Sonisk scene: Nye karrierer i nye sjangre

En lang rekke artister har laget filmmusikk til Dead Man Walking, tildels på nye musikalske områder. Og geniforklarte Bernard Butler fra forfjorårets gjennombruddsband Suede utforsker soul sammen med David Mc Almont.

Dead Man Walking er resultatet av en nøye uttenkt idŽ fra regissør Robbins' side. Fra en klar idŽ om hva som vil fungere som kunstnerisk helhet har han utfordret artister hvis arbeid stemmer overens med hans visjon. Artister, ifølge ham selv, «hvis musikk forteller historier, artister som ikke skriver sanger med hooks eller tricks.» Hver av disse har så latt seg inspirere av en skisse av filmmanuset. Nøkkelordene er nedstemt, stemningsfullt og jordnært.

Albumet åpner med de største kanonene: Johnny Cash og Bruce Springsteen. Ingen av dem leverer egentlig noen overraskelser. Cash er den «storyteller» han alltid har vært, mannen som formidler hva country virkelig kan være. Springsteen har mer og mer nærmet seg Cash' klassiske format de siste årene. Borte er blåkrage-fyrverkeriet fra «Born in the USA»-perioden, tiden da Springsteen-feberen gikk så langt at amerikanerne snakket om «Springsteeners» som sosiologisk begrep.

Suzanne Vega er et etterlengtet gjenhør. Etter to enorme album på åttitallet falt det tredje med et brak som ga betydelig utslag på 89, 50-barometeret (som måler avstanden mellom antall CDer sendt ut av håpefulle plateselskaper for så å ende opp på salg til ovennevnte pris). «Den nye Suzanne» høres mer ut som om det er løftet fra EinstŸrzende Neubautens siste album; skramlende skrapmetall som fundament for gjennomtenkte sangstrukturer.

Hva er Pearl Jam-vokalist Eddie Vedder ute etter? Vil gjøre en Lennon og få troverdighet i tillegg til millionene? Eller er han bare lei av å spille «Alive» for beduggede tenåringer? I noe fall har han slått seg sammen med den pakistanske sangeren Nusrat Fateh Ali Khan. Selv om rik-rockestjerne-samarbeider-med-tredje-verden-trenden er et av mine private mareritt, er det bare å innrømme at det hele ros temmelig trygt i havn, uten å falle ned på minste felles multiplum. Allikevel er det øyeblikk som gir en følelsen av at det her er en dauing ute og går når Vedders gitar og amerikanske snøvling midt oppe i Khans vokalharmonier. Noel Gallaghers (Oasis) uttalelser om at grunge-bølgen «bør få vare lenge nok til at Eddie Vedder også får blåst hodet av seg,» melder seg. Hvis Dead Man Walking har noen egentlige dødpunkter, ligger de her.

Etter Industrial-Vegas og Raga-Vedders gjenoppfinnelser av seg selv er det betryggende å avlegge en visitt i Tom Waits' røykstinne lille bule, der den eneste «utvikling» er i Waits' tiltagende whiskyrøst.

En annen kvinne som har hatt problemer med karrieren er Michelle Shocked. Hun var intet mindre enn en sensasjon da hennes debutalbum ble tatt opp i friluft på en visefestival i Texas, med tilhørende lydeffekter. Etterhvert ga gresshoppene vei for elgitarer, og som i Vegas tilfelle fikk karrieren en knekk på terskelen til det virkelig store publikummet. Hennes «Quality of Mercy» beviser dog at hun er en kraft å regne med fremover også.

Mer tro mot det originale kvinne-med-gitar-konseptet er Mary Chapin Carpenter. Ironisk nok låter hennes bidrag så likt Vega og Shockeds tidlige karrierer at det setter de to sistnevntes bidrag i kraftig kontrast.

Andre navn på plakaten er Patti Smith, Lyle Lovett og Steve Earle som også bidrar med virkelig gode ting. Dead Man Walking oppfyller alle de kravene man kan stille til en samleplate. Nivået på deltagerne er slående høyt og den helheten som Robbins søkte etter allerede ved utgangspunktet gjør den like idŽell til stua som kinosalen.

Smektende

Bernard Butler var, sammen med sanger/posøren Brett Anderson, drivkraften bak indiegigantene Suede. Da Butler tok sin gitar (og bandets kvalitet, ifølge mange kritikere) og gikk fant han tonen sammen med sangeren David McAlmont, som har et par egne utgivelser bak seg. Han satte ut for å utforske soul. Dog stadig med sin indiepop-bakgrunn som veiviser.

Det kommer derfor neppe som noen overraskelse at det er øyeblikk på duoens debut The Sound of Mc Almont & Butler som minner sterkt om Butlers tidligere synder. pningssporet «Yes» er overdådig popmusikk hvor de mest ekstravagante trekkene fra Suede slår ut i full blomst og slynger seg rundt sukkersøte strykerarrangementer og «store» trommer. Det storslåtte reddes dog fra å tippe over i det sviskete av et nøkternt lydbilde. Ellers balanserer musikken på en knivsodd mellom hip trendpop og lytting for husmødre med Diana Ross i hylla.

Det er dog ikke nok med Ziggy Stardust-grep for å hale det hele i land. På de langsommere soul-numrene som dominerer, klarer McAlmont å tilføre det nødvendige elementet av ektefølt smerte og dyrkjøpt livserfaring som skiller ekte soul fra East 17. Det litt androgyne islettet i McAlmonts stemme bidrar også med en dæsj drama.

DIDRIK SøDERLIND

Diverse artister Dead Man Walking Sony McAlmont & Butler The sound of McAlmont & Butler Virgin

Artikkel automatisk generert, 20/01-96, kl. 11.27 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.