Folkebiblioteket: - Bibliotekene er for viktige til å bli overlatt til bibliotekarene!

Informasjonsteknologien har satt den ærverdige institusjonen overfor nye utfordringer. Fra Norges Markedshøyskole kommer følgende skussmål: «Bibliotekene tilpasser seg ikke kundenes behov og kunden får valget mellom tilpasse seg bibliotekssystemene eller å benytte et annet informasjonssystem.» Av Pål Mathiesen og Kristian Elster

«Ideelt sett burde biblioteket være en avantgarde eller spydspiss i samfunnsutviklingen. Både teknologiske og kulturelle endringer vil treffe biblioteket på et tidlig stadium.»

Og den samme Duvold er ikke lite ambisiøs når det gjelder hvilken rolle biblioteket bør spille:

«Nettopp derfor er det viktig at bibliotekssektoren ligger i forkant og kan møte utfordringene, istedenfor å bli overkjørt av utviklingen. Dette har betydning for om biblioteksektoren selv skal påvirke utviklingen - eller om det er utviklingen som skal påvirke biblioteksektoren.»

Denne utfordringen skaper flere konkrete problemstillinger for folkebibliotekene. Skal bibliotekene fylle opplysnings- eller informasjonsrollen? Hvilken funksjon skal bibliotekarene ha i det moderne biblioteket? Vil betaling for tjenester undergrave folkebibliotek-idealet? Skal datateknologien taes i bruk kun i formidlingsteknologien, eller også i andre funksjoner?

«Gengangere»

Geir Vestheim ved Distriktshøyskolen på Rena har i flere år forsket på folkebibliotekene:

- Det klassiske spørsmål for folkebibliotekene er striden mellom to forskjellige opplysningstradisjoner. Den første er den tradisjonelle humanistiske tanke, der biblioteket skal bevare og formidle kulturverdier for den enkelte. Opplysningstanken innebærer en helhetsforståelse av både samfunnet og personligheten. Den andre funksjonen ligger nærmere informasjon enn opplysning.

Selve ordet informasjon er vanskelig å bruke i biblioteksammenheng. Tyskeren Werzig pekte i en doktorgradsavhandling på 1970-tallet på 14-15 ulike bruksvarianter av ordet innen faget. I denne fremstillingen er ordet ment å dekke mer spesialisert viten knyttet til spesielle oppgaver. Vestheim fortsetter:

- Selve begrepet «informasjon» er ment å være mer målbart enn opplysning. Informasjon inneholder tanker om samfunnsnytte. Gjennom informasjonsbiten kan biblioteket rettferdiggjøre sin eksistens, særlig overfor bevilgende myndigheter.

«Når Den Ny Vin Blomstrer» Striden om bibliotekenes rolle er ikke ny. Duvold lister opp følgende slagordsformuleringer fra de siste tiår:

- «biblioteket som kulturinstitusjon»

- «biblioteket som informasjonssentral»

- «biblioteket som kunnskapsbank»

og det siste

- «biblioteket som møtested».

Alle disse formuleringene avslører usikkerheten om bibliotekenes funksjon. På samme tid kommer mye av kritikken mot bibliotekene fra grupper som er vant til å tenke mer markedsorientert. Professor Ph.D Johan Olaisen og stipendiatene Olav Djupvik og Hugo Løvhøiden, alle ved Norges Markedshøyskole i Oslo, har skrevet artikkelen «Patologiske prosesser i de offentlige biblioteksystemene». (Heretter referert til som NMH-artikkelen). Disse peker på at bibliotekene må bli mer kunde vennlige. I følge dem «er ikke bibliotekene opptatt av etterspørsel og mål, men utelukkende av organisasjon, virkemiddel og produksjon. Den effekt man er opptatt av er ikke hvordan man skal skape etterspørsel og mål, men hvordan bibliotekene oppnår størst mulig bevilgninger. Resultatet blir bibliotek som ikke tilpasser seg kundenes behov, men som skaper system som bedre tilfredsstiller bibliotekarene enn kundene.»

Å avvise denne kritikken med at den er generell mot de fleste former for statsdrift er for enkel, nettopp fordi folkebibliotekene befinner seg i et skjæringspunkt. Statens bibliotekssentral er oppmerksomme på problemet med forholdet til publikum, og forskningsrådet har nå satt i gang et program. Problemet er å definere kundene. Duvold:

- I motsetning til andre offentlige institusjoner er hele Norges befolkning potensielle kunder. Mens sosialkontorer er til for trengende, sykehus for syke, skolene for barn og foreldre, er bibliotekene der for oss alle gjennom hele livet.

«Hele» Norge er imidlertid vanskelig å gripe an fra et forskningssynspunkt. Derfor fristes lett forskerne til å se på hvem brukerne i dag er, og hvordan man skal legge forholdene til rette for disse. På denne måten utvides ikke kundekretsen særlig.

«Det Ny System» Den moderne bibliotekskunde får i dag ikke de samme informasjonstilbud ved bibliotekene som man kan få ved et godt norsk avisarkiv. Mens Aftenpostens arkiv tilbyr brukerne muligheter til å søke på ethvert ord, og også muligheter til å avgrense søkingen gjennom forskjellige teknikker, befinner folkebibliotekene seg på et langt lavere nivå. Norske biblioteker benytter seg idag av et eksternt og et internt datasøkeprogram. Det interne systemet Biblofil har imidlertid klare svakheter fra et kundesynspunkt. Goran Hajo, biblioteksstudent som forsker på systemet, sier at:

- Publikumssøker-modulen er for enkel og dårlig. Dagens kunder har høyere kompetanse på databruk enn det systemet forutsetter. Heller ikke kan kundene selv reservere bøker.

I tillegg lider systemet under at en bare kan ta ut den informasjon som ligger inne i det. Siden det ikke er matet inn tilstrekkelig med informasjon om de forskjellige kildene, er det ut fra systemet vanskelig både å vurdere og begrense den informasjon man får ut. Eksempelvis kan ikke systemet i dag skille mellom fagtidsskrifter og skjønnlitteratur når det søkes på et emne.

Olav Djupvik (stipendiat ved NMH) sier i intervju med Morgenbladet:

- Folkebiblioteket i Asker er på mange måter forbilledlig. Det er arkitektonisk integrert i lokalmiljøet…og dessuten har de sin katalog ute på internett, det kan jeg like. Men jeg er jo egentlig en litt skeiv bruker. Forsker som jeg er. Men det blir ganske sikkert flere brukere etterhvert med min noe kyniske innstilling, sier stipendiaten.

Sikkert. Og her kommer folkebibliotekenes eksterne tilknytting inn. Deichmann i Oslo er i dag knyttet opp til flere biblioteker. Gjennom det nasjonale datasystemer Bibsys er de knyttet sammen med Nasjonalbiblioteket, alle universitets- og høyskolebibliotek og en del fagbibliotek. Problemet her er imidlertid det samme som for Biblofil - det som kommer ut er avhengig av hva som er puttet inn. Systemet er knyttet også opp mot to store utenlandske biblioteker: Det Kongelige Bibliotek i København og verdens største bibliotek, Library of Congress i Washington. Her kan man imidlertid bare få ut informasjon om hva som er skrevet. Selve publikasjonene er ikke tilgjengelige, eller det tar månedsvis å få tak i dem. Se så dette i forhold til Financial Times «Profile» (et av verdens største avisarkiv-system), der informasjon fra 3000 kilder er umiddelbart tilgjengelig over modem…

«Over Ævne 1» Folkebibliotekene blir altså lukkede systemer. NMH-artikkelen sier det slik:

«Satt på spissen har Umberto Eco i Rosens navn gitt et klassisk eksempel på et slikt lukket bibliotekssystem hvor klosterbiblioteket eksisterer utelukkende for bibliotekssystemets egen skyld. Det viktigste er størrelsen på systemet og antall ansatte. Denne innadvendte systemorientering kaller vi for Aleksandriasyndromet.» Og videre: «Bibliotekene tilpasser seg ikke kundens behov og kunden får valget mellom å tilpasse seg bibliotekssystemene eller å benytte et annet informasjonssystem. Bibliotekene har i beskjeden grad maktet å kommer opp med brukervennlige systemer beregnet på at den enkelte søker selv skal gjøre søkingen fra sitt kontor. Kravene til tilgjengelighet, form og fleksibilitet er ikke tilfredsstilt for kundene.»

Rektor ved Bibliotekshøyskolen, Ragnar Audunson, sier:

- For mange bibliotekarer står den tradisjonelle opplysningtanken sterkt på idéplanet. De fleste vil forklare sine motiver med denne. For mange er nye medier garnityr - ikke det basale.

Her er det altså bibliotekarenes egne posisjoner som skal tilfredsstilles. Dermed blir de sentrale i utviklingen. Nettopp dette påvises av NMH-artikkelen:

«I bibliotekene som i hovedsak er kvinnelige arbeidsplasser har en ved organisasjons- og ledelsesforandringer vanskeligheter med å skille det personlige fra det saklige. Dette gjør det vanskeligere å iverksette forandringer ettersom medlemmene lett oppfatter det som en personlig trussel.»

«En Folkefiende» På den annen side, ved å legge opp bibliotekene helt etter markedets behov, fyller biblioteket en rolle som like godt kan uføres av private. Hvorfor skal kommunene bruke ressurser på en oppgave som for eksempel Financial Times' «Profile» i dag dekker til det fulle? Alternativet er selvfølgelig å starte å ta betaling for utførte tjenester. Ragnar Audunson sier det slik:

- De bibliotekarene som ser på nye medier som garnityr mener at dersom bibliotekene skal ta på seg nye oppgaver innen informasjonssamfunnet, bør en vurdere betaling - slik at det ikke går ut over «våre» budsjetter.

Og Geir Vestheim følger opp:

- Bare i begrenset grad bør bibliotekene yte gratisservice overfor næringslivet.

Disse synspunktene går imidlertid begge kun på betaling i den grad bibliotekene skal utvide sin virksomhet. For det tradisjonelle norske folkeopplysnings-biblioteket har det vært en sentral tanke at virksomheten skal være gratis. I NMH-artikkelen går de imidlertid lenger:

«Bibliotekene bør kunne innføre gebyrer for førsteklasses service.»

Og Olav Djupvik utdyper:

- Spørsmålet for bibliotekene er jo, for eksempel, om man skal begynne med betaling av tjenester - for derigjennom å garantere kvaliteten på tjenesten. Altså: At kunden faktisk får det han ønsker.

Her røres det ved selve grunnfjellet. Skal bibliotekene ta betaling for standardtjenestene for å heve kvaliteten vil mange bibliotekarers nakkehår reise seg i skrekk. Markedsstyringen vil lett overta helt. Likevel sier Vestheim:

- Det vil bli lettere å legitimere sin virksomhet overfor hardt pressede kommunepolitikere.

«Samfundets Støtter» Men også selve bibliotekarens rolle blir utfordret. Morgenbladet har spurt professor Johan Olaisen om hvilken måte han mener at bibliotekarprofesjonen bør endres på:

Olaisen, som selv er bibliotekarutdannet, svarer:

- Det vi ønsker er en overgang fra en semi-profesjon til en profesjon, der du får en bibliotekar som er deltagende i lånerens behov. Den eneste profesjonelle bibliotekaren du har i dag er barnebibliotekaren. Denne deltar kritisk og kan gi råd til barnet og deres foreldre. Imidlertid er hovedfaget på bibliotekshøyskolen i dag kunnskapsorganisasjon. Det vil si å ta imot en bestilling, og å utlevere informasjon i forskjellige former. Det er jo akkurat den samme oppgave som en… reisebyråtjeneste, som ikke krever noen særlig utdannelse. Det vi trenger er en omlegging av hele bibliotekarutdannelsen. Med det for mål å skape kritiske og deltagende bibliotekarer. Det er det vi vil ha.

Denne deltagende og kritiske bibliotekaren kan ta flere former. Hvorvidt bibliotekaren skal drive kvalitetsvurdering er imidlertid i stor grad et bibliotekspolitisk spørsmål. Deltagende bibliotekarer kan imidlertid virke på mange måter. Jofrid Karner Smidt ved bibliotekshøyskolen har foretatt en ikke-representativ undersøkelse om lesevaner blant 30 ansatte på Freia. Denne viste at formidlingsaspektet var viktig. Hos deltagerne var direkte presentasjon og omtale av bøkene viktig for bokvalget.

Ragnar Audunson svarer slik på spørsmålet om å utdanne kritiske bibliotekarer:

- Utdannelsen har som mål å skape kritiske bibliotekarer. De skal imidlertid være kritiske biblioteksfaglig, i forhold til sektorer, disses rolle etc. Selvfølgelig også i forhold til kvalitet. Hvorvidt bibliotekarene skal gå inn med kvalitetsvurderinger er imidlertid mer av et bibliotekspolitisk spørsmål. Det er en løpende debatt om hvilken vekt kvalitetsvurderinger skal få i forhold til markedets krav. Dette er imidlertid forhold som også bestemmes av andre forhold enn bibliotekarenes utdannelse.

«Over Ævne 2»

Kritikken mot bibliotekarutdannelsen kommer også fra andre vinkler. Geir Vestheim angriper den grunnleggende kritikk innen faget:

- Kritisk refleksjon på basisoppgavene foregår ikke - utdannelsen er for praktisk. Bibliotekshøyskolen har ikke noe teoretisk helhetssyn. Det er et paradoks at de som har som hovedoppgave å formidle ideer, teori og kunnskap mangler nettopp dette på sitt eget felt.

Og dette mener Olav Djupvik fører til rigiditet:

- Det er mange dyktige bibliotekarer. Som tenker nytt. Jeg vil anslå denne gruppen til cirka 10 prosent av standen. Disse kaster baller opp i luften uten nødvendigvis å vite hvordan de skal ta imot dem. De resterende 90 prosent er mer opptatt av trygghet og stabilitet. Denne gruppen karakteriserer vi fagfolk som rigide.

Djupvik får her ikke følge av Geir Vestheim som hevder at hverdagen på mange biblioteker rundt i landet, særlig i utkanten er styrt av andre hensyn og poengterer at mange små biblioteker ikke har utdannede bibliotekarer.

Dette kommer i sterk kontrast til Olav Djupvik:

- Ryktene sier at man vil innføre tittelen «Sivilbibliotekar», for å heve kravet til dem om ønsker slik utdanning, og for å heve nivået generelt. Jeg tror at vi kommer til å få se veldig ulike bibliotekarer. Noen vil være ekstremt dyktige på internett -  IT-spesialisering har vi allerede begynt å se i de store fag- og forskningsbibliotekene -mens andre igjen vil spesialisere seg på kundebehandling.

Professor Olaisen utdyper:

- Jeg stiller meg tvilende til om det er riktig å opprettholde utdannelsesskillet mellom fag- og folkebibliotekarer. Det jeg tror på er en Cand. Reol. Tittelen skjemmer ingen. En solid utdannelse som setter bibliotekaren i stand til å mestre alle de ulike funksjoner.

«En Fallit»

For små utkantkomunner med lavtlønnede, uutdannede bibliotekarer er neppe løsningen å ansette enda mer kompetente (og dyrere) arbeidstakere enn de som i dag blir tilbudt dem.

Biblioteket på Jessheim vi presenterer i reportasjen på neste side, har til sammen 7 fulltidsstillinger, hvorav 6 bibliotekarutdannede. Budsjettet deres tillater neppe høyere lønninger til personale med lengre utdanning.

Mange bibliotekssjefer på mindre steder er bare sjef i 30 prosent av stillingen, og i tillegg skal de fylle roller som for eksempel kulturarbeider i kommunen.

Forskjellige former for brukerbetaling vil uten tvil virke best for store sentrale biblioteker. Kanskje vil store deler av likhetstanken ved folkebiblioteket forsvinne. Kanskje ikke.

Professor Johan Olaisen får både første og siste ord:

- Bibliotekene er for viktige til å bli overlatt til bibliotekarene.

Bombe 1: - For mange bibliotekarer er nye medier garnityr - ikke det basale.
Bombe 2: - Det jeg tror på er en Cand. Reol.

Artikkel automatisk generert, 20/01-96, kl. 11.27 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.