![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Concerto Italiano
Opus 111 OPS 30-137
Madrigalkomedie med spenst og overskuddPlateselskapet Opus 111 har fra sin Paris-baserte tilværelse maktet å finne frem til en helt ny generasjon musikere og musikkvitenskapsfolk som sammen har sørget for oppsiktsvekkende gode kunstneriske resultater. Et plateselskap med ideer og profil, på jakt etter et repertoar som markerer seg i platekatalogenes virvar av innspillinger av verk alle spiller inn. Ved hjelp av en dyktig markedsstrategi har Opus 111 faktisk klart å etablere seg som et av de fremste platemerkene for den historiske fremførelsespraksisen, og det med mye uhørt stoff at på til.
Når vokalistene i Concerto Italiano under sin leder Rinaldo Alessandrini tar for seg av Adriano Banchieris infamt festlige madrigalkomedie «Festino nella sera del Giovedi Grasso avanti Cena» er det duket for musikk som for de fleste fortsatt ville vært en lukket bok, og for at den ikke skal bli det, tar jeg den like godt litt grundigere for meg. Det er jo forøvrig snart karneval i Venezia, så det kan jo passe godt å dukke ned i det som på norsk omtrentlig blir festen for kvelden for karnevalets torsdag, før kveldsmaten.
Adriano Banchieri (1568-1634) var selve drivkraften i Bolognas musikalske liv på begynnelsen av det syttende århundret. Han eksperimenterte og fant på nye ting, særlig i den relativt stivnete religiøse musikken. Derfor er det ganske merkelig at han holdt seg innen den tradisjonelle madrigalformen, og særlig at han ikke skrev noen operaer, for operaformen nøt jo allerede en stor anseelse og popularitet som relativt nyanskaffet musikkform på hans tid.
Madrigalkomedien hører både til den dramatiske madrigaltradisjonen og dialogmadrigal-tradisjonen. Målet til Banchieri og hans kolleger (Striggio, Vecchi, Croce) var ikke grunn ikke så komplisert, og hvert fall ganske forskjellig fra det som drev frem verkene til Monteverdi, de Rore eller di Lasso, for de hadde ingen litterære pretensjoner med tekstene de brukte og ville helst bare underholde folk ved hjelp av det overdrevent latterlige (Vecchi: dilettare col ridicolo), uten at dette gikk ut over musikkens kvalitet, eller måten de komponerte den på, for her igjen var det slik at de mente de krevdes like stort talent, naturlighet og grasiøsitet for å portrettere en komisk figur som for å skape en ren og vis gammel mann.
Den komplekse polyrytmen til Striggio inneholder blant annet lydene av hester og ryttere, dyreskrik under jaktens forløp, noe du godt kan se et slektskap med Jannequin i. Onomatepoetikon er et sentralt begrep i dette musikalske bildet, og det begrepet får et ganske fornøyelig innhold i både Striggio og Banchieris løsslupne humoristiske omgang med ordene, dyrelydene og tekstlinjene. Et dyrisk kontrapunkt? Absolutt. Det lykkes de med, men de lykkes samtidig med å skape musikkteater som umiddelbart tiltaler den som lytter til verkene.
Tekstens onomatepoetiske kvaliteter er det første som slår deg hos Banchieri: Bio biri beu ba beu bi bio bio biri bio ba beu bi bio, slik lyder munnharpen; Li liron liron liron li li liron li lironliron li liron liron liron li, lyder dreieliren, mens dyrene i den uforlignelige Contrappunto bestiale alla mente blir svært så tilstedeværende når sangerne fremstiller dem slik: Cucu cucu (gjøken), chiu chiu (uglen), gnau gnau gnara ganu (katten), babau babau (bikkjen) og en basstemme forkynner til en religiøs melodi (som en cantus firmus) at «Du kan ikke stole på pukkelryggete, og det er akkurat det samme med folk som halter, hvis utsiden ser fin ut, så skriv det opp i annalene!"
Men om Banchieri er ustyrlig morsom her, er han spissfindig og nærmest giftig i sin omgang med madrigalen, kanskje også med Monteverdis nye operamusikk, i Maskeraden til de unge bondepikene. Her synger utøverne både lire og munnharpe-lyder mens den fortellende delen av vokalstykket bruker teorbe som continuoinstrument, som skulle vi vært midt i en Monteverdiopera. Det er infamt morsomt.
Banchieri er underholdende så det holder, han går rett inn i det italienske dagliglivet mens han betrakter sine figurer med skrått blikk. Du skulle nesten ønske at ensemblet hadde benyttet seg av ulike italienske dialekter for ytterligere å få frem det folkloristiske elementet i musikk og tekst. Men det er bare et ønske, ingen innvending.
Du kan kalle dem koral-dramatikerne, om du vil, Orazio Vecchi, Striggio, Croce og Banchieri. Maderigalen tok rett og slett opp i seg en rekke elementer fra den mer folkelige villanesca' en, eller fra baletto'en og canzonetta'en. Underholdningsmusikken fra denne tiden tilbyr kvasi-dramatiske verk, nemlig verk der det skjer mye, men som ikke er beregnet på opera- eller teaterscenen. Hverdagslivet står sentralt i de fleste av disse kvasi-dramatiske verkene. Du finner selvsagt en rekke figurer fra commedia Dell'arte-tradisjonen i disse verkene, både en Pantalone, kjøpmannen fra Venezia, doktoren fra Bologna og de elskende Lucio og Isabella. Banchieri er mer enn en sentral teoretiker, han komponerer både kirkemusikk, instrumentalmjusikk og verdslige verk som Il festino del Giovedì Grasso - en av de fremragende madrigal-komediene hans. I Gioco della passerina fra Il Zabaione musicale lar komponisten fem sangere spise en spurv (!) og, etterhvert som del etter del av fuglen forsvinner, introduseres en ny stemme i refrenget innntil hele fuglen er spist opp. Og når stemmene omsider blir fulltallige synger de seg hjertens enig i at det hadde vært adskillig bedre om de hadde hatt en kastrert hane å fortære.
Rinaldo Alessandrini har med sitt vokalensemble Concerto Italiano og et par continuomusikere (jeg har faktisk spilt sammen med én av dem) fått frem ikke bare egenarten i Banchieris musikk, men også den lette skjønnheten i den. Sangerne viser usedvanlig vilje til å fargelegge stemmene sine, og dermed sitter du igjen med et resultat som fascinerer i kraft av sin overlegne musikalitet, sin sobre fraseringskunst, sin livfullhet, og ikke minst sin nesten groteske humor. For lurer du på om musikk virkelig kan være morsom, så har du svaret her: Musikk kan være både morsom og god på det elegante viset som Banchieri skriver den, når den bare fremkalles med den takt og tone som Concerto Italiano er i besittelse av.