Leder: Filosofenes svakheter

Med Dagblad-tittelen Martin og Hannah er sant, omtaler medieprofessor Hans Fredrik Dahl kjæresteparet som «inderlig og ekstatisk innfanget av erotikkens kjødelige lek» og hentyder til at verden er full av slike umulige par - «bøddel og offer» i «erotikkens evig fascinerende motsatthet».

Dagbladet fornekter seg ikke. Men Ettingers bok hjelper dem godt på veien. Romansen rekonstrueres og siteres fra Arendts papirer, men når det gjaldt Heidegger kunne Ettinger bare parafrasere, da arkivet er lukket for offentligheten. Desverre er boken forsynt med en rekke påtrengende moralske kommentarer. Vi skal tydeligvis ikke levnes noen tvil om at den eldre Heidegger - situasjonens mester - utnyttet den trygghets- og kjærlighetssøkende Arendt. Han trengte nemlig en som forgudet ham.

Men 18-åringen Arendt traff Heidegger som hans elev i Marburg i 1924. Hun hadde da allerede fra hun var fjorten år gammel pløyd gjennom filosofer som Kant og Kierkegaard og behersket gresk og antikk filosofi. Hun ble tydeligvis den eneste av Heideggers kvinner som forsto dybden i hans tenkning. Senere i livet formidlet og oversatte hun mange av Heideggers verker til USA. Selv erkjente hun også hvilken gjeld hennes egne berømte skrifter hadde til hans tenkning, som i 1960: «The Human Condition … utviklet seg direkte fra Marburg-tiden og den står i gjeld til deg i alle henseender.» - Hannah Arendt kunne ikke fri seg for Heideggers innflytelse livet ut.

Viktigere i debatten er derimot hvordan to så forskjellige intellektuelle ledeskikkelser kunne ha et forhold i over 50 år? Det får «fatteevnen til å svimle» ifølge Dahl. Heidegger, politisk naiv og med en unnvikende personlighet, - Arendt en politisk tenker med en varm kommunikativ personlighet.

Personfokuseringen utarter desverre når en eksistensfilosof som Bernt Vestre aldri ville lese Heidegger «fordi han var nazist». Vestre, mannen bak boken Den totalitære lengsel, benytter nettopp Hannah Arendt til definisjonen: lengselen etter et herredømme som «streber etter å organisere alle mennesker i deres uendelige mangfoldighet som om de alle bare var et individ».

Håkon Harket i Aftenposten påpeker imidlertid at siden en anti-totalitær tenker av Arendts format kunne være heideggerianer, «kan tross alt ikke enhver heideggeriansk tanke bære kimen i seg til det totalitære». Her nærmer vi oss noe.

Heidegger arbeidet i årevis med å beskrive hvordan den moderne tid har glemt tilværelsens tilblivende og historiske karakter og hvordan teknologisamfunnet er et resultat av en frenetisk omgang med tingene. Når Heidegger påpekte enkeltmenneskets tilværelse som helt uatskillelig fra erfaringen av rom, tid og andres tilværelse, lå det her også en kime til en etikk som lar andre være. Hvis man derimot ser seg selv som et subjekt som behersker objektene, ligger muligheten for å kontrollere dem svimlende nære - noe Hitler smart nok gjorde med å definere jødene som noe annet enn mennesker, dvs. tingliggjort.

Heidegger kritiserte også det moderne vitenskaps- og teknologisamfunns ideologi. Hans poeng er at en slik effektiv samfunnsvirksomhet tildekker at den bare er en måte å tilrettelegge virkeligheten på. Et slikt formålsrasjonelt system lar dets borgere til slutt vanskelig knyte opp en slik «reisedrakt», vanen etablerer livsformen i en hardknute. Heidegger påpekte derimot hvordan poesi og kunst samtidig er selv-avdekkende for hvordan virkeligheten hele tiden skapes av menneskene. Her levnes ikke autoritære krefter mye respekt.

Heideggers skrifter påpeker ustanselig virkelighetens omskiftelige karakter, værensglemsel er således å glemme tilværelsens flytende karakter av alltid å være på vei «til væren». Såkalte store fortellinger eller totaliserende forestillinger ses for hva de er - historiske epoker med sterke verdiføringer for hva som gjelder som sant. Således har til og med begrepene rom og tid i vestlig kultur blitt etablert med en interesse for øyet, - det matematisk målbare.

Mon tro, om ikke jantenes jakt på menneskelige feil har en dypere grunn. Blir innsikten i tilværelsens uutgrunnelighet for vanskelig å møte, er tildekking beste forsvar. Fremfor virkelig å møte tanken - eller med Nietzsches ord kikke under virkelighetens fyrkjele - tas budbringeren isteden.

Skal det neste bli å lete etter nazivennlige trekk i Hannah Arendts filosofi?

TL

Artikkel automatisk generert, 20/01-96, kl. 11.26 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.