[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Medier: Hva er det vi betaler for?

Jeg er i den «priviligerte» situasjon at jeg fra tid til annen kan høre på radio på dagtid i hverdagene. Som alle andre har jeg mine favoritter, og en av disse har vært det allerede legendariske Irma 1000 med Jimmy Henriksen, Bror Spanielsen og Kari og Barbara. Nå er dessverre Irma 1000-epoken over, men jeg har blitt værende på P3 av gammel vane. Inntil nå.

Jeg har lyttet meg gjennom Opptur, Karate, Zenith og Poprush, uten å finne Žn god grunn til at dette produseres med lisenspenger. Jeg har faktisk billet meg inn en stund at det er viktig at NRK har grepet på ungdommen og at dette er det språket ungdommen forstår. Som et videre resonnement har jeg tenkt at, jo, det er noen programmer med kvalitet på P3 som lytterne dermed blir «lurt» til å høre på innimellom alt mølet, og at det «oppbyggelige» dermed blir sneket inn. Det «oppbyggelige» er f.eks Irma 1000, PopÕens historie og BarBarene, tre program som hver på sin måte har sin «misjon». Ja nettopp misjon i anførselstegn. Altså ikke mer oppbyggende enn at hvis programskaperne ble beskyldt for å oppbygge ville det vært null problem å blånekte. Men likevel oppbyggende.

Det er bare det at en slik argumentasjon, for ikke å snakke om strategi, er så tungvint og dårlig at den fremstår som det den er; nemlig bare vås. Poenget er at Irma 1000, PopÕens historie og BarBarene har lyttere som selektivt velger nettopp disse programmene og som ikke trenger alt det andre.

Dermed sitter man igjen med det høyst berettigede spørsmålet: Hva er det vi betaler for? Det viser seg å være en kanal hvor over halvparten av sendeflaten består av innhold som like gjerne kunne vært produsert av nærmeste kommersielle nær-radio. Med fax-maskiner som heter Emma og Kjalabais og jeg-vet-ikke-hva, og hvor hilsningene i hytt og pine er det nærmeste noe som ligner på en gjennomtenkt idŽ. Hvis dette var poenget med etableringen av tre radiokanaler kunne dÕherrer på Marienlyst like godt spart seg for bryet.

Hvis noen hadde sagt til meg for noen år siden at jeg offentlig ville komme til å hevde en såpass puritansk posisjon, ville jeg vel nektet. Men det å slutte å stille krav til kvalitet er en misforstått form for kulturliberalisme. Så ikke undervurdŽr lytterne så til de grader; lag bedre radio for pengene våre. Så får vi heller trøste oss så lenge med Radiosporten på samme kanal, og håpe at Dæhlie tar World-CupÕen, selv om det begynner å se stygt ut(!).

JøRN MORTENSEN

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]
[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Kritikk ]
Artikkel automatisk generert, 20/01-96, kl. 11.27 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.