![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
BOK: Harold Bloom: Knus de hellige sannheter. En studie i tro og diktning. Oversatt av Bertil Knudsen. 245 sider. Cappelen
Trond Berg Eriksens Nordmenns nistepakke. En kritikk av den norske kanon.
98 sider. Cappelen
Cappelens to nye upopulære kan begge leses med Harold Blooms The Western Canon i bakhodet.Den ustoppelige Trond Berg Eriksens Nordmenns nistepakke er en pussig liten bok. Forfatteren virker like splittet som alle andre som har deltatt i kanondebatten, mellom å avvise kanonbegrepet slik Bloom bruker det, for deretter å polemisere mot det. Berg Eriksen fnyser av å sette opp litteraturlister, for så å gjøre det. Den første her var jo Bloom selv, som etter å ha fortalt oss at det ikke kunne falle ham inn å lage en slags livsleseliste, gjør nettopp det. Når man ikke gir seg til å smile, er det fordi Trond Berg Eriksen mye mer enn mange andre er kvalifisert til å debattere, og har kvalifiserte egne oppfatninger.
I sin raske gjennomgang av nordmenns forhold til sin (skrevne eller uskrevne) kanon, polemiserer han blant annet mot nynorskforkjemperen Olav Midttun, som ville ha dansken ut av våre sinn; ikke slik at vi ikke skal lese dansk, men slik at vi skal vite at det ikke er norsk, men utenlandsk. «Man lurer jo på hva et slikt språk- og litteratursyn måtte få som konsekvenser for oppfatningen av den europeiske felleskulturen,» spør Berg Eriksen retorisk. Vel, hva med et nei til EU?
Denne formen for nasjonsbygging gjennom kanon står Berg Eriksen fremmed. Men det interessante er selvsagt at kanon ikke bare er et spørsmål om hva man leser, men også hvordan man leser det.
Berg Eriksen er - som mange idéhistorikere - oppgitt over skjønnlitteraturens massive grep over kanon. Det er prisverdig at han legger frem alternativer til denne ensidigheten. Kongespeilet, Pontoppidans forklaring, Jacob Aalls erindringer og Hanna Winsnes kokebok er blant en hel rekke ikke-skjønnlitterære verker Berg Eriksen vil ha med. Bak dette ligger selvsagt noe mer enn kamp for ett fag, idéhistorie, fremfor et annet, litteraturhistorie - Berg Eriksen setter spørsmålstegn ved den utbredte oppfatning at en kultur og en tidsånd best, for ikke å si utelukkende, uttrykkes gjennom dens kunst. Man kan nok si i ett perspektiv at en slik påpekning er hele idéhistoriefagets funksjon.
Som nevnt inneholder Nordmenns nistepakke en hel del polemikk mot Harold Bloom. her kan Berg Eriksen fortelle oss at Bloom ikke er elitær, men egentlig en romantisk 1800-tallspopulist som bare dropper navn (Shakespeare!, Nietzsche!) og begreper (Geni!).
Berg Eriksen ser Bloom som en mann som beklager at fortidens kvalitetsbegreper og den romantisk-borgerlige «kunst fremfor nytte»-ideologien er borte. Det er en interessant analyse, ikke minst når man husker at Bloom selv aldri legger skjul på noe av det Berg Eriksen kritiserer ham for. Tvertimot går han av skaftet hvis noen insinuerer at kunsten skulle ha noen samfunnsmessig verdi. Harold Bloom fremstår jo så folkelig at han tørker en forkjølet nese på genserermet i TV-intervjuer, og hans hyllest til Shakespeare er nettopp basert på det Bloom ser som Shakespeares universalisme - ikke på noe avantgarde-grunnlag. Bloom kan tilogmed tolkes dithen at han velger å se franskmennene i den oppleste og vedtatte avantgarde som derrière-garde; altså at de ennå ikke har fattet Shakespeare.
Blooms bok Knus de hellige sannheter er opprinnelig utgitt i 1991, og den er altså skrevet før The Western Canon. Men i stor grad sirkulerer Bloom her rundt de samme tema og problemer som i den noe mindre kompakte og mer publikumsvennlige etterfølgeren. Hans tanke om dikternes agon, deres kamp med og mot innflytelseskilder og for å legge føringer på senere skribenter er tilstede i rikt monn. Det samme kan sies om hans vekt på «sterke feillesninger», et begrep som dukker opp i ett kjør.
Blooms bok er en «studie i tro og diktning». Det vil si at den tar opp en del dikteres forhold til og nytolkning av overlevert autoritet og det guddommelige: Jahvisten i Bibelen, profeten Jeremias, Homer, Shakespeare, Milton, Blake, Wordsworth, Freud, Kafka.
Og Bloom hadde ikke vært den har er, om ikke hans eget bidrag blir den samme kjempende nytolkning, revisjon, omskrivning. For Bloom skriver i den tradisjon han tillegger sine objekter, de «sterke» forfatterne. De skaper sine storslåtte bibler, kabbalaer og testamenter til ettertiden ved å lære av forgjengere og av gjerne av «gudene selv», det tradisjonen tillegger dem, for deretter å mislese og legge nye føringer på det de har lest og lært av. Målet for en stor forfatter, en «sterk poet», er at tradisjonen blir en tradisjon etter vedkommende selv.
Bloom har aldri lagt skjul på sin dom: William Shakespeare har seiret i denne generasjonenes agon: Vi kan ikke tenke oss selv uten ham, han har skapt oss.
Men Bloom legger også inn et godt ord for andre: den flotteste og mest tiltrekkende Satan er definitivt Miltons i Paradise Lost, Kafka har skapt den fremste skjulte kabbala, etc.
Bloom er en av disse forfatterne som vet å hermetisere sine tekster. Det vil si: Det er vanskelig å skrive om Bloom uten å ta opp hele Bloom, de forutsetningene og det grunnsyn som gjennomtrenger tekstene hans. Han er altså selv en sterk forfatter innen det paradigme han har gjort til sitt. Likevel ville det være feil å ikke først og fremst legge vekt på den glede Bloom åpenbart har av å kunne formidle de største dikternes himmelstrebende forsøk på å vinne udødelighet ved å bli uomgjengelige for generasjon etter generasjon. Denne gleden er til dels smittende, men det må nok også sies at Bloom kan bli så begeistret - som i tilfelle Shakespeare(!) - at han kan begynne å nærme seg et jubelkor på én snarere enn å være en kritiker eller engang en formidler.