Finnene tilfredse med EU-medlemskapet

Enighet fremfor alt: Til tross for at Finland har nærmere 450.000 arbeidsledige, er det nå som før konsensus som preger finsk politikk. Finner flest støtter også opp om landets videre integrasjon i EU. I Brussel anses Finland som et uproblematisk medlemsland. Av Lars Hoff.

Ledigheten fortsetter å være det altoverskyggende problemet i finsk politikk. Den har riktignok sunket noe fra rekordhøye 20 prosent i 1993 til dagens 18,4 prosent, men den ligger fortsatt godt over EU-gjennomsnittet på 11 prosent. Til tross for en økonomisk vekst på nærmere fem prosent i 1995, har ikke den sosialdemokratisk-ledede regjeringen som overtok i april i fjor greid å redusere arbeidsledigheten. Statsminister Paavo Lipponen lovet den gang at arbeidsledigheten skulle halveres før århundreskiftet. Det er imidlertid få eksperter utenfor regjeringen som tror at dette ambisiøse målet kan nås. F. eks. vil den lavere veksten i tysk økonomi, Finlands klart viktigste handelspartner, også ramme finsk eksportindustri som har hatt gode tider siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994.

Sikkerheten det viktigste. Enda flere finner anfører nå sikkerhetspolitikken som den viktigste grunnen til å støtte opp om EU-medlemskapet enn i tiden før folkeavstemningen. Finlands-uvennen Vladimir Sjirinovskij har riktignok fått halvert sin oppslutning to år etter jubelvalget i desember 1993. Men siden finnene sa ja til EU, har den store naboen i øst gjenopptatt den gamle uvanen med å føre krig mot sin egen befolkning, og retorikken fra makthaverne i Kreml er blitt mer og mer krigersk, usammenhengende og anti-vestlig.

Det politiske establishment i Finland ønsker verken NATO-medlemskap for sitt eget land eller noen utvidelse østover, for ikke å provosere Russland. Man er samtidig enige om den sikkerhetspolitiske nytten av EU-medlemskapet, selv om EU ikke er noen militær organisasjon. Den politiske tilhørigheten til Vest-Europa er med EU-medlemskapet stadfestet Žn gang for alle. Selv om finnene, i likhet med svenskene, holder på sin nøytralitet og kun har observatørstatus i Vestunionen, så har finnene en mer åpen holdning til at denne forsvarsorganisasjonen etter hvert blir integrert i selve EU-systemet, mener Martin Sæter ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt.

Rekord i konsensus. Det finnes pr. i dag heller intet nei-parti av noen størrelse i finsk politikk, selv om EU-begeistringen varierer blant partiene, særlig nedover i rekkene. EU-motstanderne hos VŠnsterfšrbundet (ex-kommunistene) og De grønne ligger lavt i terrenget for tiden da begge partier er representert i den finske samlingsregjeringen sammen med sosialdemokratene, det konservative Samlingsparetiet og Svenska folkpartiet. Denne såkalte «regnbuekoalisjonen» har en meget bekvem majoritet i Riksdagen med 144 av 200 plasser og er dermed den bredest baserte regjeringen i finsk historie. Opposisjonen utgjøres for tiden kun av Centerpartiet og en håndfull mini-partier.

Regjeringspartiene (og Centerpartiet) er skjønt enige om at den stramme sparepolitikken må fortsette, først og fremst for å gjøre landets økonomi sunnere, men også med tanke på å kunne oppfylle ØMU-kriteriene. Det er nemlig bred enighet om at Finland skal være med i den økonomiske og monetære unionen når denne blir en realitet. Kravene til inflasjons- og rentenivå og valutasvingninger vil ikke by på særlige problemer. Med 1,2 prosent hadde Finland i fjor Europas laveste inflasjon. Underskuddet på statsbudsjettet utgjør imidlertid 5,4 prosent av brutto nasjonalprodukt (tillatt i ØMU: 3 prosent), mens statsgjelden er på 63 prosent av BNP (tillatt i ØMU: 60 prosent). Men finnene har ennå drøye to år på seg før avgjørelsen om hvilke land som skal få være med i det gode selskap (fra den 1.1. 1999) fattes, og i EU-kretser har man tro på at finnene vil greie samtlige krav. I fjor sommer ble det kuttet i barnetrygden og i studiestipendene, og i år er det pensjonistenes tur. I motsetning til franskmennene vil neppe finnene gå ut i gatene for å protestere.

Finnene godt likt. I Brussel har Finland, i motsetning til sine tidligere EFTA-partnere, fått ry på seg for å være et pragmatisk og skikkelig medlemsland som har forstått å skape seg allianser for å få igjennom sin vilje på noen få utvalgte spørsmål av nasjonal interesse. Finlands EU-ambassadør, Antti Satuli, uttaler til Hufvudstadsbladet at finnene, som mangler svenskenes stormaktstradisjon, har en mer beskjeden oppførsel og er dermed bedre likt blant de andre EU-landene. Østerrikerne er mer eller mindre handlingslammet på grunn av politisk kaos på hjemmebane. Finlands EU-kommisjonær med ansvar for budsjettene, Erkki Liikanen, betraktes dessuten som en meget dyktig mann i EU-miljøet. Han har blant annet satt seg som mål å komme milliardsvindelen med EU-støtten til livs.

Finlands mest profilerte EU-motstander, EU-parlamentariker og tidligere utenriksminister, Paavo VŠyrynen, kritiserer i et nyttårsintervju med Hufvudstadsbladet den finske strategien og mener at Finland oppfører seg som et ikke-medlem. Han synes at Sverige har valgt en bedre linje med sine mange utspill om reformer av EU-systemet og at nabolandet også representerer sine nasjonale interesser på en langt mer kraftfull måte enn Finland. VŠyrynen mener at han har fått rett i alt han sa om EU før folkeavstemningen (men først etter den 16. januar 1994 da han tapte presidentvalget) og er en sterk motstander av ØMU, som han mener er en «ulykke» for Europa. Han anklager også sine finske kolleger i EU-parlamentet for å arbeide for en europeisk forbundsstat uten at deres velgere, som ikke ønsker dette, har noen sjanse til å følge med på hva de driver med. - Derfor er tanken om å øke parlamentets makt og slik øke demokratiet helt feil. Det er løgn, avslutter Kekkonens elev.

Tenk på et tall: Men det bør være lavere enn 18,4 som er statsminster Paavo Lipponens lite flatterende arbeidsløshetsprosent.

Artikkel automatisk generert, 20/01-96, kl. 11.27 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.