![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Gode fortellinger om virkeligheten kjennetegnes ved at verden endrer karakter i løpet av beretningen.Vi - det vil si 'vi nordmenn' - er vel bare slik; at vi elsker å gå på ski. Vi kan simpelthen ikke for det - det er ikke noe å gjøre ved. Vi har hatt det i oss siden birkebeinerne sikret Sverre-ætten og Fridtjof Nansen sørget for nasjonens ære. Frisk luft og rent vann - ut på tur, aldri sur. Kort sagt: godt norsk. Siden vikingtiden har det ligget naturlig for oss å verne fellesskapet øyeblikkelig og usvikelig - nær sagt intuitivt - mot de farer som lurer alle vegne. For eksempel overhengende risiko for å få nasjonen besmittet med aids og det som verre er, dersom gode nordmenn skulle gi seg til å bale med botswanesisk kjøtt. Afrikansk kjøtt! Afrika! Skal det være takken for alle bistandsmilliardene? Du slette tid. Som om det ikke var mange nok muslimer her allerede.
Vårt er vårt og her er aldeles ikke der. Det er en viten vi nordmenn alltid har bekjent oss til og det er et aktverdig prinsipp vår nasjon har gjort gjeldende til alle tider. Såre enkelt: oljen og fisken er vår - så kan de andre beholde rukkelet sitt. Husk på at Norgesveldet gikk på en motbakke straks vi sist innlot oss på omgang med kontinentet. Som resultat måtte nasjonen se seg ydmyket av fremmede folk i mer enn 400 år. Men var vi rede? Så visst! Sannelig våknet vi til dyst og hev danskene til sjøs, en dyd av ren og skjær norsk vilje da anledningen først bød seg. Men ikke før har vi holdt Karl Johan stangen og gjenkjent sammenføyningen med Sverige for det den var; bygd landet til verdens beste gjennom vedvarende kamp og krig, så bykser unionsdyret frem igjen, med sin forkvaklede gestalt og sine falske løfter. Har vi kanskje ikke finregnet på hva et EU-medlemskap koster? Ikke en øre i gevinst!
Klassekampens revolusjonære ku-nasjonalisme og annen forurettet nasjonal patos til side, det er historiske beretninger av denne type som har utrustet den virkeligheten vi nordmenn bebor med mening. Per Sveaas Andersen taler om «den nasjonale utvikling» og «nasjonalt myntvesen» i perioden 800 til 1130. Knut Helle skriver om «nasjonens vekst, velmakt og forfall» mellom 1130 og 1319. Begge er historikere.
Nestoren i norsk statsvitenskap, Stein Rokkan, holder Norge for å være «en gammel nasjon» fra 1200-tallet som ble «gjenopprettet» i 1814. Kåre Lunden, også historiker, mente i 1992 at vi var inne i en «nasjonalt sett kritisk situasjon» og at «særleg i situasjonar då vi har eit nokolunde tilsvarande val» burde lærdom trekkes av hans studie i norsk nasjonalisme forut for 1814. Øystein Sørensen er enda en historiker, men advarer til forskjell fra sine kolleger mot anakronistiske feilslutninger der våre egne tidsbestemte forestillinger projiseres bakover i historien. Sørensen stiller heller spørsmålet Når ble nordmenn norske? Vi har nemlig ikke vært det i uminnelige tider. Kanskje aldri, dersom vi også ble tvunget til å entydiggjøre hvem vi - altså nordmenn - er. Imidlertid har stereotypiske forestillinger om norskhet grepet om seg fra en sped begynnelse i midten av forrige århundre - og alt mer hysterisk ettersom verden der ute rykker oss inn på livet. 'Norsk' er blitt en 'ting' som tilsmusses og i verste fall ødelegges dersom den kommer i berøring med annet enn nettopp godt norsk. Vi har altså å gjøre med en anemisk og incestuøs tingliggjøring, der kulturelle karakteristika antas å være bortimot genetisk betinget.
Bedre enn å stirre seg blå og enøyd på postulerte sannheter, er det da å betrakte virkeligheten som fortelling - som våre fortellinger om den. Det er få gode grunner til å betvile de historiske belegg for at det rent faktisk levde en mann ved navn Henrik Wergeland i forrige århundre. Hva det betyr - fortolkningen av hans liv og levnet; den mening som tilskrives hans virke - se det er en helt annen skål. Noe av betydningen i fortellinger om virkeligheten kommer i stand ved den narrative struktur beretningene underlegges. Selv real-time CNN-reportasjer har begynnelse og slutt, og svært ofte et sjablonaktig persongalleri av skurker og helter. Alt overveiende berettes det om heltedåder med lykkelig slutt - den klassiske romansen. I historikernes nasjonsbygging dreier det seg i regelen om store episke verker der nasjonen er fortellingens helt, utviklingen lineær og den lykkelige avslutning gitt.
Francis Sejersted, nok en historiker, har publisert en kostelig liten artikkel vi nylig har lest, der han rydder opp i det norske historiografiske vitrineskapet ved hjelp av Hayden Whites lære om retoriske former. P.A. Munch, Ernst Sars, Halvdan Koht, Sverre Steen, Jens Arup Seip og Trygve Bull d.y. har alle gjort seg skyldig i endeløse og bindsterke beretninger om 'Norge'. Sejersteds analyse viser hvorledes disse fortellingenes struktur har vekslet mellom romanse og komedie via satire og tragedie. Sejersted selv anser seg ikke for dermed å ha gitt til beste en tragisk beretning - snarere en komedie.
Det er med andre ord ennå ikke for sent - hverken for nasjonen eller gode alternativer - men en botswanesisk biff i ny og ne, det kan nasjonen pinedø ikke tåle.