![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Kjønn og politikk: Siden Bill Clinton klarer seg bra, må republikanerne slå under beltestedet. Men nå er det ikke utroskap de spiller på, snarere tvert i mot. Førstedamen er under ild. Hillarygate. Av Andreas Viestad
Whitewater, Travelgate, også kalt Wifewater og Hillarygate; førstedamen hadde planlagt å legge alt dette på hyllen og reise rundt i landet som nasjonens mor. For hvis hun tidligere har skremt sine motstandere med feministiske ideer, har hun nå blitt deltaker i det store mesterskapet i «familieverdier» som dominerer amerikansk politikk.
Det går derimot ikke så greit for førstedamen. Høringene rundt hennes rolle i diverse forretningstransaksjoner i Arkansas tar mer og mer form av en heksejakt, og nå sist har hun blitt kalt en «født løgner» av den innflytelsesrike spaltisten William Safire, kjent for sammen med Pat Buchanan å ha skrevet president Nixons taler.
I 1984 var en kvinne for første gang på stemmeseddelen i en presidentvalgkamp. Aldri har noen kandidat tapt så grundig demokraten Walter Mondale gjorde med Geraldine Ferarro som visepresidentkandidat. Det enorme tapet kan tildels forklares med at en kvinnelig politiker sto i fremste rekke i valgkampen. I et land med en sterk politikerforakt var det nærmest umulig for en kvinne å slå seg opp. Hun klarte ikke den hårfine balansegangen mellom kløktig maktmenneske og omsorgsfullt familiemenneske, det var ikke mulig å skjule at hun var en karrierekvinne.
Slik har situasjonen også vært for Hillary Clinton. Ved hver korsvei har hun møtt den enorme motstanden mot karrierekvinner som eksisterer i amerikansk politikk. Allerede i daværende guvernør Clintons første kampanje for gjenvalg i Arkansas i 1980 kom dette opp. Hun ble kritisert for å beholde sitt pikenavn Hillary Rodham og hennes mann ble da heller ikke gjenvalgt. To år senere søkte Bill på nytt guvernørembetet og ved hans side under den vellykede kampanjen sto denne gang Hillary Clinton. Under valgkampen i 1992 gikk høyresiden hardt ut mot henne da ekteparet Clinton skrøt av om at man stemte på Clinton «fikk man to presidenter for prisen av én». Bare en durabelig «holde-munn-og-smile-aksjon» fikk rettet opp flausen. For Hillary oppfattes som en kald fisk, smartere enn de fleste mennene hun har arbeidet sammen med, og med en suspekt fortid som radikaler.
Jegeren. Nå er hun hovedpersonen i et helt eget politisk sirkus regissert av senator Alfonse D'Amato. D'Amato er i følge the Observer en av de politiske rundrevene i Washington som har sluppet unna med mest snusk. «Nepotisme, politisk skyggespill, bølle-taktikker: Alfonse D'Amato har blitt anklaget for alt du kan tenke deg», skriver de. Økenavnet han har tilegnet seg er «Rottekongen», og det blir sagt at han bærer det, ikke uten en viss stolthet. Han er i følge Los Angeles Times befengt med en «kloakk-stank», en frynsete republikansk forretningsmann som ikke skyr noen midler. På Senatgulvet har han opptrådt med en lekedinosaurus som han kalte «Taxosaurus» som han dolket i hjel med en blyant.
D'Amato har bestemt seg for å bli Hillary Clintons banemann. Ikke en detalj er for liten til å bli inkludert i høringene som nå har utviklet seg til en vårjakt på Hillary. Fru Clinton var som forretningsadvokat i Arkansas involvert i et firma som gikk grundig konkurs. Det er en rekke ubesvarte spørsmål i forbindelse med konkursen, men ingen ting tyder på at førstedamen har foretatt seg noe ulovlig. Det som derimot har gitt næring til motstandernes mistanker har vært uviljen mot å legge alle kortene på bordet med en gang. I begynnelsen prøvde hun å minimalisere sin egen rolle som advokat for det konkursrammede firmaet. Derfor har hun måttet drive en masse opprydding etterpå: Hva betyr det egentlig å ha «minimal befatning» med en sak? Hvorfor har papirer bare forsvunnet, for så å dukke opp igjen? Og mest av alt: Hvor mye er det naturlig å tro at en førstedame som er en av landets skarpeste hjerner og advokater, glemmer? «Jeg kan ikke huske akkurat det» er blitt et standardsvar fra førstedamen, som er kjent for sin nøyaktighet.
I det siste er det blitt klart at hun er villig til å vitne foran granskningskomitéen, men hun har blitt møtt av en kald skulder. Det er ikke lenger hun som søker å trenere saken, D'Amato vet at hvis han klarer å holde saken varm frem til valget i høst, vil presidenten stille langt svakere i kampen mot en ellers kjedelig og bare måtelig populær Bob Dole.
«Født løgner» «Amerikanere av alle politiske avskygninger begynner å forstå at førstedamen - som utvilsomt er en kvinne med mange talenter og som var et ideal for mange i sin egen generasjon - er en født løgner.»
Slik formulerer den innflytelsesrike spaltisten Wiliam Safire seg i New York Times. Dette er sterk kost fra den ansvarlige pressen i USA. Det finnes mange grupper på høyresiden som vil si, og sier, langt verre ting, men når et slikt budskap kommer frem en av de store, seriøse avisene, er effekten merkbar. All annen politikk stoppet opp en stund, i hvert fall fra Det hvite hus. Etter strategimøter på høyeste nivå lot presidentparet seg fotografere sammen. Presidenten uttrykte sin støtte til kona. Litt senere på dagen uttalte pressetalsmannen «Hvis ikke Presidenten hadde vært Presidenten, hadde han levert et mer kraftfullt svar, på nesetippen til Herr Safire». Dermed ser det ut til at Clinton kan klare å snu det hele til sin egen fordel, som så mange ganger før. Hvis angrepene blir for sterke, slår det gjerne tilbake på angriperne.
Håndbok i familieverdier. Bildet av Hillary som en karrierekvinne med sans for forretninger forsvinner derimot ikke. På mange måter er dette det viktigste for republikanerne nå. Uansett om hun har gjort noe ulovlig eller ikke, er det et faktum at svært mange amerikanere har en dyp aversjon mot karrierekvinner. Ved å holde fokus på førstedamens meritter vil en stor del av kampen være vunnet. «Amerikanske menn tåler absolutt ikke kvinner de mistenker for å være smartere enn dem», skiver Jeffery Rosen i The Nation.
Dette vet begge parter, og Det hvite hus har prøvd å gi førstedamen et nytt image som husmor. Etter den harde kritikken hun møtte, både under valgkampen i 1992 og under håndteringen av den mislykkede helsereformen i 1993, ga hun ut kokebok. Etter dette har hun fungert mer i rollen som en ny Jaqueline Kennedy og vist frem Det hvite hus, nå i julen som stolt husmor med et flott juletre.
I forrige uke kom hun ut med nok en bok, denne en blanding av en kvinnes omsorg for familien, og et mer politisk skrift. It Takes a Village: What We Can Learn From Our Children var ment som et middel til å forsone amerikanere med å ha en aktiv Førstedame. «Ingen er mer for familien enn førstedamen», sier en av hennes medhjelpere. I boken går hun sterkt ut mot skilsmisse, «det har blitt for lett å skille seg, foreldre med i tenåringene må forstå konsekvensene en skilsmisse kan ha på barna før de skiller seg», står det å lese. Dessuten viser hun seg som en seksuell puritanist og er tilhenger av at unge bør vente til de er 21 før de har sex. Selv kan hun vise til at hun har stått sin ektemann bi, selv om «jeg til tider måtte bite meg i leppen». Og engasjementet for barn og hjemløse er langvarig, som jusstudent på 1960-tallet arbeidet hun aktivt blant fattige svarte, med en særlig omsorg for barn.
En slik merittliste er det få på den amerikanske høyresiden som kan vise til. Mens hun har slitt hardt for å redde ekteskapet sitt, er mange av de mest sentrale republikanerne gift for annen gang. Den republikanske revolusjonens far, Newt Gingrich ga sin kone beskjed om at han ønsket skilsmisse mens hun lå på sykehuset med kreft. Det er utbredt frykt for at Clinton-paret klarer å stikke unna med prisen som de mest familievennlige. Derfor må prosessen mot Hillary fortsette.
Endel skyts kan imidlertid republikanerne finne i hennes politiske fortid. Da hun på slutten av 1980-tallet ble regnet som en av USAs hundre dyktigste advokater var dette like mye på grunn av hennes arbeid med barns juridiske rettigheter som på grunn av hennes virksomhet som forretningsadvokat. I dette arbeidet for barn skrev hun en artikkel der hun i en del tilfeller gikk inn for barns rett til å gå til sak mot sine foreldre. Uansett hvor rimelig dette må kunne fortone seg, selvfølgelig må ett incestrammet barn kunne søke beskyttelse i det juridiske system, så finner republikanerne godt skyts i dette materialet. I et USA der familieverdier hausses opp og advokater anses som en hovedfiende er ikke barns rettssaker mot egne foreldre egnet til å overbevise om forfatterens tro på familien.
Sparken. En av de siste Washington-vitsene går ut på at Bill Clinton kaller sin kone til seg i det Ovale rommet for et viktig møte. Han starter med å fortelle henne hvilken god jobb han synes hun gjør, og krediterer henne for sitt uselviske arbeid for de svake i samfunnet og for landet. Men omstendighetene er derimot slik at han er nødt til å be henne om enda et offer: Han må be henne om å si opp.
Spøken ligger i at førstedamen er den eneste i amerikansk politikk som ikke er valgt. Hun kan følgelig ikke sparkes eller sies opp. Med mindre presidenten skilles, er amerikanerne nødt til å leve med sin Førstedame. Hun er en institusjon som ikke er under kritikk fra høyresiden: det er Hillary som skal til pers.
«Avskaff henne». En rekke radikale feminister er derimot motstandere av hele Førstedame-institusjonen. «Avskaff henne», skriver forfatteren og feministen Germaine Greer. «Førstedamen er den arketypiske lebestift-skjørt-høye-hæler-kvinnen ved siden av den arketypiske dressen». Hennes eneste funksjon er å støtte opp om sin mann, hun skal kaste glans over han. Og når presidenten begynner å bli upopulær, er det ofte førstedamen som får skylden; hun må holde en lavere profil.
Det er ingen tvil om at førstedamen er viktig i amerikansk politikk, allerede da enkemannen Thomas Jefferson ble president i 1801 var stillingen blitt så viktig at han bokstavelig talt måtte låne Dolley Madison, kona til visepresidenten. Problemet, i følge en rekke feminister, hvorav Greer er i første rekke, er at stillingen gir et inntrykk av at kvinner har makt, mens den i virkeligheten bare støtter opp om kjønnsrollemønsteret i samfunnet.
Hillary Clinton får nå svi fordi hun har brutt dette tradisjonelle mønsteret. Hun har ikke vært redd for å vise sine evner. Da hun la frem planene til helsereform, der amerikanere skulle få rettigheter til helsestell på linje med det systemet man har i store deler av Europa, var det et modig og modent politisk prosjekt. Men fru Clinton brukte intellektet, ikke sin kvinnelige sjarme da hun la frem prosjektet, og dette stemmer ikke med hva som er forventet av en Førstedame, «eller en dame i det hele tatt», som det liberale bladet The Nation sarkastisk bemerket.
Billary. Hvis republikanerne får det som de vil, klarer de å stanse den positive publisiteten rundt Hillarys bok. Da er det neste viktige å beholde, og bygge opp, om bildet av henne som en slu forretningskvinne. Senator D'Amato er ikke på valg i år, så han kan bruke all sin energi på å sverte Hillary.
I så fall kan republikanerne bruke Hillary-kortet for alt det er verdt i selve presidentvalgkampen som starter i høst. «Stopp Billary», vil budskapet være. Nærmest det motsatte av «Stem på mannen til Betty Ford»- slagordet som figurerte i valgkampen i 1976. Nå har vinden snudd, og uansett utfallet av valget vil det bekrefte mistankene om et tilbakeslag for kvinnekampen i USA: Enten blir Billary ikke gjenvalgt, ellers blir Bill Clinton gjenvalgt på tross av sin karrierekone. Muligens vil det lykkes å fremstille henne som husmoren Hillary; uansett vil utfallet signalisere at sterke kvinner ikke har noen posisjon i amerikansk topp-politikk. De eneste tegn på likestilling i debatten rundt Hillary er at republikanerne tør å angripe førstedamen. Respekten for kvinnen er uangripelig i USA, dører skal åpnes, regninger skal betales, hun skal beskyttes og ikke angripes. Kanskje er Hillary stolt over å ha brutt denne barrieren, hun blir i hvert fall tatt på alvor.
bomber: Problemet, i følge en rekke feminister (...), er at stillingen gir et inntrykk av at kvinner har makt, mens den i virkeligheten bare støtter opp om kjønnsrollemønsteret i samfunnet.
bomber: Etter den harde kritikken hun møtte, både under valgkampen i 1992 og under håndteringen av den mislykkede helsereformen i 1993, ga hun ut kokebok.