - mens hun står like foran portrettet av general Gabler - kommer tørt og nær sagt nøkternt, som en slags konstatering. Den naive Jørgen Tesman forstår ikke stort, der han sitter og forsøker å rydde i Løvborgs manus-utkast, sammen med fru Elvsted - spilt av Marit Synnøve Berg: disse to flittige og snusfornuftige personene er så å si det moderne hverdagsmenneske par excellence, og deres flid og fornuft, og vilje til å se det positive, som det heter, gjør dem overfladiske, de er på sitt vis typiske moderne sosialdemokrater. Og Hedda - foregriper fascismens destruksjon. Ikke bare den for femti år siden - men også i dag: fascismen forstått som estetisk villskap, lengselen etter storhet, den sterke mann, den irrasjonelle og likefullt stilrene skjønnhet (falsk!) med vinløv i håret…
Det er et stykke om rus og død, naturligvis. Om det dionysiske og om Eros og Thanatos. Ibsen selv er for mye av en oppbyggelighetens borger til å gi seg dette drama helt og fullt i vold - derfor disse borgerlige og tradisjonelle dramatiske rammene rundt Hedda. Men vi opplever at hun sprenger seg ut av sin tids begrensning, og når frem til oss i dag. Hennes hat overfor Tesmans naive optimisme minner ikke lite om vår egen tids kvinnelige reaksjon på den bløtheten som kom til å prege den myke mann. I mangt er Tesman nettopp «myk mann», og Hans Jacob Sand makter å vise det.
Fascisme. Dertil er han noe i retning av et godt menneske (gjentatte ganger gir han uttrykk for - verbalt, i det minste - at han vil rivalen Løvberg vel). Det blir for mye for henne. Hun er fascist. Ingen tvil om det. Hun elsker sin fars pistoler, metaforisk og konkret, og når hun forærer Løvborg en av dem er det som kjent for at han skal dø en død i skjønnhet. Det er fascisme, og fremfor alt foregriper det nazismens ånd: skjønnhetsdyrkelse og vold. Og det i en erotisk kontekst. Derfor er det ekstra intrikat og snedig ondskapsfullt av den gamle mester at han lar Løvborg skyte seg, mer eller mindre tilfeldig, i underlivet.
Meget ubehagelig. Fra før er han åndelig sett kastrert, og hun har fullbyrdet det, ved å brenne hans manuskript. Hans fortvilelse er også troverdig, Jørgen Langhelle har gjort ham mindre romantisk-heroisk enn andre fortolkere, og det bidrar til helhetsinntrykket av denne oppsetningen som meget virkelig. Instruktør Svein Sturla Hungnes har maktet å samle og utkrystallisere stoffet. Og i stedet for å bli en ansamling klisŽer - noe det godt kan bli! - er det tvert imot blitt en forferdende avsløring av klisjŽene: vi føler at vi synker - ned i opplevelsen av kaos, som er Hedda Gablers største skrekk, dette at alt er «latterlig.»
I den forstand er dette også - dypest sett - et stykke om kontingensen: det grusomt tilfeldige ved tilværelsen, det absurde, det som ikke vil kunne innordne seg noe estetisk system, hverken det borgerlige eller det kunstneriske, hverken salong-estetikken eller den heroisk-åndelige, med vinløvet…
Det klassiske dannelses-ideal går til grunne. En ny tid oppstår. Hedda Gabler er selve inkarnasjonen av denne nye tid - som er vårt århundre. Det er kvinnens, irrasjonalitetens og også den forvrengte maskulinitetens århundre - Gablers pistoler vendt mot de unge etterkommere, som bruker dem på seg selv. Hedda Gabler er selvmords-estet. Gjennom et selvmord i skjønnhet vil hun fri seg fra det latterlige - det tilfeldige, det kaotiske og trivielle, det borgerlige, det snusfornuftige. Hun vil fri seg fra hele spekteret av tyngende realiteter - fra de simple og vulgære til de pedantiske og autoritære. Karakteristisk nok er assessor Brack en farlig maktperson - og det er han som til syvende og sist skyver henne nærmere avgrunnen - hans autoritære makt (idet han kan avsløre hva han vet om hennes medvirkning til Løvborgs selvmord) er mer enn hva hun kan tåle. Ville han ha forsøkt å utnytte denne makten - f. eks. for å tiltvinge seg hennes fysiske nærhet? - om hun hadde levd videre?